Tid for skjerpings…

Skamme meg. Seriøst! Skamme meg!

Jeg har jo ikke engang laget bursdagsinnlegg til  Mu… Eller klagd over eksamen. Hvor er de dyptpløyende innleggene om kampen mot brunsneglene? Hjerteskjærende innlegg om billige bind vs dyre bind? Bilder fra da jeg satt i to timer på en benk ved togstasjonen fordi jeg ikke gadd gå hjem mens Mu var i barnehagen og ble solbrent utenfor all fatteevne?

Jeg beklager virkelig. Og takk til dere som allikevel har vært inne og lest og faktisk kommentert mens jeg har vært bortevekke.

Midlertidig ute av drift…

Og forresten, så kommer bloggtegningene og. Har bare litt massive pc-problemer. Men nå som skattepengene har kommet så skal det nok bli litt ordnings i valsen.

Så når jeg er ferdig å gjemme meg litt i et hull av skam så kommer jeg tilbake. Fortere enn man skulle ane.

I mellomtiden så har jeg kjeda meg under legging av Mu og laget meg i dag Twitterkonto. Skjønner ikke så mye av den enda. Men erru der så er det å bare å slenge deg med.

@MammaLiMuligt

Vi snakkes plutselig!

-MammaLi

Sunnhetens hockeypucker

Jaja. Vi vet alle at MammaLi sine dager er flytende. I dag er i morgen er i forrige uke er neste uke. (Denne surrealistiske uttalelsen kommer selvsagt av at jeg skrev at jeg skulle legge inn oppskrift «i morgen» for sånn en uke siden. Flotters.)

Sunnhetens hockeypucker fikk sitt navn da jeg glemte å putte bakepulver i noen muffins jeg lagde til Mu og lagde dermed noe som minna mer om hockeypucker. Men det var egentlig faktisk hell i uhell for det gjorde det mye enklere for Mu å spise da de ikke smula sånn som muffins ofte gjør. Oppskriften er løst basert på en oppskrift fra svigermor, og realtivt slumpaktig. Hehe. Og det er egentlig ganske rivende likegyldig om du har bakepulver i eller ei da andelen grovt mel gjør at det knapt nok hever uansett. Men gode blir de! Så gode at vi her i huset kun lager grove muffins. (Riktig nok ikke så grove som hockeypuckene, men dog.)

Oppskrift:

2 egg
1 most banan
Bittelitt sukker. Bare en teskje eller noe sånt, bare for å kunne piske litt eggedosis liksom.
4 dl mel tilsammen. Jeg bruker: 1 dl hvetemel, 1 dl havremel, 0,5 -1 dl bygg, litt spelt/rug/sammalt/hvasomhelst og 1 dl havregryn
En dæsj knuste linfrø
En spiseskje honning
En spiseskje nypemarmelade
75 gr smelta/flytende smør
En dæsj vaniljesukker.
Nok naturell youghurt til at man får en litt tynn brøddeigaktig masse. Rundt 3 dl ofte. Kommer an på bananen og sånt.
Hva enn man ønsker av fyll. Jeg bruker tørkede ting som kirsebær, rosiner, aprikoser, jordbær, tranebær, gojibær, blåbær, papaya og mango. Alt dette da i tørket tilstand. Hadde jeg tålt og Mu vært gammel nok hadde jeg nok putta i litt nøtter også.
Bakepulver. En dæsj… Hvis ønskelig.

(Her mangler jeg da prosessbilder… Men jeg regner med at mine maleriske ord vil være beskrivelse nok.)

Pisk egg og sukker sammen til verdens minst stive eggedosis.

Mos bananen med en gaffel så fint du gidder og rør inn…

Bland sammen alle melgreiene. Ta gjerne en sånn passe haug knuste linfrø oppi og.

Rør inn melet til du ikke får rørt så mye mer.

Ta i smør… Jeg pleier å tenke 1 spiseskje ca 15 gram også tar jeg 5 spiseskjeer.

Bland i honning og nypemarmelade.

Så litt mer mel. Husk litt vaniljesukker. Alle søte bakverk må ha vaniljesukker.

Egentlig ha i alt melet når jeg tenker meg om.

Så bland i youghurt til det er litt sånn tykkere enn vanlig muffinsrøre, men ikke akkurat brøddeig heller.

Hakk deretter opp alt det man vil ha i. Her har jeg ingen anelse om mengde. Så lenge det liksom er mer røre enn innhold så er det fritt fram egentlig. Men det kan være lurt å ta det i omganger. Jeg prøvde meg på alt på en gang sist og har ikke lenger en stavmikser…. (Det sto seriøst røyk ut av den!)

Rør så inn i røra. Må nok være litt brutal da. Tørka opphakka ting blir sabla klissete!

Fordel så ca en spiseskje i hver muffinsform. Det blir ørten stykker. Sikkert nesten 20. (Jeg aner ikke… Teller aldri. Bare fyller brettet med former og tar bort etterhvert. Hehe.)

Bruk forresten gjerne to former uten på hverandre eller silikonformer.

Stekes på 200 grader i 15 min i første omgang også må du rett og slett ta det på feelingen deretter.

De sprekker opp litt sånn som rundstykker og får vel egentlig litt sånn rundstykkeskorpe også.

Med bakepulver i blir de litt  mer muffinsaktige i utseendet…

Men aldri akkurat luftige. Hehe. (Denne varianten er uten noe fnusk og fnask i. Altså uten alt det opphakka. Men veeeeeldig gode med litt syltetøy på!)

Burde jo hatt bilde av de hovedpuckene med alt inni og sånt biti opp og… Men jeg rekker liksom aldri ta bilde av det før Mu har spist opp. Første tingene jeg baker til han som han faktisk spiser!!! Yay! Men skal prøver få lagt inn etter hvert.

Uansett… Sikkert masse fruktsukker i, og sikkert ikke akkurat sunt… Men disse gir meg i det minste bedre samvittighet enn om jeg skulle gitt Mu en bolle hver gang det blir litt lenge å vente på middagen. Hehe.

-MammaLi

Hverdags»sunnhet»…

Etter en helg med barnefri og toooootal fråtsing i godis fra fredag til søndag, (Normalt sett… og med normalt sett mener jeg de siste syv ukene har vi kun hatt godis på lørdagskvelden og bare akkurat da!)  følte jeg for et innlegg om hverdagssunnheten. Du vet de tingene man gjør fordi det føles hakket bedre enn alternativet. De tingene som gjør at man ikke ligger på gulvet og tar sit-ups mens man strigråter og forbanner magen sin og alt det vonde den vil deg.

Ting en: Melgrøt med mest grovt mel, vi snakker havre, bygg og litt spelt. (Noen kaller vel dette fløyelsgrøt eller smørgrøt eller sånt og… Men du vet sånn grøt som egentlig er det samme som hvit saus.)

(At grøten ser sånn her ut innen jeg spiser den trenger vi jo ikke snakke så fryktelig mye om…)

Derfor går vi kjapt til neste ting: Blåbærmuffins. Altså det er jo blåbær i. Det er jo antioksidanter og greier…

Enda en ting med bær: Sjokoladekjeks. Her snakker vi både blåbær og tranebær! Både antioksidanter og bra for urinveiene. Til og med mørk sjokolade. Praktisk talt helsekost dette!

På drikkfronten så finner man jo Mozell. Det er jo nesten som jus, eller enda bedre. Det er som sprudlende vin! Og er jo ingen som snakker om at det er så dårlig for helsa med et glass vin i ny og ne, tvert imot. Vel jeg hverken liker eller tåler vin, så da syns jeg at det bare er rett og rimlig å ta seg et glass Mozell… Er jo neeeeesten det samme! Til og med bedre. Hey! Ingen alkohol. Se der sparte jeg masse kalorier. Sikkert nok til å ta et glass til.

Også føler jeg meg litt flink når to av tre boller i bolleposen fra Narvesen er rosinboller og bare en er sjokoladebolle. (Greit nok at de ikke hadde flere sjokoladeboller og var tomme for vanlige boller, men jeg spiste jo bollene allikevel! Burde jo telle for noe det og!)

Så… Er det bare meg som gjør sånt?! Vi er da flere der ute som later som om ting er sunt sånn i hverdagen er vi ikke? Noe spes du gjør for å lure inn litt ekstra kos?

-MammaLi

(I morgen har jeg forresten store planer om å legge ut en oppskrift på det som her i huset kalles Sunnhetens Hockeypuck! Det er faktisk ganske sunt altså!)

MacGyvertips #7: Lekekasser.

Vi klinker til med et innlegg til vi når vi først er i gang. (Huh?! Har jeg eeeeegentlig en pedagogikk-oppgave å skrive som skulle vært levert forrige fredag? Neeeeeiiii… Det tror jeg nok ikke altså!)

Vi har kastet ut den «flotte», giiiiiiigantiske pappkassen som Mu hadde lekene sine i når vi flytta hit forrige dagen.

Dermed trengte vi jo et nytt sted å oppbevare alle dri…eh… lekene til Mu. I og med at samtlige av bokhyllene våre har har Mu-høyde-tilpassede hyller så var det jo god plass inni der. Men jeg hadde jo ikke noe å putte ting i.

AHA! Tenkte så MammaLi… Mine gode venner: BLEIEESKENE! For å ikke snakke om min bestevenn av alle: MASKERINGSTEIPEN!(Ja, det fortjente både store bokstaver, kursiv og bold.)

Prosessen var meget enkel. Et stykk bleieeske, eller så mange som du har eller trenger. En rull maskeringsteip.Også bretter man ned flappene og teiper rundt.  Vips! Lekekasse. La meg vise med noen illustrerende bilder. (Finnes det forresten IKKE-illustrerende bilder?!)

Punkt 1: Flapper ut…

Punkt 2: Begynt med å teipe ned den ene flappen.

Punkt 3: Fortsett teipe… (Gjerne oppned ja. Det er…eh…enklere og helt naturlig. Greit! Så gadd jeg ikke snu bildet før jeg la det ut da. Men asså. De fleste av dere har sikkert en form for pad eller noe sånt nå uansett så dere kan jo bare snu på skjermen deres så blir det riktig.)

Punkt 4: Ja, her kan du vel gjette deg til selv hva som skal stå eller? Og ang den oppned-greia. Se punkt 3.

Punkt 5: Ferdig lekekasse! I passe størrelse til at jeg fikk to ved siden av hverandre og lette å løfte ut for Mu.

Selvsagt kan man jo pimpe opp kassene med litt maling eller gavepapir eller tapet eller scrapping. (Hahahaha… syns jeg ser det.)

Hva er det bleieesker og maskeringsteip IKKE kan brukes til liksom?!

Forresten som et tilleggstips… Tomme morsmelkerstatningsbokser er genial til å sortere matavfallet i. Bare putt possen oppi og brett over kanten, og det som blir bretta over kanten er akkurat passe til å få knyta uten at posen blir for full og det er lett å bare ta esken ut av skapet og sette på benken når man lager mat. Sånn helt seriøst. Det er megasmart!!!

-MammaLi

(Ok… Jeg skal være ærlig. Bleieeskelekekassene har en liiiiiiiiiiiiiiiiiten designfeil. Tilgjengjeld blir de et snertent skjørt. Hehey! Oppbevaring og utkledningstøy i ett! Jeg er jo genial)

(Forresten… Hvis du nå tenker «Hey jeg har lest dette innlegget før og da var det da så sannelig et hode på den ungen så har jeg bytta ut bildet etter å ha gått noen runder med meg selv. Se dette innlegget for mitt syn på bildebruktemaet -> Her )

Ooooooooooooog… OPP MED SEG, BLOGGEN!

God morgen!

Tenkte jeg skulle starte dette overmodne innlegget med å dele morgenrutinen min med dere.

HAHAHAHAHAHA! Saklig!

Jeg er heldig om jeg rekker tisse før jeg løper i barnehagen med en unge som er heldig om han får spise frokost før de skal spise middag.

Uansett… Følte jeg trengte noe «god morgen»-greier for å vekke liv i bloggen igjen.
Jeg har jo fullstendig gått i dvale. Sorry for det…

Men tilbake nå!

-MammaLi

(Ps… jeg holder faktisk på med bloggtegninger og sånt altså! Men kombinasjonen PC som tar kvelden, briller som knekker og unge som begynte i barnehage og smittet både seg selv og gubben med alle bassilusker i verden gjør at fremgangen er liiiiiitt dårlig. Uff. Jeg føler meg crap asså! Men det kommer!)

Den fryktede telefonen…

Torsdag for en stund uker siden kom den altså. Den fryktede telefonsamtalen…Den som får alle foreldre til å svettet når mobilen plutselig ringer i et møte eller på en forelesning.
Den som ligger i bakhodet fra det sekundet du går ut av døra og overlater barnet ditt til noen andre enn akkurat deg selv.  (Eller EN av de fryktede burde jeg vel si… Det finnes jo flere av de. Men de er vel alle variasjoner rundt samme temaet.)

Jeg var heldigvis nettopp ferdig med forelesning og panikkfølelsen var ikke like stor før jeg faktisk tok telefonen og alt jeg hørte var infernalsk, hjerteskjærende hyling og en stresset, men fokusert far som sa:

«Nøyaktig hvor er legevakta i Askim?! Glem det, vi tar drosje!» *klikk* Samtale slutt. Mor nervevrak.

Jeg fikk rasket med meg sakene mine og marsjerte i retning Askim. Eller toget eller bussen eller hva enn jeg kunne finne som brakte meg dit i det minste. Presterte i prosessen å tryne ned en trapp ute på Høyskoleområdet… Midt i lunsjepausen. Og allerede gråtkvalt og redd fra før av måtte jeg kjøre den klassiske «Hehehe.. tåplige meg. Hahaha. Neida. Det gikk helt fint altså! Neida… Hahahahahahaha. Skoa mine ble bare litt ødelagt. HAHAHAHAHAHA!»-greia hvor man prøver virke nonsjalant og kul, mens man prøver å bestemme seg for om man vrikka eller forstua nærmest hele kroppen.

Etter dette klarte ikke hjernen min å gå og gruble på skrekkscenarioer mer og jeg tok sjansen på å ringe PappaDor tilbake. Og håpet egentlig på å høre en Mu som lekte pent i bakgrunnen og en far som sa at det ikke var så ille som først trodd og at alt gikk fint.  Men så heldig var jeg ikke.

Hylingen hadde gått over til sår, hulking og far var nå så fokusert at han snakket som en militæroffiser. (Og for de som kjenner PappaDor så vet man at når han er så kald og rolig så er noe veldig galt.) Ut i fra hva jeg kunne forstå hadde Mu og PappaDor sitti på gulvet og lekt med en ball som så spratt opp på et pyntebord.
Et gammelt bord i massivt tre… som er ekstremt mye tyngre enn det ser ut som.

(Beklager at bildekvaliteten, og da spesielt estetikken, er betydelig dårligere enn normalt. Skyld på PappaDor.)

Dette bordet hadde Mu så klart å velte i sin iver etter å få tak i ballen, og før PappaDor hadde rukket å komme seg opp fra gulvet så slamret bordet med all sin kraft ned på føttene til Mu. Deretter fulgte det en brøkdel av et sekund med stillhet, før Mu begynte å hyle som besatt.  Og den ene foten var full av skrubbsår, helt blå og dobbelt som stor som den andre.

(Bildet er tatt noen timer senere altså. PappaDor stoppa ikke opp midt i alt styret for å ta bilder av foten.)

PappaDor fikk i hverfall bestilt drosje, raska med seg yndlingskosen og stappa ungen i bilsetet sånn at de fikk tatt drosje til legevakta som ligger på det de kaller Sykehuset i Askim. Her kommer første sjokk for oss tidligere Oslo-borgere.

Det er ikke leger på legevakta i Askim.

Legevakta i Askim er visst bare betjent etter klokken fire og i helgene… Hurra.
Men det var i hvert fall noen som kunne ta bilde av foten og det ble konstantert et brudd i 2. tå. AU!

Betutta kar som venter på å få is utenfor «legevakta» i Askim.

(Og nå starter det en evig strøm av knoting, forviklinger og frustrasjon som jeg fortsatt egentlig er for sint til å snakke om kjenner jeg… Men den involverer en tur til Fredrikstad som var fullstendig bortkasta, og en tur på legevakta i Oslo der vi endelig fikk en ordentlig sjekk av foten til Mu. Men det viktige her er jo egentlig Mu. Så teite leger får bare være teite leger. Så vi driter i alt frem og tilbake og heller bare fortsetter som  alt gikk smooth.)

Vi så jo for oss uker med smertefull gråt, konstant bæring og kreativ bruk av leker.

Som denne gå-vogna som vi kjørte han rundt i stua med de første dagene.

Men allerede dagen etter prøvde han faktisk og gå litt på foten og ville til og med leke i sandkasse.

Sånn lærte vi at det ikke er særlig lurt å først smøre foten med nedkjølende salve mot hevelsen og så sette nevnte fot i en sandkasse. Jeg har aldri sett så store mengder turkis sand sitte fast på en unge noen gang.

Heldigvis har det gått overraskende bra! Foten har fortsatt en litt pussig farge og har fått en liten kul som jeg vil sjekke ut hos lege, men ungen i seg selv er like i farta som før. 😉
Ser man bort fra de nettene han faktisk våkna i hylende smerter, og bekymringene og alt det som selvfølgelig fulgte med selv om vi hadde flaks, så var det nesten litt koselig. Hehe. (NESTEN!) Plutselig hadde jo gutten tid til å sitte litt på fanget eller leke litt i sandkassa og ikke bare prøve stikke av.

-MammaLi

Som en liten sidenote, så fikk vi telefon om barnehageplass dagen etter dette skjedde… Noe som kanskje er like greit. Da PappaDor fortsatt ser på meg med vill panikk i blikket om jeg nevner å la Mu være alene med han.

GRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRR!!!!!!

Jeg hadde vært flink! Skrevet laaaaaaaaaaaaaaangt innlegg om den skumle telefonsamtalen og alt ting. Og hva skjer når jeg trykker publiser?!

Jo! ALT blir borte. Eller nesten alt. jeg sitter igjen med kanskje en tredjedel. Og straks må jeg dra fra skolen og da inget internett mer… GRRRRRR! Pluss at jeg hadde jo jobba lenge med det. En hel pedagogikkforelesning blant annet. Og jeg er nå sliten og kvalm og hakke lyst til å begynne på nytt! 😦

Møkka-dritt-aperæv-dust! *sparke WordPress i skrittet*

Pendling og pimping…

Hva skal vi egentlig ta først av to temaer som har absolutt intet til felles? Pimpinga eller pendlinga liksom?La oss ta pendlinga. Hvorfor spør du? (Hah! Det gjør du ikke det! Jugepave. Gi beng med den masinga og begynn og faktisk blogge tenker du!) Vel, fordi det involverer ikke bilder av Mu og da slipper jeg å tenke på at jeg ikke er sammen med Mu. Han har guttetid hjemme med pappaen sin.

Jeg har nemlig begynt på skolen igjen. Nærmere bestemt Høyskolen i Oslo. Etter halvannet år med permisjon var nå tiden kommet for å fullføre utdannelsen. Så som bestemt, så gjort. Og pliktoppfyllende som jeg er sitter jeg nå her etter å ha hatt hele halvannen time med pedagogikk. (Red. Akkurat nå er det vel egentlig to uker senere. Men sitter her fortsatt etter pedagogikk-time. Eller altså, har jo vært hjemom innimellom der. Men du skjønner vel hva jeg mener.) Og vips var skoledagen min ferdig. Sånn er det å være deltidsstudent. Digg tenker du kanskje nå? Heldige deg som har så korte dager. Joa. Kort dag er fint det. Om den starter klokka 11 og slutter klokka 13. Når den starter klokken 8.30 derimot er det ikke like artig.

La meg illustrere med et døgn som gjenoppstått pendler. (Dette blir nok litt langt og omstendelig…) :

kl. 02.00:
Innser at i morgen ikke er en vanlig dag og at det er på tide å legge fra seg  xbox-kontrollen og legge seg.
Får panikk da jeg kommer på at jeg ikke har skriveblokk, penn eller batteri på pcen og at jeg ikke har noe som minner om en vag anelse engang om hvor jeg kan finne noen av delene. (Vil jeg påstå at utpakkingen vår går fort og organisert? NEI!)

kl. 02.45:
Har revet ut noen ark av en gammel almanakk, funnet en penn som skriver 70% av tiden og satt pcen på lading.
Fortsatt ikke skrudd av xboxen, men tar meg tid til en heftig krangel med PappaDor.

kl. 03.15:
Endelig i seng. (Med det mener jeg selvsagt: Endelig på madrass på gulvet.) Stiller vekkerklokka og prøver å unngå se hva den dumme «Så lenge er det til klokka ringer»-meldinga forteller meg om hvor kort det er til klokka ringer.

kl. 04.17:
MAAAAAAAAAAAAAAAAT TAAAAAAAAKK!!!! Herlig. Akkurat lenge nok til å sovne ordentlig. Lager mat i halvsøvne, børster sølt melkepulver under madrassen. Kaster flaska oppi sprinkelsenga og satser på at Mu finner den selv. (Nei… Gjorde jo ikke det. Reiste meg derimot opp og sto der på knærne og matet skrømtet.)

kl. 04.25:
Aksepterer at Mu ikke vil sove igjen alene og tar han med ned på gulvet til oss. Sovner igjen med en fot under armen og en tissebleie godt trøska inn i kinnbeinet.

kl. 05.28:
STÅR OPP!!! (Ja du leste riktig. Står opp ja!) Blir resolutt tuppet ut av senga av en muggen Mu som syns dette er et uverdig tidpunkt å skulle lage lyd og bevege seg og fungere på. Det er jeg HELT enig med han i. Ikke engang fugla er våkne.

kl. 06.04:
Halser ut av døra og prøver huske om jeg sminka begge øya. Lurer litt på om det som føltes litt rart under skoen var en av 40 000 brunsnegler som er ute eller noe annet udefinerbart. Overbeviser meg selv om at det var en litt myk pinne. Det er vi som er ute nå. Jeg og brunsneglene.

kl. 06.27:
Kaster meg inn på togstasjonen. Kaster meg deretter inn på toget og ned på første og beste sete i en nesten tom vogn. Er fornøyd med to-setersen jeg har kapret.

kl. 06.29:
Er ikke lenger fornøyd. For ved siden av meg klemmer det seg ned en fjortiskledd 50 åring som lukter svakt av upussede tenner og løk. Jeg er vantro og sjokkert. Det er ledig foran meg og bak meg og på andre siden. «Reglene!!!!», har jeg lyst til å rope til henne, «reglene for kollektivtrafikketikkete sier klart og tydelig at er det plasser til å sette seg alene et heeeeelt annet sted enn oppå fanget mitt så ser du til helvete å setter deg et heeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeelt annet sted enn oppå fanget mitt!!!!!» (Jeg begynner her å innse at min tidlige start har gått på humøret løs. Men pokkern heller altså!)

kl. 07.01:
Finner frokost i sekken min… (Som jeg ikke har brukt siden mars 2011.)

Nam… Kjekssmuler.

kl. 07. 19:
Tenker at hvis hun tuppa ved siden av meg ikke slutter å ta opp og ned avisen sin nå så krøller jeg den sammen og trøsker den langt pokker i vold. Tenker også at hun jenta foran meg som dro opp en sånn isporkulefylt rundpølsepute og la den i vinduskarmen for å så sovne på den, er den mest garva pendleren jeg har sett på lenge.

kl. 07.25:
Fremme i Oslo. Prøver å akseptere at hvis jeg faktisk snudde akkurat nå og tok første tog tilbake, så ville jeg muligens rekke å komme meg helt hjem, kle av meg og legge meg ned igjen før Mu våkna. (Ja, vi er ganske bortskjemte.)

kl. 08.14:
Setter meg for første gang siden mars 2011 i en  forelesningssal. Er for første gang siden august 2009 omringet av fremmede. Denne gangen fremmede som allerede kjenner hverandre godt. (Så godt at jeg nå etter to uker på skolen fortsatt har tilgode å oppleve at en eneste person i klassen hilser på meg. Gøy.)

kl. 08.32:
Husker brått hvorfor jeg ikke akkurat stressa med å orke komme til disse timene når jeg var gravid og kvalm forrige gang jeg tok de. Vurderer om jeg hadde klart å rulle meg sammen i en ball bakerst i salen og sove.

kl. 09.50:
Hjelper ikke akkurat mitt eget første inntrykk fremover ved å dytte en hel muffins inn i munnen på en gang og prøve å tygge umerkbart på den. Altså var ikke verdens største muffins da… men stor nok til at jeg så dust ut.

(Hahaha. Her så jo muffinsen gigantisk ut. Men for orden skyld så er pcen min knøttliten da. Vi snakker forresten om Mu sine grove, men søte mumsemuffins… Som han nekta spise. Takk for den. Og for ordens skyld to… Jeg har ikke for vane å ta bilde av maten FØR jeg spiser den. Jeg tok selvsagt opp en ny muffins senere for å ta bilde av den. Ikke at jeg stå mindre dust ut der jeg satt i gangen på høyskolen og tok bilder av mat jeg la på pcen. Hehe.)

kl. 10.11:
Ferdig for dagen faktisk. Setter meg ned for å blogge litt. Begynner på dette innlegget.

kl. 11.17:
Får den telefonsamtalen alle som etterlater barnet sitt hjemme i mer eller mindre kompetente hender i jakt på egentid og selvutvikling frykter nesten mest av alle…

«Nøyaktig HVOR er egentlig legevakta i Askim?! Glem det, vi tar drosje!» *klikk* Samtale slutt.

(Og her slutta det jo brått. Ble ikke no om pimping… Ble ikke noe med resten av døgnet som pendler. Det ble panisk drosjetur og en to ukers forsinkelse på blogginnlegget. Ta det med ro. Det er ikke så alvorlig som jeg først frykta! Kommer et innlegg om det i løpet av helga.)

-MammaLi

Blogging uten internett er jaggu ikke lett…

Hmmm… Mon tro om jeg ikke må ut å prøve finne meg sånne gratis nettsteder i Askim snart.

Jeg er jo blogger! Og bloggere blogger!

(Eller nå for tiden er jeg vel mest stressa småbarnsmamma som har huset fullt av ting hun ikke kan huske å ha kjøpt eller eid før, men som PappaDor insisterte på at fantes på loftet.)

I mangel på noe bedre å si… (Altså jeg vil jo ikke blir oppussing- og flytteblogg, men det er jo aaaaaaaaaaaalt som foregår for tiden. Så er jo så vanskelig å liksom ikke snakke om det også. Nesten så jeg er frista til å lage en sånn ELLE intriør-hjemme hos-greie. Hadde jeg vært tilgitt flytteprat da?) …så har jeg nå tenkt til å kjøre på med et skryteinnlegg i beste Superpapsen-stil.

Så her kommer en liten kavalkade til ære for Mu og alt han kan.

For Mu kan:

Montere IKEA-møbler…

Som alle andre drevne IKEA-byggere setter også Mu seg godt inn i møblets bestanddeler før han starter arbeidet. (Hva han skal med Timmy, traktoren, hesten, xylofonen, toget, en kikkert og en ballong derimot er jeg ganske usikker på. Men de måtte altså med. ) Dette skal da bli en stol… For de som ikke er i stand til å gjette seg det ut i fra dette informative bildet.

Noe som også er velkjent for andre byggere er jo selvsagt krympeplastens klamme grep rundt hva enn de har krympet seg rundt. I dette tilfellet så var det da stolbena som har fått seg en runde klam plast. Men var dette noen sak for den supre Mu?! NEI da! (Eller eh… joda. Her måtte det nok en pappa til. Hehe. Men det sier vi ikke til noen.)

En kort liten opplæringsfase måtte til på visse deler… Men man kan jo formelig se hvordan tannhjulene jobber og meget snart var byggmesteren i stand til å klare seg selv igjen.

Og vips på kortere tid enn det tok meg å føde han så hadde ungen satt sammen stolen!

Her testes det ferdige resultatet og godkjennes av byggeren selv. Mor syns også den er fin å sitte i… (Og nei jeg er ikke rivruskende gal… PappaDor har jo selvsagt gjort mesteparten av jobben her. Tror du jeg hadde sitti i en stol bygd utelukkende av en 1 åring uansett hvor genial?! Neeeeei! Jeg veier jo det samme som en liten nise. Jeg burde jo egentlig brukt industriverktøy.)

Hva annet kan egentlig Mu… Jo,  han kan:

Plassere en mutterskrueting stående midt under krakken sin, klappe for seg selv og gå sin vei, med en meget forundret mor sittende igjen med en merkelig installasjon på stuegulvet.

Ta på seg en slagstøvel og en sko… Pussig nok ikke to av samme ting, det er visst for pingler. Men en av hver er stas. (Ok. så fikk han litt hjelp med den joggeskoa. Men han henta den og stakk fram foten helt selv!)

Sløve som en konge. Er ikke alle som går for akkurat dennes stilen under soving… Men her slækkes det som en ekte fjortis.

Mate pip pip med kavring… (Her sitter han riktig nok å stirrer litt mutt vekk fra hele pip piperiet… men det er fordi det var en pip pip som bada i fontena. Det krevde myyyye oppmerksomhet! Altså det blir nesten ikke bedre enn pip pip OG fontene samtidig!! Det mått i så fall være om en det kom en hund bærende på et flagg fordi samtidig!)

Feie… Her feies det fra morgen til kveld. Og det er kun yngste mann som får lov til  svinge kosten tydeligvis. Hvis noen andre så mye som prøver så kommer han og røsker kosten fra oss.

Støvsuging har vi også begynt å bryne oss på, og mor ser fram til en framtid der hun ikke trenger å gjøre husarbeide i det hele tatt. 😉 (Som dere kan se så står vaskebøtta allerede klar.)

Han kan grave i sandkassa. (Eller kattebæsj som det også kan kalles.) Riktig nok med tyvlånt verktøy i dette tilfellet. Men det er graving læll. Veldig praktisk om han vil bli gullgraver eller anleggesarbeider. (Det ene kanskje mer plausibelt enn det andre.)

Xylofonspilling med tilhørende dansing er også en av merittene til dette unikummet. (Er jo ingen Beethovens 9. vi snakker om her, men det fortsatt faktisk mindre irriterende å høre på Mu klimpre løs enn det er å høre på pappaen hans prøve mestre Lisa gikk til skolen for andre time på rad……..)

Han er også ubernerden som sitter på cafè og leser bok… Hvor mange 1 åringer kommer frivillig trekkende på en bok eller to hveeeer gang vi skal ut liksom. (NØØØØØØØØØØØRD! Men det er foreldra hans også, så kanskje ikke så rart.) Og ja… han trenger en hårklipp. Hehe. Vi snakker liksom litt sånn utvokst 90-talls forretningsmannsveis. IKKE kult!

Nei nå får det sannelig holde for denne gang. Hehe. Dette hersens innlegget tok jo nesten en uke å skrive bare det. ÆSJ! Jeg viiiiiil ha interneeeeeett! (Men ikke hardt nok til at jeg tør å trosse telefonskrekken å gjøre noe med saken. Hehe.)

Forresten… Siden jeg nevnte Superpapsen. Du skal ha takk og farvel! Hurra for pappaer som nyter permisjonen sin og lar oss følge med på sidelinjen!!!

Hilsen en lettere skam- og lovndadsfull MammaLi som sverger på å bli en bedre blogger snart en gang!

MacGyverløsning #6: Knebeskyttere

Siden PappaDor innerst inne er en 70 år gammel mann sutret han fælt over sine såre knær mens han monterte IKEA-møbler i kveld. Som vanlig visste jeg råd og lagde noen eminente knebeskyttere til han.

Vi startet med to stykk lange sokker fra Indiska. (Kjøpt meget på impuls en kald dag, ekstremt ubehagelige med en merkelig søm langs hele som merkes veldig godt, og som egentlig kunne lånes bort til mindre følsomme dog frosne gjester.)

Deretter henter man sin gode gamle venn: MASKERINGSTEIPEN!
(Altså… alt blir bedre med maskeringsteip! Og alt kan fikses med det også! Eller altså alt som ikke er fukt relatert eller skal holde noe oppe eller reparere noe eller være holdbart… Men ellers! Ellers så kan man fikse alt!)

(Hahahaha. For et EPISK dårlig bilde! Men den gule ringen der er maskeringsteip. Jeg lover.)

Og så glemte jeg å ta bilde av en sekvens. Men man tar altså den lange sokken og bretter den sammen med to brettinger. Sånn at den blir litt sånn avlang, men allikvel får litt fylde.

Så tar man fram mottakerens bein… Og surrer fast sokken i passende kne-treffer-gulv-plassering med maskeringsteipen.

Også gjør man da det tilsvarende på andre benet. Et lite tips for korrekt påføring er å få mottaker til å holde fast i sokken og så bøye seg ned på knærne slik at plasseringen blir optimal. (For ellers er jo dette bare dust.)

(Legg forresten merke til belysningen i hjørnet. Den er nesten et tips i seg selv. For sjuarma julelys i en tom stue gir faktisk nesten en illusjon av peisaktig kos.)

Til slutt legger jeg ved et bilde av knebeskytterne i bruk. Far var i det minste fornøyd. Eller så sa han i hvert fall.

(Jeg mistenker forsåvidt at jeg på dette tidspunktet etter å ha malt i 12 timer så så sliten ut at PappaDor ville sagt seg fornøyd med hva som helst bare for å forhindre at jeg begynte å gråte. Men han bedyret opptil flere ganger at det var behagelig altså!)

-MammaLi

(Forresten… jeg gidder ikke korrekturlese nå. Tar du deg av det selv og sender sint mail med alle feilene mine? På forhånd takk.)