Er man noen gang voksen nok?

Hund…

Jeg skulle ha kjøpt meg hund.

 

-MammaLi

Skrivesperre…

Alle blogger med respekt for seg selv har et skrivesperreinnlegg, hvor man skriver ganske langt og artig om at man ikke lenger klarer å skrive ganske langt og artig og derfor vurdrer å legge ned hele bloggen og begynne studere på BI… Så sant man ikke allerede studerer på BI, da skal man ta et år som backpacker og så gi ut en plate med egenskrevne låter om livet på veien.

Jeg er litt usikker på hva en helt fersk mamma som tilfeldigvis blogger skal gjøre for noe når hun får skrivesperre riktig nok. (Og ja… jeg kvier meg litt for å kalle meg mammablogger. Selvom jeg sikkert er det. Men dette er jo ingen mammablogg. Eller er det det? Det kan jo ikke være det om ikke alle som skrive med er mammaer kan det vel?) Spesielt komplisert blir det jo når denne bloggeren allerede er en kunst og håndverklærer-student og skal farge håret grønt, men som samtidig styrer med økonomiske greier i forhold til leilighetskjøp og samboerkontrakter og all annen kjedelig drit… Hva skal liksom jeg gjøre for å opponere mot min selvpålagte bloggertilværelse?

For den er jo det… Selvpålagt altså. Uansett hva man påstår og hva man føler så er det jo som regel selvpålagt hele blogg-greia. (Bortsett fra for de som har det som jobb sånn på ordentlig seriøst… Men de er det jo ikke mange av.)  Jeg har i hvert fall ikke tjent et rødt øre på dette enda, og kommer nok med all sannsynlighet aldri til å gjøre det heller.  Men allikevel får jeg dårlig samvittighet når jeg ikke har blogga på et par dager. Jeg sitter og lurer på om innlegg jeg la ut er artige nok, vittige nok, snåle nok, samtidig som velskrevne nok og interessante nok for andre. Jeg bruker mye tid på å skrive blogginnlegg i hodet mitt og glemme de innen jeg har sjanse til å nærme meg en pc. (Det er vanskelig å rekke fram før Mu til tider… Tilgjengjeld så har han skrevet opptil flere nye innlegg som jeg skal få lagt ut snart.) Det er jo rett og slett til å bli litt smårar av… Og er det noe jeg virkelig ikke trenger så er det å bli smårar(ere).

Jeg har kanskje ikke direkte skrivesperre… For jeg har sånn 17 innlegg skissa ut i en liste, men jeg har nok fått litt bloggangst. Litt noia for å ikke være bra nok. (Ikke at jeg har noe å være redd for… Er jo ikke som om det er ørten mennesker som leser denne bloggen. Hehe. Bortsett fra solobolleoppskriften til Tante I… Den er det ørten som leser. Mon tro om det er noen som faktisk har prøvd lage de bollene. Gidder du i så fall si i fra hvis du har laget og leser dette? Da kan du få…eh…hederlig omtale og et navn som kan dukke opp i Google om man googler det.)  

For en stund siden så leste jeg en artikkel om hvorfor bloggen «din» suger… *lete fram* Her! (Jeg må forresten si at det er liiiitt vanskelig å å ta en side som påstår at den er for profesjonell og inntektsbringende blogging når den bruker overskrifter som «15 tegn på at bloggen din suger», men men.) I følge denne lista så bryter bloggen vår mot minst syv av punktene. Noe som vil si at vi sikkert suger ganske heftig. Ikke sånn «gå og dø i en krok, di sjarkskjøge»-heftig, men litt sånn «hvite tennissokker i svette mørkebrune skinnsandaler»-heftig.

3. Du får få eller ingen kommentarer på dine blogginnlegg.

Jepp… Å påstå at det flommer over av kommentarer er vel å ta litt hardt i. Så hardt at det er å juge faktisk. De to som har kommentert mest her inne er meg og Tante I… Og jeg tror ikke vi teller liksom.

6. Du har aldri fått en mail fra en tilhenger.

Nope… Ingen mail her i gården. Jeg har sendt en mail som MammaLi og fått svar. Men noe sier meg at det ikke teller heller.

7. Du har aldri mottatt en hat mail.

Ikke en eneste en! Selv om jeg faktisk har nærmest bedt om det der det står mail-adressa vår… Som er i overkant knotete forresten, jeg beklager det. Jeg er en knote-digger.

10. Du sparer dine beste tekster og ideer til seinere.

Skyldig her og. Ikke at jeg vet om det jeg sparer på er det beste… Jeg tror vel ikke noe er det «beste» liksom. Men at jeg sparer det gjør jeg. Rett og slett for å slippe å glemme ideer, og slippe gå tom for ting å skrive om i et knipetak. Pluss at det er visse ting jeg gjerne vil huske å skrive om.

11. Din blogg handler om alt mulig.

Den gjør vel kanskje det? Her er det jo håndverk og baking og anmeldelser og babyer og tull og alvor og alt i en salig blanding som kastes rundt i en tørketrommel av noe slag og former ord. Men det er jo sånn vi vil ha det. Det er sånn både jeg og Tante I og PappaDor og Mu er. Vi er usammenhengende raringer. Og når vi slår oss sammen får vi en usammenhengende raring-blogg.

12. Du vet ikke hvilke fordeler leserne dine får ved å lese bloggen din.

Jah… altså. Jeg vet at 19 stykker har funnet en oppskrift på soloboller når de googla etter det. Men ellers… Så aner jeg egentlig ikke om jeg har noe tilby. Noe ingen andre har. Noe unikt man kan referere til og si at man fant det her. Men hvis noen vet om noe så får de gjerne si i fra.

15. Du har blogget i under seks måneder.

Denne er jo vanskelig å komme unna… Og det er vel her skoen trykker hardest. Vi har rett og slett ikke holdt på lenge nok til å finne formen vår. Den riktige balansen mellom tull og alvor, mellom tøv og opplysninger, mellom vrøvel og dybde. Men forhåpentligvis kommer vi dit en gang. Om tre – fire måneder. Hehe.

Forresten så juger det bildet øverst… Der ser det jo ut som jeg sitter ved en ryddig pult og skriver på en gigantisk lap-top. Sånn her ser det vel egentlig mer ut hjemme hos meg:

Bare at vi har alt rotet inne da… Og jeg sitter med en bitteliten lap-top i fanget og knoter. (I skrivende stund toppløs fordi det var så sykt varmt plutselig og det var det første jeg kom på.) Og hvor vil jeg med dette? Dette innlegget… denne bablinga.

Jeg vet ikke. Jeg trengte å skrive meg ut av et hjørne. Og jeg trengte å tydeliggjøre at dette er sånn denne bloggen kommer til å være. Den kommer til å være og forbli «mest av alt snålt».  Og hvis det er noe du har lyst til å bli med på, noe du har lyst til å følge så er det utrolig kult! Og hvis ikke, så finnes nok bloggen for deg der ute også. 😉

-MammaLi

Fargerik fritid og fjortisforelskelser…

Her i huset har vi en syk liten kar om dagen som produserer bleier i alle regnbuens farger opptil flere dager daglig.

Men i steden for å legge ut i det vide og det brede om dette fenomenet og hvor stor pris jeg setter på at han valgte akkurat helgen når jeg valgte å ta en uplanlagt tur til mammaen min på landet og bare hadde med et klesskift til å starte denne herlige fritidsaktiviteten (Jeg antar at de fleste med barn har vært med på dette før og er meeeget klar over åssen dette arter seg)… Så har jeg heller tenkt til å innrømme noe ganske så pinlig.

I en alder av snart 28 år så har jeg nemlig fått min første kjendisforelskelse. En sånn skikkelig fjortisgreie hvor jeg fniser når noen nevner han og ser på klipp av han på Youtube og hører på musikken hans på Spotify selv om det ikke er min type musikk i det hele tatt… (Nå fantes jo hverken Youtube eller Spotify når jeg var fjorten, men jeg antar at det er det jeg ville gjort om jeg var fjorten nå og hadde tilgang til disse tingene.)

Og ikke minst… av alle personer en  jente (Dame? Kjerring? Hva kalles man når man er det de så sjarmerende kaller «nærmere 30»? Som om alle har glemt tallene mellom 25 og 30 liksom…) som meg, som hører på for det meste rock eller indie, kunne falle for så falt jeg da pladask for denne karen her:

Josh Groban av alle ting… Hehe. Og for å illustrere hvorfor så kommer det nå et knippe YouTube-klipp av karen.

Lykke til med å ikke få disse på hjernen…

Eller hva med noen middagstips?

Og ja… Dette er kanskje et simpelt blogginnlegg… (Prøv du å være vittig mens det ligger en potetsekk i fanget ditt og spraker i bleia si. Hehe.)

Jeg skulle forresten ønske at noen kunne forklare meg hvorfor syk baby er det samme som bøllete baby?! Når det ikke sprakes eller gråtes så krabbes det i full fart mellom de tingene som er fy-fy å ta på og pelles som om det aldri kommer noen morgendag. Blæh…

Take me away, mister Groban!

Nå skal jeg fordype meg i Josh sine twittermeldinger  (Er nesten så jeg vurderer å lage meg Twitterkonto selv og begynne og blogge på engelsk… Vent nå litt her! Jeg har jo en leser fra USA allerede… Kan det være?! Hmm… Haha. Slo meg nå at denne bloggen må se veldig rar ut i Google Translate. Må testes!) og i klipp av Never Mind The Buzzcocks (Selvsagt bare de episodene med Josh…) og så skal jeg fnise og male håret mitt med hårmaskara og lage magekorte topper av alle klærne mine! Wheeeeee…

-MammaLi ❤ xoxo

(Og atter engang… jeg beklager for dette grusomme innlegget. Men jeg er litt gal av søvnmangel og bæsjebleielukt, og faktisk oppriktig talt fjortisforelska i Josh Groban, og fikk et lite anfall. Hehe.)

Tant og Fjas anmelder: Hjemmelagede soloboller (med oppskrift!)

Som varslet har MammaLi og jeg hivd oss rundt og bakt våre egne soloboller. Den trofaste leser fikk kanskje med seg at Statoils originale ikke falt helt i smak hos Tant og Fjas da de smakte dem i påsken, men at de lot seg inspirere til å prøve en hjemmelaget variant. Som sagt, så gjort! Anmeldelse kommer i slutten av innlegget, men først:

Oppskrift på soloboller (28 stk)

Vi tok utgangspunkt i Ingrid Espelid Hovigs eminente lussekattoppskrift fra «Den rutete Kokeboken». Denne gir alltid gode boller, formet som katter eller ei.

Du trenger:

• 50 g gjær (vi brukte fersk til søte deiger)
• 175 g meierismør
• 1/2 ts salt
• 1 3/4 dl sukker
• 2 egg (ett i deigen, ett til pensling)
• 4 dl Solo
• 1 dl melk
• Ca. 1,5 liter hvetemel (veiledende mengde, ikke ta i alt på en gang)
• Finrevet skall av en appelsin (helst øko, så slipper du sprøytegift)
• Karamellbiter (valgfritt, men originalen har karamell så vi hadde karamell i en tredjedel av våre, brukte fudgekuber fra smågodthylla skåret i småbiter)

Gjør slik: Smuldre gjæren i en bolle. Smelt smøret i en kjele, hell i solo og melk og varm opp til ca 37 grader (går fort – pass på!).

Som man kan se på bildene, skjedde det noe med melka idet den traff soloen. Akkurat hva er vi litt usikre på, kanskje en kjemisk reaksjon eller noe i den gate. Melka ble i hvert fall tykk og la seg over brusen som et skummende lag. Jaja. Hell den varme væsken i bollen med gjær og rør til gjæren er oppløst. Ha i sukker, salt, egg og revet appelsinskall. Visp eller rør til egget er oppløst og godt fordelt i væsken. Rør inn hvetemel litt etter litt, til deigen blir passe (dvs. akkurat slipper bollen, men stadig er løs og litt klissete). Dekk bollen med plast eller klede og la heve til dobbel størrelse (ca. 45 min).

Når deigen har hevet, eltes den forsiktig i bollen eller på benken i noen minutter. (Tips for å unngå kliss: dypp hendene i mel av og til fremfor å drysse på deigen – jo mindre mel, jo luftigere boller.) Del deigen i cirka 28 emner, trill til boller og legg på bakepapirkledt plate.

Når det gjelder eventuelle karamellbiter kan de tilsettes nå (vi dyttet dem inn i en tredjedel av bollene), men de kan selvsagt også eltes inn i hele eller deler av deigen på et tidligere tidspunkt (etter førstegangs heving, før bolletrilling).

La heve til dobbel størrelse nok en gang (ca. 45 min). Pensle med sammenvispet egg og stek i 5-10 minutter ved 225-250 grader. Avkjøl på rist.

 

Og nå til anmeldernes dom:

– Kjerre og fnatt som det lukter her!

Fjas står i døråpningen til kjøkkenet og betrakter dagens produksjon. En intens appelsinduft har bredt seg utover leiligheten.

– Ja, det var voldsomt! svarer Tant, som kommer bærende på en stabel tallerkener.

De er i gang med å rydde av etter dagens middag (miniburgere med krydderbrød og god sennep – takk, PappaDor!) og et etterlengtet øyeblikk nærmer seg. Det er tid for å smake på resultatet av ettermiddagens bestrebelser ved kjøkkenbenken. De hjemmelagede solobollene ligger der og frister.

– Hvis de smaker halvparten så mye som de lukter, lover dette godt! konstaterer Fjas og henter ned et stort kakefat fra skapet.

De lesser fatet fullt av boller og bærer det med seg inn til sofaen i stua.

– Lurer på om det er soloen eller appelsinskallet vi lukter mest? funderer Tant. – Jeg vil tippe appelsinen, men synes jeg kjenner noe karakteristisk Solo-aktig også.

– Ja, det er nok litt av begge deler, svarer Fjas. – Men la oss hugge inn! Jeg klarer ikke vente lenger.

De tar hver sin bolle. Fjas velger en med karamell, Tant tar en uten. Det blir stille noen sekunder idet de begge vender fokus mot smaksløkene.

– Mmm, den er luftig altså! Og samtidig saftig!

Tant smiler fornøyd og veier bollen i hånda. Den er virkelig lett.

– Ja, konstaterer Fjas. – De veier jo nesten ingenting! Og samtidig er de ikke tørre. Vellykket!

– Jepp, nikker Tant. – Det er Ingrids oppskrift – alltid vellykket!

– Jo, men blir de alltid så fjærlett luftige? lurer Fjas. – Jeg mener, jeg tror aldri jeg har smakt så luftige boller før, jeg!

– Jeg er jammen litt usikker, grubler Tant. – Du har rett, de er oppsiktsvekkende luftige. Tror du det kan ha noe med kullsyra å gjøre, kanskje?

– Skal ikke se bort i fra det, svarer Fjas. – Det er jo den eneste vesentlige endringen vi har gjort: bytta ut melk med brus. Men det er vanskelig å vite. I så fall har vi jo gjort en oppdagelse her. Burde teste med annen brus også. Eller bare Farris.

– Sant! nikker Tant. – Interessant hypotese. Men, hva synes du om smaken?

Fjas tar et par biter til og tenker seg om. Tant gjør det samme.

– Den er ikke på langt nær så intens som lukta, fastslår Fjas. – Jeg kjenner at det smaker appelsin, men det er ikke akkurat påtrengende. Kjenner det mest på ettersmaken egentlig. Det er rett og slett en ettersmak av Solo, er det ikke?

– Jo, gomler Tant. – Når du sier det. Det er i hvert fall et behagelig hint av appelsin. Ikke verst!

– Niks, smiler Fjas. – Og de fudgebitene er skikkelig gode! De har smelta, men er fortsatt litt seige, hvis du skjønner?

– Så bra! svarer Tant. – Jeg er ikke så glad i biter av noe slag i boller egentlig, men får vel smake en etterpå.

– Det synes jeg du skal ja, ivrer Fjas. – Nam! Jeg kommer bare på ett eneste punkt hvor våre boller taper i poeng, jeg: fargen. Bortsett fra en og annen gul bit av appelsinskall er de like bleke som vanlige hveteboller. Statoil sine var om ikke annet Solo-gule så det holdt.

– Det er sant, nikker Tant. – Men det besviser jo bare at noen må ha juksa litt.. Vi skulle kanskje kosta på oss litt safran, så hadde vi også hatt fargen i boks. Hvordan går det med sitrusallergien forresten? Du pleier jo ellers å reagere på ting med appelsin i.

– Ja, jeg kjenner dessverre at det begynner å klø litt i munnen nå, sukker Fjas. – Nok et tegn på at noen må ha juksa litt. Jeg reagerte jo ikke på kjøpebollene, men her er det utvilsomt ekte vare og det merkes på mer enn smaken. Tror jeg blir nødt til å trekke litt i poeng for det også, kan nesten ikke gi top score til noe jeg egentlig ikke tåler.

– Forståelig, svarer Tant. – Kjipt, men ikke så overraskende kanskje. En ting er uansett sikkert: våre soloboller er bedre enn originalen!

– Ja, det kan vi nok fastslå uten blygsel, ler Fjas. – Greit nok at vi har bakt dem selv og er en smule inhabile. Men jeg tør påstå at disse gruser Statoil sine ganske heftig.

– Det tør jeg også, gliser Tant mens hun strekker seg mot fatet. – Må ha en til, jeg! Minst..

Anmeldernes konklusjon:

 

(Noen andre som har erfaring med kullsyrebakst?)

Sammensetninger man gjerne skulle unngått…

Jeg må si at jeg kombinasjonen «gutt som kan åpne skuffer når truse- og sokkekommoden står inntil sprinkelsenga» viiiirkelig er flott. Leder jo ikke til noe rot eller kaos i det hele tatt faktisk. Jeg tror jeg liker den like mye som jeg liker «glemme å sjekke om det er grøt igjen i skåla før man lar barn leke med den»-hendelsen.

Ellers kan man jo nevne at «trøtt sønn som syns mors fjes er en fin rasteplass» også er en herlig situasjon å være i… (Her opplevde vi også «kle av mor for å se på strekkmerkene på magen hennes»-angrepet, men det har jeg av hensyn til alt og alle valgt å ikke vise bilder av. Er en kar som er veldig opptatt av å studere kroppen til mamma og pappa om dagen, så her grafses det på strekkmerker og sleikes på tatoveringer.)

Man har jo mange andre kjente og kjære klassikere: «nysing etter toppet grøtskje», «bæsjing etter avtatt bleie på lite restaurant-toalett», «tvangsåpning av øyelokk for å finne mamma som har gjemt seg» (Denne er kanskje ikke så aktuell for alle, men samsoving med baby som har et intenst forhold til titte-bø er ikke å anbefale…), «gulping på genser i det man går ut av døren», og mange mange fler… Men de fleste regner jeg med at alle som noen gang har vært i samme rom med en baby i mer enn en time har så friskt i minne at de trenger jeg ikke jakte ned bilder av.

Jeg kan jo legge til en siste en som vår foreldre sikkert aldri trengte bekymre seg for… Nemlig «linselus-sønn forsøker spise det lille lyset på mobilekameraet».

Håper dere har hatt en god helg, og at dere klarer å begrense inntrykkene fra mediadekningen  av en viss rettsak til akkurat den mengden dere selv føler dere trenger og makter… (Og det er det eneste jeg noen gang kommer til å nevne om den saken!)

-MammaLi

Heklet babyhjem-oppskrift!

Jeg har lagt merke til at det er opptil flere som har googlet enten «heklet babyhjelm» eller «babyhjelm oppskrift» og endt opp her. Og her fantes jo ingen slik oppskrift. Og jeg er jo intet om ikke imøtekommende… (Nå kan jeg nærmest høre åssen det fnises i de hjem som faktsisk kjenner den virkelige MammaLi.)

Så her har dere altså en oppskrift på en hjemmelaget heklet babyhjelm!

Man begynner med en heklet lue. I dette tilfelle en hjemmeheklet djevellue. (Oppskriften er ikke min, men hentet fra Sys Fredens bok «Hekle til babyen». Hvis jeg bare får sjekka litt om rettigheter og sånt så kan jeg sikkert legge den ut om ønsket for lua er faktisk kjempefin på og er utrolig lett å lage. Selv for en som hater djevelluer så falt denne i smak.)

Deretter må man jo fylle denne lua med noe. Noe isolerende og eh… putete.(Her kunne jeg vel sagt mykt og støtdempende. Men det gjorde jeg altså ikke.) Jeg valgte å bruke engangsammeinnlegg. Nye, ubrukte sådan. Disse er fine fordi de ofte har eget klister så man trenger ikke tenke på åssen få festa de.

Jeg brukte syv slike innlegg. Fremgangsmåten er da at man tar innleggene, tar av teipbiten og så limer de først i en heldekkende sirkel på innsiden av lua. Dette er veldig viktig da de på utsiden ikke får dratt nytte av sin naturlige hodeformede form og sitter samtidig fryktelig dårlig på. (Er jo ikke akkurat Araldite i det klistre på de liksom… For de som ikke vet hva Araldite er så er det tokomponent epoxylim som kan lime hva som helst til hva som helst og du får det aaaaaaaaaaaaldri løs noen gang!)

Det er jo naturlig nok viktig å dekke alle flatene inni lua. Så her kan det nok være lurt å koste på seg et innlegg er to ekstra om man er usikker på om det er nok. Og har man et meget klønete barn så ser jeg ikke bort i fra at det kan lønne seg med to lag. Men dette er jo en vurdering du må ta selv.

Nå er det bare å knyte lua fast på valgte barn og så kan det ramles i vei.

Mu valgte selvfølgelig å ikke ramle i det hele tatt mens han hadde hjelmen på… Men heller sitte pent og leke med den nye leka si fra barnehagen til farmor. (Altså, farmor hverken eier eller går i en barnehage da. Men hun jobber i en.) Jeg ser nå at jeg sikkert kunne festet flere innlegg i fronten av lua. Det går mye i svalestup om dagen. Det er jo også noe man må vurdere. Hvilken vei detter barnet ditt mest? Også limer man flest innlegg der.

Bakhodet hans og rundt ørene var i det minste godt beskyttet. (Og jeg lover… Den lua er eeegentlig fin på og jeg anbefaler den virkelig som et enkelt hekleprosjekt. Det er en perfekt vår- og sensommmer lue!)

Et lite minus er jo selvsagt at Mu ganske fort ble klar over at han hadde på seg lue inne, at vi ikke engang var på vei ut og at dette bare var tullball og gjorde kort prosess med hele hjelmen og heller gikk for å lese litt i boka si.

Æsj og fy! Vekk med seg!

Jeg setter meg heller her langt vekk fra gale mamma og leser i en bosskjsji! (Skal sies med myyyye spytt og trykk på alle bokstavene.)

Men hvis barnet ditt er litt mer veldannet så skal man ikke se bort i fra at dette ville vært en fin-fin babyhjelm. På en annen side så trenger vel kanskje ikke veldannede barn hjelm. (Det gjør forsåvidt ikke andre barn heller. Selv om jeg skjønner meget godt at tanken frister til tider!)

-MammaLi

Tant og Fjas anmelder: Soloboller!

Det er en tirsdag formiddag i begynnelsen av april. Våre venner Tant og Fjas har forvillet seg ut i Oslos drabantbyjungel hvor de virrer rundt mellom blokker og bibliotekfilialer. Vårsola står høyt på himmelen og praten går i graffiti og kirkearkitektur. Vennene har slått i hjel et stykke tid på en senterkafé og menget seg med lokale pensjonister. Nå er planen garnhandel og de slentrer målrettet avgårde langs fortauet. Ved et veikryss passerer de en Statoilstasjon. Den har reklameskilt på veggen, store sådanne. På et blunk er begges oppmerksomhet vendt mot skiltene, hvor en umiskjennelig rød logo lyser imot dem:

– Soloboller!? utbryter Tant.

– SOLOboller?!?! repliserer Fjas.

De er fascinert og lar spørsmålene hagle: Hvordan får de bollene så gule? Hvilken rolle spiller brusen?! Hva er de brune bitene inni?!? Kan de spises av sitrusallergikere?!?!

– Kjerre og fnatt, disse må vi smake! sier Fjas.

– Absolutt, svarer Tant. – Men jeg er fremdeles mett etter den tørre vaniljebollen vi spiste på kafeen. Ta det en annen dag?

– Ja, nikker Fjas. – Jeg er også mett, og de er visst til salgs hele påska. Noe å glede seg til!

Fire dager senere. Det er påskeaften formiddag. Sola står fortsatt høyt over Oslos asfalt. Våre venner skal ut og handle og har strategisk lagt turen til et Statoil-nært område. Det er dagen for gule boller, og det er ikke fritt for spenning i lufta.

– Det var soloboller, ja?! utbryter bensinstasjonmannen idet Tant og Fjas entrer lokalet med stø kurs for bolledisken.

Det nikkes og fnises til svar. En jovial passiar senere står de med den gule posen i hendene og kan sette kursen mot kaffebar med fortausbord.

– Lyste det av oss eller? spør Fjas. – Eller skal alle som handler på Statoil ha soloboller i disse dager?

– Aner ikke. Jo, de skal vel det. Er jo et typisk «må-smake-produkt», svarer Tant og stikker inn på kaffebaren etter noe varmt å ha attåt.

De rigger seg til med kaffe og kakao. Posen åpnes og de tar hver sin bolle.

– Den er virkelig gul, kommenterer Tant og tar en stor bit.

– Ja, de må ha brukt noe fargestoff her, sier Fjas. – Det kan ikke være Soloen som farger dem så gule alene. Hvor mye Solo kan det være i dem egentlig?

– Aner ikke, svarer Tant. – Er vi sikre på at de virkelig har bakt dem med brus? Jeg kjenner ingen appelsinsmak overhodet, bare en stram ettersmak av… kunstig.

De tygger begge konsentrert.

– Jeg vil si jeg aner en smak av appelsin, sier Fjas.

– Hvor da? lurer Tant. – Det må være langt inni der i så fall!

– Hehe. Det er i hvert fall karamell, de brune bitene! fastslår Fjas.

– Javisst, svarer Tant. – De smaker HaPå! Små klumper av HaPå. Virkelig snålt. Og ikke spesielt godt, om jeg skal være ærlig.

– Nei, den er ingen høydare denne bollen, sukker Fjas. – Men den er mindre søt enn vanlige kjøpeboller. Smaker egentlig litt hjemmelaget, det skal den ha.

– Enig, svarer Tant. – Men tror nok vi kan bake bedre selv! Skal vi teste det? Med Solo som deigvæske. Oppvarmet brus – kan det funke? Også litt revet appelsinskall..

– Må prøves! ler Fjas. Disse skal vi i hvert fall ikke kjøpe igjen.

– Nopes, bekrefter Tant. Men nå gleder jeg meg til å bake!

Anmeldernes konklusjon:

Neste gang i Tant og Fjas anmelder: Hjemmelagede soloboller!

(Lånebilde hentet herfra.)

En liten sniktitt…

Bare sånn for å mulighens gjøre denne bloggen enda mer forvirrende så har Tante I og jeg tenkt til å lage en ny type føljetong…

Nemlig «Tant og Fjas anmelder«! Hva vi anmelder blir nok litt ymse, og vi tar gjerne i mot forslag til ting vi kan anmelde.

(Hvorfor gjør vi dette tenker du? Her var det jo baby og sjokoladekaker og litt sånn gjenbruk og sånt… Også kommer man og skal gjøre enda mer liksom?! Du har et poeng. Men på en annen side. Hvorfor ikke… Det er jo tross alt mest av alt snålt. 😉

-MammaLi

MacGyverløsning #5: Merking av søplesekker el.l.

Tante I kalte dette tipset «gjenbruk på detaljnivå»… og det har hun nok rett i. Det oppfordrer også til å ta vare på noe man normalt sett aldri ville sett på som verdt å ta vare på. Og som sikkert ikke er en sånn kjempestor synder når det gjelder miljø og forsøpling. Men alle monner drar eller noe sånt… (For å være heeeeelt ærlig så tenkte jeg ikke på det miljøvennlige aspektet ved det i det hele tatt. Dette er et klassisk «Her trenger jeg en greie, jøss, der ligger en greie»-tips. Hehe.)

Nå var det jo egentlig tid for å pakke vekk vintertøyet her i Oslo, (Akutt glad for at både jeg og PappaDor er supertrege og dermed ikke flytta det nedpakka tøyet opp på loftet enda.) og når man pakker vekk tøy så er det lurt å merke det. (Noe jeg glemte å gjøre med de 653 sekkene vi allerede har stappa opp på det loftet og nå må vi belage oss på å flytte med oss både loppetøy, kastetøy, når-jeg-blir-tynn-tøy, gamle sko og gudene skal vite hva fra hjem til hjem.)

Ofte når jeg har merka sekkene, (De gangene jeg har huska det altså.) så har jeg teipa fast en post-it lapp litt nedpå sekken. Noe som virker fint sånn i teorien, men når man har satt andre ting rundt og sånt så er det et sabla knot å prøve finne fram til der lappen er. Derfor så ville jeg ha noe jeg kunne henge på hyssingen og ha lett tilgjengelig. (Og ja… jeg kunne jo bare tatt papir og en hullemaskin og laget dette selv, men det ville jo blitt et litt dølt tips sant.)

I og med at jeg akkurat hadde kjøpt meg litt nye klær, hadde jeg flere sånne klesprislapper liggende rundt. AHA!

Disse lappene har jo ofte en hvit bakside, er laget av litt stivt papir så de tåler litt og har allerede hull som passer perfekt til vanlig hyssing. Da slipper man i tillegg at lappen slenger seg hit og dit og blir slitt.

(Når jeg sier «tåler litt» så mener jeg da ikke at de tåler en 9 måneder gammel gutt med pelle-syken. Det har vi nemlig testa, den er ikke så veldig god å spise heller. Men når gjør man det sånn i voksen alder egentlig? Jeg har ikke spist papir siden jeg var 15…sånn ca.)

Jeg vurderte litt å legge inn et tips #6 om åssen bruke søplesekker man har glemt å sette på loftet som provisorisk dørstengsel i samhandling med en skittentøyskurv som brukes til tekstil- og skrotoppbevaring… Men jeg tror jeg dropper det. Slår meg ikke som en løsning andre ville satt så pris på.

Er kanskje ikke så mange andre som bruker pappesker for å hindre tilgang til ledninger heller? Det får i så fall være et innlegg til enn annen dag. «Åssen sikre hjemmet ditt med ting du har for hånden.»

Denne gangen var det altså meningen å tipse om den klesprislapp-greia. (Selv om det kanskje var litt vanskelig å få med seg opp i det hele. 😉 )

-MammaLi

Mu sitt første blogginnlegg!

Haha! Mamma har gjemt seg under et teppe… nå er kysten klar!

(Her i huset bruker vi altså Pampers-esker som gå-vogner. Hehe. Muligens litt white-trash, men flerfunksjonelt da den også brukes som krakk. Mu liker nemlig å skyve eskene sine (ja han har flere. 😉 ) inntil bokhyller eller sofaer og så klatre opp på de for å få tak i ting han ikke får tak i ellers. Og det han har i hånden sin er yndlingsleka hans, spagettisleiva…)

Skal vi se… La meg bare flytte denne boken om ansikter jeg har lest i det siste og så er jeg klar.

Etter dette rigget han seg til på esken sin og hamret løs… Først med spagettisleiva, men den var visst for upresis så han gikk fort over til å bruke fingrene.

Dette er det han skrev:

 hh  hvvvvvvvvvvvv     _
QCXDxssxaad x vd rv     ds væ

Kanskje ikke så forståelig for de fleste så jeg valgte å la Google oversette for meg. Det viste seg at Mu, flink som han jo er, hadde skrevet på aserbajdsjansk (Prøv å skrive det ti ganger etter hverandre uten å jukse liksom!)… Sikkert fordi det er der Grand Prix skal være i år. Han er jo intet om ikke oppdatert på aktuelle hendelser.

Da endte vi i hvert fall opp med dette:

hvvvvvvvvvvvv nå _
VAE QCXDxssxaad x vd og DS

Jeg må innrømme at jeg ikke ble så veldig mye klokere. Men jeg ser jo at det er noe han vil ha… og han vil ha det nå!  Derfor valgte jeg å ty til Google igjen.

VAE viste seg å kunne bety så mangt…

VAE	Validation des Acquis d’Expérience (French: Validation of Learning Through Experience; degree granting initiative; France)
VAE	Vélo à Assistance Electrique (French: Electric-Assist Bicycle)
VAE	Virtual Army Experience (trademark of US Army)
VAE	venous air embolism
VAE	Vinyl Acetate Ethylene Copolymer
VAE	Vermont Arts Exchange (est. 1994; arts development organization; North Bennington, VT )
VAE	Vereinte Arabische Emirate (German: United Arab Emirates)
VAE	Video Analysis Engine
VAE	Vermont Automobile Enthusiasts (est. 1953)
VAE	velocity-anisotropy error

Hentet her i fra.

Jeg velger å anta at han ville ha en Vélo à Assistance Eletrique, altså en elektrisk sykkel. (Helt utrolig! Han kan fransk også!)

«QXCD» er visst en eller annen elektrisk komponent kunne Google fortelle meg. Noe om virker logisk til den elektriske sykkelen. (Den hadde intet svar på «xssxaad», men jeg anter dette er et produksjonsnavn på delen han ville ha.)

«x vd» er et gratis onlinespill… og den siste delen skjønte jeg dermed helt av meg selv.

Mu vil selvsagt ha en Nintendo DS. Med både en mamma og en pappa som er spillnerder så var det jo bare et spørsmål om tid. (Jeg hadde riktig nok trodd det ville ta lengre tid… Men men… De blir jo stadig tidligere store disse barna.)

Så da er det jo bare for mor å kaste seg rundt i morgen og importere elektriske komponenter, kjøpe sykler (Skjønner nå at Pampers-eska begynner å bli utdatert.) og en Nintendo DS. I morgen blir en dyrere dag enn jeg trodde…

(Jeg kjenner meg plutselig veldig nysgjerrig på hvor æ’en i setningen kom fra… som man kan  se så er de fleste bokstavene fra venstre side av tastaturet. Det er nemlig der mammas caps lock-knapp sitter… og den lyser når man trykker på den. Så det må vi gjøre mange, mange, mange, mange ganger.)

Mu insisterte på å avslutte sitt første innlegg med et bilde av et skilt han så når vi gikk tur som han påstår hardnakket at er skrevet i blod… (Jeg vet ikke om jeg skal ta det som et hint.)

-Mu og MammaLi