Det er en tirsdag formiddag i begynnelsen av april. Våre venner Tant og Fjas har forvillet seg ut i Oslos drabantbyjungel hvor de virrer rundt mellom blokker og bibliotekfilialer. Vårsola står høyt på himmelen og praten går i graffiti og kirkearkitektur. Vennene har slått i hjel et stykke tid på en senterkafé og menget seg med lokale pensjonister. Nå er planen garnhandel og de slentrer målrettet avgårde langs fortauet. Ved et veikryss passerer de en Statoilstasjon. Den har reklameskilt på veggen, store sådanne. På et blunk er begges oppmerksomhet vendt mot skiltene, hvor en umiskjennelig rød logo lyser imot dem:
– Soloboller!? utbryter Tant.
– SOLOboller?!?! repliserer Fjas.
De er fascinert og lar spørsmålene hagle: Hvordan får de bollene så gule? Hvilken rolle spiller brusen?! Hva er de brune bitene inni?!? Kan de spises av sitrusallergikere?!?!
– Kjerre og fnatt, disse må vi smake! sier Fjas.
– Absolutt, svarer Tant. – Men jeg er fremdeles mett etter den tørre vaniljebollen vi spiste på kafeen. Ta det en annen dag?
– Ja, nikker Fjas. – Jeg er også mett, og de er visst til salgs hele påska. Noe å glede seg til!
Fire dager senere. Det er påskeaften formiddag. Sola står fortsatt høyt over Oslos asfalt. Våre venner skal ut og handle og har strategisk lagt turen til et Statoil-nært område. Det er dagen for gule boller, og det er ikke fritt for spenning i lufta.
– Det var soloboller, ja?! utbryter bensinstasjonmannen idet Tant og Fjas entrer lokalet med stø kurs for bolledisken.
Det nikkes og fnises til svar. En jovial passiar senere står de med den gule posen i hendene og kan sette kursen mot kaffebar med fortausbord.
– Lyste det av oss eller? spør Fjas. – Eller skal alle som handler på Statoil ha soloboller i disse dager?
– Aner ikke. Jo, de skal vel det. Er jo et typisk «må-smake-produkt», svarer Tant og stikker inn på kaffebaren etter noe varmt å ha attåt.
De rigger seg til med kaffe og kakao. Posen åpnes og de tar hver sin bolle.
– Den er virkelig gul, kommenterer Tant og tar en stor bit.
– Ja, de må ha brukt noe fargestoff her, sier Fjas. – Det kan ikke være Soloen som farger dem så gule alene. Hvor mye Solo kan det være i dem egentlig?
– Aner ikke, svarer Tant. – Er vi sikre på at de virkelig har bakt dem med brus? Jeg kjenner ingen appelsinsmak overhodet, bare en stram ettersmak av… kunstig.
De tygger begge konsentrert.
– Jeg vil si jeg aner en smak av appelsin, sier Fjas.
– Hvor da? lurer Tant. – Det må være langt inni der i så fall!
– Hehe. Det er i hvert fall karamell, de brune bitene! fastslår Fjas.
– Javisst, svarer Tant. – De smaker HaPå! Små klumper av HaPå. Virkelig snålt. Og ikke spesielt godt, om jeg skal være ærlig.
– Nei, den er ingen høydare denne bollen, sukker Fjas. – Men den er mindre søt enn vanlige kjøpeboller. Smaker egentlig litt hjemmelaget, det skal den ha.
– Enig, svarer Tant. – Men tror nok vi kan bake bedre selv! Skal vi teste det? Med Solo som deigvæske. Oppvarmet brus – kan det funke? Også litt revet appelsinskall..
– Må prøves! ler Fjas. Disse skal vi i hvert fall ikke kjøpe igjen.
– Nopes, bekrefter Tant. Men nå gleder jeg meg til å bake!
Anmeldernes konklusjon:
Neste gang i Tant og Fjas anmelder: Hjemmelagede soloboller!
(Lånebilde hentet herfra.)
muligt 