Blogging uten internett er jaggu ikke lett…

Hmmm… Mon tro om jeg ikke må ut å prøve finne meg sånne gratis nettsteder i Askim snart.

Jeg er jo blogger! Og bloggere blogger!

(Eller nå for tiden er jeg vel mest stressa småbarnsmamma som har huset fullt av ting hun ikke kan huske å ha kjøpt eller eid før, men som PappaDor insisterte på at fantes på loftet.)

I mangel på noe bedre å si… (Altså jeg vil jo ikke blir oppussing- og flytteblogg, men det er jo aaaaaaaaaaaalt som foregår for tiden. Så er jo så vanskelig å liksom ikke snakke om det også. Nesten så jeg er frista til å lage en sånn ELLE intriør-hjemme hos-greie. Hadde jeg vært tilgitt flytteprat da?) …så har jeg nå tenkt til å kjøre på med et skryteinnlegg i beste Superpapsen-stil.

Så her kommer en liten kavalkade til ære for Mu og alt han kan.

For Mu kan:

Montere IKEA-møbler…

Som alle andre drevne IKEA-byggere setter også Mu seg godt inn i møblets bestanddeler før han starter arbeidet. (Hva han skal med Timmy, traktoren, hesten, xylofonen, toget, en kikkert og en ballong derimot er jeg ganske usikker på. Men de måtte altså med. ) Dette skal da bli en stol… For de som ikke er i stand til å gjette seg det ut i fra dette informative bildet.

Noe som også er velkjent for andre byggere er jo selvsagt krympeplastens klamme grep rundt hva enn de har krympet seg rundt. I dette tilfellet så var det da stolbena som har fått seg en runde klam plast. Men var dette noen sak for den supre Mu?! NEI da! (Eller eh… joda. Her måtte det nok en pappa til. Hehe. Men det sier vi ikke til noen.)

En kort liten opplæringsfase måtte til på visse deler… Men man kan jo formelig se hvordan tannhjulene jobber og meget snart var byggmesteren i stand til å klare seg selv igjen.

Og vips på kortere tid enn det tok meg å føde han så hadde ungen satt sammen stolen!

Her testes det ferdige resultatet og godkjennes av byggeren selv. Mor syns også den er fin å sitte i… (Og nei jeg er ikke rivruskende gal… PappaDor har jo selvsagt gjort mesteparten av jobben her. Tror du jeg hadde sitti i en stol bygd utelukkende av en 1 åring uansett hvor genial?! Neeeeei! Jeg veier jo det samme som en liten nise. Jeg burde jo egentlig brukt industriverktøy.)

Hva annet kan egentlig Mu… Jo,  han kan:

Plassere en mutterskrueting stående midt under krakken sin, klappe for seg selv og gå sin vei, med en meget forundret mor sittende igjen med en merkelig installasjon på stuegulvet.

Ta på seg en slagstøvel og en sko… Pussig nok ikke to av samme ting, det er visst for pingler. Men en av hver er stas. (Ok. så fikk han litt hjelp med den joggeskoa. Men han henta den og stakk fram foten helt selv!)

Sløve som en konge. Er ikke alle som går for akkurat dennes stilen under soving… Men her slækkes det som en ekte fjortis.

Mate pip pip med kavring… (Her sitter han riktig nok å stirrer litt mutt vekk fra hele pip piperiet… men det er fordi det var en pip pip som bada i fontena. Det krevde myyyye oppmerksomhet! Altså det blir nesten ikke bedre enn pip pip OG fontene samtidig!! Det mått i så fall være om en det kom en hund bærende på et flagg fordi samtidig!)

Feie… Her feies det fra morgen til kveld. Og det er kun yngste mann som får lov til  svinge kosten tydeligvis. Hvis noen andre så mye som prøver så kommer han og røsker kosten fra oss.

Støvsuging har vi også begynt å bryne oss på, og mor ser fram til en framtid der hun ikke trenger å gjøre husarbeide i det hele tatt. 😉 (Som dere kan se så står vaskebøtta allerede klar.)

Han kan grave i sandkassa. (Eller kattebæsj som det også kan kalles.) Riktig nok med tyvlånt verktøy i dette tilfellet. Men det er graving læll. Veldig praktisk om han vil bli gullgraver eller anleggesarbeider. (Det ene kanskje mer plausibelt enn det andre.)

Xylofonspilling med tilhørende dansing er også en av merittene til dette unikummet. (Er jo ingen Beethovens 9. vi snakker om her, men det fortsatt faktisk mindre irriterende å høre på Mu klimpre løs enn det er å høre på pappaen hans prøve mestre Lisa gikk til skolen for andre time på rad……..)

Han er også ubernerden som sitter på cafè og leser bok… Hvor mange 1 åringer kommer frivillig trekkende på en bok eller to hveeeer gang vi skal ut liksom. (NØØØØØØØØØØØRD! Men det er foreldra hans også, så kanskje ikke så rart.) Og ja… han trenger en hårklipp. Hehe. Vi snakker liksom litt sånn utvokst 90-talls forretningsmannsveis. IKKE kult!

Nei nå får det sannelig holde for denne gang. Hehe. Dette hersens innlegget tok jo nesten en uke å skrive bare det. ÆSJ! Jeg viiiiiil ha interneeeeeett! (Men ikke hardt nok til at jeg tør å trosse telefonskrekken å gjøre noe med saken. Hehe.)

Forresten… Siden jeg nevnte Superpapsen. Du skal ha takk og farvel! Hurra for pappaer som nyter permisjonen sin og lar oss følge med på sidelinjen!!!

Hilsen en lettere skam- og lovndadsfull MammaLi som sverger på å bli en bedre blogger snart en gang!

KABOOM! *hode eksplodert!*

Som alle andre må jo jeg også ha et 17. mai-innlegg. Dog veldig på etterskudd da… Noe som har sin naturlige forklaring i de tankene jeg lanserte i forrige innlegg. Hodet mitt har rett og slett eksplodert og implodert og alt er kaos. Hehe. Uansett…

Av alle bilder som jeg tok på 17. mai så syns jeg dette beskriver følelsen vi hadde akkurat dette året best:

En meeeget spent og fascinert liten kar som klamrer seg til mitt gamle barndomsflagg mens korpset går forbi. Han var rett og slett i snåling-himmelen. Det var jo flagg og musikk over alt! Når han i tillegg fikk lov tilå ha på seg mormor sin medalje fra  Grete Waitz-løpet så var lykken komplett. Hehe. Denne viste han frem til alle som så hans vei.

Så spent var stakkaren at han etter dette sovnet nærmest momentant og sov seg gjennom tog og pølsespising og det meste. Heldigvis våknet han nok til å få en vaffel og litt iskrem.

Helt sprøtt å tenke på at neste år så skal vi sannsynligvis og se på babyen vår gå i barnehagetoget. Neeeei han skal jo være min lille klumpneve for alltid!

Ellers så føler vi voksne i familien oss sånn her:

Nå blir jeg sikkert saksøkt av de som bestemmer over arva til Edvard Munch. Men dette var første jeg kom på som kunne beskrive åssen vi har det i dag.

Husker dere forresten den store Munch-diskusjonen om hvordan man skulle uttale Munch… om det skulle være mUnk eller mOnk liksom. Og familien måtte ut i media og si meninga si og sånt… Hehe.

Jeg syns det skulle bli uttalt mÅnk… Med skikkelig sånn Wincke-Lanke-svung i stemmen. (Aner ikke om det var sånn de skrev det… men det virka riktig. Hehe. Aner du ikke hva eller hvem Wincke-Lanke er? Altså hallo! KLM liksom?! Aner du ikke hvem det er heller? Vel da velger jeg å anta at du er født etter 1990 og derfor i en humoristisk bakevje.)

Dette er nok ikke verdens beste blogginnlegg merker jeg. Men hodet mitt har som sagt gått kaboom! I natt må vi nemlig avgjøre om vi skal legge inn bud på et hus… I Askim. Askim liksom… Ikke Oslo. Askim. Men tilgjengjeld… Hus! Ikke leilighet. Faktisk hus med hage og ting som varmepumpe og greier. Jeg beklager at bloggen har liggi litt brakk i det siste. Men altså. Oslo vs Askim, leilighet vs hus, pendling vs god plass, barnevennlig vs venner i nærheten. Åssen skal noen klare å forholde seg til dette på en voksen og balansert måte?

Nei vettu hva… Da spiser jeg heller popcorn og ostekake klokka halv to om natta og later som jeg er ung og sprek og singel og barnløs og bekymringsfri. *putte hodet i sanden* (Nå ødela Mu fint den illusjonen med å skrike etter nattmat da. Men det funka jo sånn fem minutter kanskje. Hehe.)

Jaja..

God natt fra MammaLi (Snart Askim-borger?)

Krabbebeskyttere til kravlende småkryp.

La oss først begynne med et klask på lanken også gå raskt videre til dagens innlegg:

Krabbebeskyttere til kravlende småkryp!

Når Mu først begynte å krabbe sånn på ordentlig viste det seg at gamle tregulv og myke babybukser var en dårlig kombo… (Kanskje ikke særlig overraskende riktig nok, men et problem uansett.) Jeg kunne huske å ha sett sånne knebeskyttere til babyer med anti-skli på, og kunne også huske langt baki der et sted å ha sett oppskrift på å lage egne anti-skli-sokker. Og tenkte da altså at jeg med all sannsynlighet kunne kombinere disse til noe billig og funksjonabelt.

Jeg valgte derfor å ta en strømpebukse som Mu har vokst fra:

Her har jeg allerede klipt av beina… hvorfor husker jeg faktisk ikke. (Kan ha vært et litt sånn tjuvstart-anfall i min iver etter å lage krabbebeskyttere eller så kan det ha vært et forsøk på å få strømpebuksa til å vare litt lenger.)

Denne strømpebuksa la jeg deretter pent og flatt på sofaen, og stappa en papirbit ned i hvert bukseben. (Det hadde jeg egentlig bilde av, men det ble så stygt at selv jeg kvier meg for å legge det ut.) Dette var for å forhindre en massiv eventuell tabbe i neste omgang…

Nå trenger man muligens å enten ha kjøpt inn ting på forhånd eller låne av noen andre eller hvis man er som meg, en kreativt-stæsj-shoppoholiker, så trenger man å lete litt i de 70 000 posene med ting som man tenker «Dette skal jeg lage noe med en gang og det skal bli driiiiitfint»-materialer. Man trenger nemlig tekstilmaling. Eller ikke maling, mer sånn ting på tube som man dekorerer på tekstil med. Sånn som legger seg oppå liksom. (Man kan se på min eksemplariske forklaringsevne og bruk av fagord at jeg skal bli kunst- og håndverkslærer, ikke sant? Det bare oser profesjonalitet og kunnskap ut av hvert eneste ord her.)

(Her støter jeg på en liten estetisk smell…)

Fordel så tekstildekormalingen i sånn knehøyde på strømpebuksa, gjerne i litt artige mønster eller bare snirkler og klussing. Poenget er å få mest mulig kontaktflate uten at det blir stivt:

(Her er da smellen… For det første burde jeg nok gått for samme mønster på begge bein. For det andre…burde jeg nok gått for en annen farge enn majones på bæsjebrunt.)

Så lar man dette tørke før man klipper de av til passende knebeskytterstørrelse.

(Uff da…. produktplassering.)

Når det bar tørt og klippet prøvde jeg å få plassert krabbeknebeskytterne på Mu. (Den observante leser legger nok her merke til at det var da en sabla liten 10 måneder gammel gutt… Og er han så dårlig på å krabbe at han trenger sånne ting? Har jeg ikke så sannelig sett bilder av at han løper av stede med pappesker? Og du har helt rett. Dette ble nok gjort for noen måneder siden ja.)

Dette viste seg å være særs vanskelig. Det gjorde også sønnen min til en skummel zombilignende ting. Veldig upraktisk.

Etterhvert fikk jeg i det minste et bilde av han med tingene på… Riktig nok ikke mens de er i bruk da. Men det har en meeeeget enkel forklaring.

De funka ikke.

I det hele tatt.

De rulla seg opp og flytta på seg og var faktisk glattere enn om han ikke hadde hatt de på.

De var rett og slett en massiv episk FAIL på alle punkter. Jeg kan ikke en gang påstå at de så fine ut i det minste liksom.

Så hva er egentlig målet med dette innlegget? Rett og slett å si; Ikke lag sånne. Blir bare tull av det!

(Det kan nok være at det hadde funka bedre om jeg ikke hadde vært dronningen av snarveier og faktisk brukt sånn «volumpasta» som blåser seg opp og blir litt klissete i konsistensen sånn som oppskriften på anti-skli-sokker. Men jeg gadd jo ikke ta fram strykejernet. Det er jo dølt!)

Mu ga som vanlig opp hele den teite mammaen sin og valgte å lese i en bok. Nerd altså!

-MammaLi

Skrivesperre…

Alle blogger med respekt for seg selv har et skrivesperreinnlegg, hvor man skriver ganske langt og artig om at man ikke lenger klarer å skrive ganske langt og artig og derfor vurdrer å legge ned hele bloggen og begynne studere på BI… Så sant man ikke allerede studerer på BI, da skal man ta et år som backpacker og så gi ut en plate med egenskrevne låter om livet på veien.

Jeg er litt usikker på hva en helt fersk mamma som tilfeldigvis blogger skal gjøre for noe når hun får skrivesperre riktig nok. (Og ja… jeg kvier meg litt for å kalle meg mammablogger. Selvom jeg sikkert er det. Men dette er jo ingen mammablogg. Eller er det det? Det kan jo ikke være det om ikke alle som skrive med er mammaer kan det vel?) Spesielt komplisert blir det jo når denne bloggeren allerede er en kunst og håndverklærer-student og skal farge håret grønt, men som samtidig styrer med økonomiske greier i forhold til leilighetskjøp og samboerkontrakter og all annen kjedelig drit… Hva skal liksom jeg gjøre for å opponere mot min selvpålagte bloggertilværelse?

For den er jo det… Selvpålagt altså. Uansett hva man påstår og hva man føler så er det jo som regel selvpålagt hele blogg-greia. (Bortsett fra for de som har det som jobb sånn på ordentlig seriøst… Men de er det jo ikke mange av.)  Jeg har i hvert fall ikke tjent et rødt øre på dette enda, og kommer nok med all sannsynlighet aldri til å gjøre det heller.  Men allikevel får jeg dårlig samvittighet når jeg ikke har blogga på et par dager. Jeg sitter og lurer på om innlegg jeg la ut er artige nok, vittige nok, snåle nok, samtidig som velskrevne nok og interessante nok for andre. Jeg bruker mye tid på å skrive blogginnlegg i hodet mitt og glemme de innen jeg har sjanse til å nærme meg en pc. (Det er vanskelig å rekke fram før Mu til tider… Tilgjengjeld så har han skrevet opptil flere nye innlegg som jeg skal få lagt ut snart.) Det er jo rett og slett til å bli litt smårar av… Og er det noe jeg virkelig ikke trenger så er det å bli smårar(ere).

Jeg har kanskje ikke direkte skrivesperre… For jeg har sånn 17 innlegg skissa ut i en liste, men jeg har nok fått litt bloggangst. Litt noia for å ikke være bra nok. (Ikke at jeg har noe å være redd for… Er jo ikke som om det er ørten mennesker som leser denne bloggen. Hehe. Bortsett fra solobolleoppskriften til Tante I… Den er det ørten som leser. Mon tro om det er noen som faktisk har prøvd lage de bollene. Gidder du i så fall si i fra hvis du har laget og leser dette? Da kan du få…eh…hederlig omtale og et navn som kan dukke opp i Google om man googler det.)  

For en stund siden så leste jeg en artikkel om hvorfor bloggen «din» suger… *lete fram* Her! (Jeg må forresten si at det er liiiitt vanskelig å å ta en side som påstår at den er for profesjonell og inntektsbringende blogging når den bruker overskrifter som «15 tegn på at bloggen din suger», men men.) I følge denne lista så bryter bloggen vår mot minst syv av punktene. Noe som vil si at vi sikkert suger ganske heftig. Ikke sånn «gå og dø i en krok, di sjarkskjøge»-heftig, men litt sånn «hvite tennissokker i svette mørkebrune skinnsandaler»-heftig.

3. Du får få eller ingen kommentarer på dine blogginnlegg.

Jepp… Å påstå at det flommer over av kommentarer er vel å ta litt hardt i. Så hardt at det er å juge faktisk. De to som har kommentert mest her inne er meg og Tante I… Og jeg tror ikke vi teller liksom.

6. Du har aldri fått en mail fra en tilhenger.

Nope… Ingen mail her i gården. Jeg har sendt en mail som MammaLi og fått svar. Men noe sier meg at det ikke teller heller.

7. Du har aldri mottatt en hat mail.

Ikke en eneste en! Selv om jeg faktisk har nærmest bedt om det der det står mail-adressa vår… Som er i overkant knotete forresten, jeg beklager det. Jeg er en knote-digger.

10. Du sparer dine beste tekster og ideer til seinere.

Skyldig her og. Ikke at jeg vet om det jeg sparer på er det beste… Jeg tror vel ikke noe er det «beste» liksom. Men at jeg sparer det gjør jeg. Rett og slett for å slippe å glemme ideer, og slippe gå tom for ting å skrive om i et knipetak. Pluss at det er visse ting jeg gjerne vil huske å skrive om.

11. Din blogg handler om alt mulig.

Den gjør vel kanskje det? Her er det jo håndverk og baking og anmeldelser og babyer og tull og alvor og alt i en salig blanding som kastes rundt i en tørketrommel av noe slag og former ord. Men det er jo sånn vi vil ha det. Det er sånn både jeg og Tante I og PappaDor og Mu er. Vi er usammenhengende raringer. Og når vi slår oss sammen får vi en usammenhengende raring-blogg.

12. Du vet ikke hvilke fordeler leserne dine får ved å lese bloggen din.

Jah… altså. Jeg vet at 19 stykker har funnet en oppskrift på soloboller når de googla etter det. Men ellers… Så aner jeg egentlig ikke om jeg har noe tilby. Noe ingen andre har. Noe unikt man kan referere til og si at man fant det her. Men hvis noen vet om noe så får de gjerne si i fra.

15. Du har blogget i under seks måneder.

Denne er jo vanskelig å komme unna… Og det er vel her skoen trykker hardest. Vi har rett og slett ikke holdt på lenge nok til å finne formen vår. Den riktige balansen mellom tull og alvor, mellom tøv og opplysninger, mellom vrøvel og dybde. Men forhåpentligvis kommer vi dit en gang. Om tre – fire måneder. Hehe.

Forresten så juger det bildet øverst… Der ser det jo ut som jeg sitter ved en ryddig pult og skriver på en gigantisk lap-top. Sånn her ser det vel egentlig mer ut hjemme hos meg:

Bare at vi har alt rotet inne da… Og jeg sitter med en bitteliten lap-top i fanget og knoter. (I skrivende stund toppløs fordi det var så sykt varmt plutselig og det var det første jeg kom på.) Og hvor vil jeg med dette? Dette innlegget… denne bablinga.

Jeg vet ikke. Jeg trengte å skrive meg ut av et hjørne. Og jeg trengte å tydeliggjøre at dette er sånn denne bloggen kommer til å være. Den kommer til å være og forbli «mest av alt snålt».  Og hvis det er noe du har lyst til å bli med på, noe du har lyst til å følge så er det utrolig kult! Og hvis ikke, så finnes nok bloggen for deg der ute også. 😉

-MammaLi

Heklet babyhjem-oppskrift!

Jeg har lagt merke til at det er opptil flere som har googlet enten «heklet babyhjelm» eller «babyhjelm oppskrift» og endt opp her. Og her fantes jo ingen slik oppskrift. Og jeg er jo intet om ikke imøtekommende… (Nå kan jeg nærmest høre åssen det fnises i de hjem som faktsisk kjenner den virkelige MammaLi.)

Så her har dere altså en oppskrift på en hjemmelaget heklet babyhjelm!

Man begynner med en heklet lue. I dette tilfelle en hjemmeheklet djevellue. (Oppskriften er ikke min, men hentet fra Sys Fredens bok «Hekle til babyen». Hvis jeg bare får sjekka litt om rettigheter og sånt så kan jeg sikkert legge den ut om ønsket for lua er faktisk kjempefin på og er utrolig lett å lage. Selv for en som hater djevelluer så falt denne i smak.)

Deretter må man jo fylle denne lua med noe. Noe isolerende og eh… putete.(Her kunne jeg vel sagt mykt og støtdempende. Men det gjorde jeg altså ikke.) Jeg valgte å bruke engangsammeinnlegg. Nye, ubrukte sådan. Disse er fine fordi de ofte har eget klister så man trenger ikke tenke på åssen få festa de.

Jeg brukte syv slike innlegg. Fremgangsmåten er da at man tar innleggene, tar av teipbiten og så limer de først i en heldekkende sirkel på innsiden av lua. Dette er veldig viktig da de på utsiden ikke får dratt nytte av sin naturlige hodeformede form og sitter samtidig fryktelig dårlig på. (Er jo ikke akkurat Araldite i det klistre på de liksom… For de som ikke vet hva Araldite er så er det tokomponent epoxylim som kan lime hva som helst til hva som helst og du får det aaaaaaaaaaaaldri løs noen gang!)

Det er jo naturlig nok viktig å dekke alle flatene inni lua. Så her kan det nok være lurt å koste på seg et innlegg er to ekstra om man er usikker på om det er nok. Og har man et meget klønete barn så ser jeg ikke bort i fra at det kan lønne seg med to lag. Men dette er jo en vurdering du må ta selv.

Nå er det bare å knyte lua fast på valgte barn og så kan det ramles i vei.

Mu valgte selvfølgelig å ikke ramle i det hele tatt mens han hadde hjelmen på… Men heller sitte pent og leke med den nye leka si fra barnehagen til farmor. (Altså, farmor hverken eier eller går i en barnehage da. Men hun jobber i en.) Jeg ser nå at jeg sikkert kunne festet flere innlegg i fronten av lua. Det går mye i svalestup om dagen. Det er jo også noe man må vurdere. Hvilken vei detter barnet ditt mest? Også limer man flest innlegg der.

Bakhodet hans og rundt ørene var i det minste godt beskyttet. (Og jeg lover… Den lua er eeegentlig fin på og jeg anbefaler den virkelig som et enkelt hekleprosjekt. Det er en perfekt vår- og sensommmer lue!)

Et lite minus er jo selvsagt at Mu ganske fort ble klar over at han hadde på seg lue inne, at vi ikke engang var på vei ut og at dette bare var tullball og gjorde kort prosess med hele hjelmen og heller gikk for å lese litt i boka si.

Æsj og fy! Vekk med seg!

Jeg setter meg heller her langt vekk fra gale mamma og leser i en bosskjsji! (Skal sies med myyyye spytt og trykk på alle bokstavene.)

Men hvis barnet ditt er litt mer veldannet så skal man ikke se bort i fra at dette ville vært en fin-fin babyhjelm. På en annen side så trenger vel kanskje ikke veldannede barn hjelm. (Det gjør forsåvidt ikke andre barn heller. Selv om jeg skjønner meget godt at tanken frister til tider!)

-MammaLi

Advarsel: Litt langt og halvseriøst om bildebruk.

På det som nærmest blir hyllet som årets første sommerdag, altså tirsdag 26. mars, var Mu, Tante I og jeg i Botanisk hage på Tøyen. (Et naturlig valg for en ekstrem allergiker i vårsesongen… Duste MammaLi.)

(Her driver jeg forresten med juks og fanteri… bildet ekke tatt i Botanisk hage. Er ikke engang tatt i år. Hehe.)

Der var også Østlandssendinga, eller altså ikke selve Østlandssendinga, men en ganske muggen fotograf og en snuppete reporter. Litt for seint så innså Tante I og jeg at vi hadde satt oss ekstremt dumt til. Og at vi var midt i synsvinkelen for både kameramann og snuppe. (Uff, for en sjåvinistisk og slem til å si… Hehe. Men jeg mener vel egentlig bare pen og mer jentete enn meg. Ikke at det skal mye til.) Da det plutselig ble dratt fram en mikrofon på lang ledning begynte vi jo å ane brugder i posen. Jeg hadde for sikkerhets skyld stroppa Mu fast på kroppen min og der hang han og sov… Rømingsmulighetene var derfor små. Og for å viiiirkelig gjøre det ekstremt vanskelig å stikke av så satt jeg og hekla mens Tante I strikka. (Noe sikkert ville sett hysterisk artig ut om vi hadde prøvd… En barnevogn og to damer løpende avgårde med garnnøster hengende etter oss bortover veien mens Mu hopper og spretter i en bæresele. Hadde vi ikke blitt filma før så ville vi vel forselget vår skjebne da!)

Vi bestemte oss for å takke pent nei når de kom for å spørre, og de fant seg heller en kjekkas pappa i pappaperm og en skokk med middelaldrende damer på blomsterjakt. Mye bedre tv-materiale enn en MammaLi som hater blomster og en strikkegenser med hår på som tilsynelatende var Tante I. I ettertid begynte jeg  å tenkte på at dette kanskje hadde vært en glitrende mulighet til å reklamere for bloggen vår… (Og ja. Jeg innser at da må jeg slutte ha sånne ukespauser… Hvis denne bloggen skal ha livets rett i hele tatt.) «Ja det er deilig med det fine været, nei jeg har ikke sett noen fine blomster enda, men jeg har oppdaget en kul blogg. Muligt heter den… Bare google det. Da dukker den nok opp.» Fint og diskrè. Eventuelt ikke. Hehe.

Om ikke annet så fikk det meg til å tenke litt på bildebruk og gjenkjennelse her på bloggen. For det er jo ikke til å legge skjul på at hvis jeg faktisk hadde gjort noe sånt på Østlandssendinga så ville jeg jo vært ganske avslørt. Altså selv om jeg ikke hadde sagt at det var jeg som er MammaLi, skal man jo være en smule dust om man ikke satte to og to sammen og tenkte «Vent nå litt! Minner ikke hun derre med ungen på brystet og det grevlingfargede håret (sitat PappaDor) veldig om de derre snåle tegningen som er på den bloggen?! Jaggu begynte navnet hennes på Li også! Her har vi nok et scoop!» Og vips så ville jo alle som både ser på Østlandssendinga og leser denne bloggen (Ja, alle dere to ja!) visst åssen jeg så ut. Og ikke minst visst hva jeg het.

Men så kommer vi da til sakens kjerne… Hva så?! Hvorfor er jeg så opptatt av at dere ikke skal vite hvem jeg er? Åssen jeg egentlig ser ut eller åssen barnet mitt ser ut? Jeg deler jo linker fra denne bloggen på min private Facebook-profil for eksempel. Så alle mine venner og Tante I sine venner og PappaDor sine også vet jo alle at det er meg som er MammaLi. Der legger jeg jo også ut bilder av Mu… Under hans virkelige navn og alt. Hva er egentlig forskjellen?

Forskjellen ligger naturlig nok i at mange av dere som leser denne bloggen er vilt fremmede. Det er en ting. Det andre er at bilder jeg legger ut her er mulig å finne søke opp for hvem som helst. Mine private bilder på Facebook ligger jo ikke på Google. Men det gjør disse…

Og her deles veien litt i to. For jeg har totalt ulik grunn for å skjule min identitet og Mu sin.

For å ta Mu først, det har ingen ting med frykten for pedofile eller andre med lumske intensjoner å gjøre. De klarer helt fint å finne bilder av hva enn de vil se på uansett, og skulle man gå rundt å være redd for alle med lumske intensjoner til en hver tid så kan vi aldri dra på en badestrand, aldri la barna leke ute, kort sagt kan vi vel egentlig aldri gå ut i hele tatt. Det kan jo strengt tatt være en uggen person både på bussen eller på fortauet utenfor blokka di. (Når det er sagt så er jeg jo uansett mitt ansvar bevisst og ville aldri i mitt liv lagt ut et bilde av Mu naken hverken her eller på Facebook eller latt han løpe rundt naken på fortauet for den saks skyld.)

Og egentlig så skulle jeg gjerne ha delt bilder av den søteste, kuleste, kjekkeste, nydeligste (Helt objektivt sett.) gutten her sånn at alle kunne få se han sånn han egentlig ser ut uten smokk og solbriller. Ikke minst hadde det gjort det mye, mye enklere å finne bilder til innleggene mine. Men det føles  rett og slett ikke naturlig. Jeg får meg ikke til å gjøre det. Og det er faktisk hele grunnen. Det er noe dypt inni meg som sier at jeg ikke skal… Ikke enda og kanskje aldri. Det er kanskje en merkelig grunn, og en ganske overfladisk og for mange teit grunn. Men er det noe jeg har lært meg i livet så er det å følge magefølelsen. Så da gjør jeg det.

Når det gjelder meg så er vel grunnene mer forfengelige. Jeg skal være ærlig nok til å innrømme at jeg frykter kommentarer av arten: «Æsj, så feit og stygg du er». Ikke at jeg egentlig tror at de som leser denne bloggen er av typen til å sende slike kommentarer. (Om du er det så kan du klikke på det lille krysset øverst på vinduet her og finne deg en VG-artikkel å kommentere eller noe sånt.) Men tanken på at de kunne komme, og tanken på å blottstille meg selv på den måten ville hindra meg i å gjøre det jeg vil med denne bloggen. Jeg ville brukt så lang tid på å finne bilder jeg syns var bra nok til legge ut for hele verden til se, at hva jeg skrev sannsynligvis ville blitt skadelidende. Og det vil jeg ikke. Det er jo riktig nok ikke noe prisvinnende arbeid jeg driver med her, men de få gangene jeg sier noe vettugt så vil jeg at fokuset skal være på hva jeg skriver og ikke åssen jeg ser ut.

Jeg innser jo at bloggen sikkert hadde blitt mer personlig og at dere som leser kanskje hadde følt en større tilknytning og gjenkjennelse til meg om jeg hadde lagt ut bilder med godt synlige ansikter og brukt fullt navn, men jeg føler at jeg har  klart å velge en slags gylden middelvei. (Kjerre og fnatt, for en lang setning!)

Jeg bruker uansett lengre tid på å tegne disse bloggtegningene mine enn jeg ville brukt på å knipse et bilde eller to. Og jeg tror nok at det er noe av det mest personlige jeg kan gi egentlig. Greit nok at det ikke er stor kunst akkurat de kjappe tegningene jeg har laget til nå. Men det kan jo være det kommer. På mange måter føler jeg meg nesten mer blottlagt med tegningene enn jeg ville gjort med bilder tror jeg. Nettopp fordi, som jeg nevnte, at jeg ville brukt lang lang lang tid på å retusjere og nøye velge ut akkurat de bildene jeg følte meg komfortabel med, mens tegningene mine er et ganske så usminka og ukritisk uttrykk for noe jeg føler der og da.

Enn så lenge så kommer jeg nok til å fortsette som jeg har gjort så langt… På tross av at jeg sikkert gjør det overmåte komplisert for meg selv. Om ikke annet gjør det meg mer kreativ både med tegningene mine og bildetakingen min. Hehe.

Og sånn at det er nevnt når det gjelder bilder i denne bloggen som ikke er mine… (Sånn som for eksempel grevlingen jeg har på hodet over her. Jeg har jo ikke gått ut og jakta ned en grevling. Så dedikert er jeg dessverre ikke til denne bloggen.) Så bruker jeg nettstedet Creative Commons. Her har man samlet sammen flere bildebaser som har fri lisens til bruk både kommersielt eller i eget arbeid.

Da tror jeg at jeg har dekka det meste… Hehe. Uff, dette ble langt og ganske seriøst. Jaja. Noen dager er jo sånn også. Og om ikke annet står det jo kanskje i kontrast til forrige lange innlegg. 😉

-MammaLi

Gooooodis!

Er det fredag nå? Kan vi late som det er fredag nå?! Pleeeaaase?!?! *stirre lystent opp på godiset som jeg og PappaDor var dumme nok til å forsegle og putte opp på hylla forrige helg med et håndavtrykk og «dette skal vi ikke røre før fredag»* Jeg vil ha freeeeedag!

(Forresten… hvis man er suuuperobservant så kan man kanskje legge merke til en forskjell på tegningen min fra sånn den har vært. Liten, men tydelig allikevel. Hehe.  Og som er del av en større plan. Men det kan jeg snakke om en annen gang. 😉 )

-MammaLi

Pimpa Expedithylle

Her hadde jeg tenkt til å lage et innlegg med et tips til åssen sprite opp en enkel Expedit-hylle fra IKEA. Vi har nemlig en sånn to raders hylle i brunsvart.  Som de første tre årene av sitt liv har ligget og sløva sånn sidelengs og tilbrakt tiden sin som tv-benk og generell ræl-oppbevarer. Men så skulle plutselig godeste herr Expedit bli en vertikal ræl-oppbevarer. Da viser det seg at herr Expedit har en meget uattraktiv underside. Her har tydligvis mor vært litt triggerhappy med sånne beskyttelsesputer og hele saken ser ut som slags rollespillterning. (For de som ikke vet åssen en sånn terning ser ut så er det altså en terning på anabole sterioder med ørten sider og tall i alle retninger.)

Av merkelige grunner syns jeg ikke dette var så veldig stilig å ha sånn midt i stua. Så jeg bestemte meg for å pimpe hylla med litt gavepapir.

Og ideén er fin den altså! Jeg festa da ønsket gavepapir med dobbeltsidig teip nedover langs rollespillterningsiden av hylla, og fikk dermed en fjong og pen side i steden for. Men her støter plutselig dette innlegget på uante problemer… For da jeg skulle ta bilder av dette for å vise fram åssen det ble seendes ut, (Selve prosessen har jeg ikke bilder av da denne hendte før denne bloggen ble til… men resultatet kunne jeg da i det minste vise tenkte jeg.) var dette synet som møtte meg:

Jasså ja… Dette var jo upraktisk. Kan jo ikke akkurat vise fram sånn «Se her så fint det blir» når det ser ut som mus har vært og spist på pynten. Men jeg ante råd. Jeg kunne jo bare ta bilder av toppen av hylla liksom. Og skjule hele problemet!

(Og det var akkurat det jeg skulle gjort… akkurat da. Men gjorde jeg det? Nei.)

Jeg snudde meg nemlig vekk et sekund… for så høre: «Vriiiitsj!»

Nå ser hylla sånn her ut:

Lekkert ikke sant? (Jeg ser nå at Mu også har vært inni hylla og revet ut xbox-spillene våre og lagt i en fin haug. Det var jo sympatisk.)

Men altså… Helt øverst der så er det ganske fint da. Og det er faktisk en god ide. Så sant man ikke har barn som liker å pelle. Hehe. Eller kanskje han bare prøvde hjelpe mammaen sin… for nå så kan man jo se tydelig både et par av de triggerhappy plasserte putesakene og den dobbeltsidige teipen jeg brukte for å feste papiret.

Jaja… Noen form for interiørblogger blir jeg nok aldri. 😉

(Forresten… Tilfelle noen skulle være redd for det, Mu har selvsagt ikke spist opp alt dette papiret. Jeg har funnet det igjen stappet ned i kommodeskuffer, inni hyller og neddi bukser.)

-MammaLi

Kort i ramme… (For en døll tittel!)

Da Mu kom til verden for snart 8 måneder siden så fikk vi (Her holdt jeg på å skrive «naturlig nok», men så kom jeg fram til at det ville med all sannsynlighet være en smule frekt og sikkert nesevist å skrive så da droppa jeg det… Vil jo ikke være frekk og nesevis.) mange flotte gaver med kjempefine kort og gavepapir. Disse føltes det fælt å bare kaste og føltes også litt kjipt å bare la de ligge i en konvolutt som man kanskje titta i en eller annen gang når Mu er konfirmant eller noe sånt.

Jeg bestemte meg derfor å lage verdens simpleste (Hmmm… atter et «hva skal jeg kalle det»-problem. Collage? Installasjon? Kunstverk? Bildeuttrykk? Greie?) installasjon. (Jeg valgte å være litt fancy.)

Her burde jeg nok ha en fin sånn «trinn for trinn-inn med teskje»-greie. Men jeg velger altså å tro at enhver person som klarer å rote seg inn på det store skumle nettet og trykke løs på tastaturet til man ender opp på denne bloggen, også er smart nok til å skjønne åssen jeg har gjort dette uten å ha bilder til. Fremgangsmåten er nemlig meget enkel.

Man tar et stykke bilderamme. Jeg valgte sorte, litt kraftige, men enkle fra Søstrene Grene. Deretter tar man gavepapiret man fikk og klipper det til så det er litt større enn bakplata i ramma. Så plasserer man kortet man ønsker ramme inn oppå.

Jeg sentrerte mine helt i kvadratiske rammer, men vil tro det kan være kult å leke litt med uttrykket her som alle andre steder. Resultatet er da dette:

Det er ikke så lett å se på bildet kanskje… men gavepapiret er ikke helt glatt. Grunnen er jo rett og slett at det har vært bretta sammen og i tillegg brukt rundt en pakke. Jeg vurderte først å prøve presse det flatt (Og er fortsatt ikke helt sikkert på at jeg ikke kommer til å gjøre det…) , men etterhvert som jeg ser på det og tenker over det så tror jeg at jeg liker at det er litt krøllete. Man ser jo nemlig at det er brukt… Og det er jo noe av poenget.

(I tilfelle noen fanatiske «babyhjelm-mammaer» skulle finne på å rote seg inn hit: For det første, neeeei jeg oppmuntrer ikke til magesoving ved å synes at bildet av en baby som sover på magen er søtt… Og for det andre, snu fingrene rundt og finn deg et annet sted å henge. Det kommer garantert til å være lite for deg å hente her. Her i huset er det nemlig lite som er fy-fy og vi er mer opptatt av utvikling og erfaring enn begrensning. Værsågod… Dagens spontan-utbrudd. Hehe.)

Forresten så trenger jo ikke kortene og gavepapiret nødvendigvis høre sammen… Ofte så kan det nok være finest å mikse og matche. Uansett så er det en koselig måte å stille ut minner på. Eneste jeg angrer på er at jeg ikke skrev en lapp på baksiden om hvem jeg fikk både kort og gavepapir av. For det er det jo strengt tatt ikke sikkert at jeg husker om et år eller to.

 

-MammaLi

Åh forresten…

Glemte jo å forklare navnet på bloggen.

Egentlig er det kanskje litt opplagt, eller kan være opplagt om man tenker seg om.  Men i hvert fall:

mu – For Mu selvsagt. Hehe. Hvem eller hva ellers liksom.

L- for MammaLi.

I- for Tante I

gt- for… her skulle det jo kommet noe artig om g’er og t’er. Men sannheten er at mu.L.I. som bloggen skulle hete var opptatt og det virka uansett knotete å skrive og jeg var redd ingen noen gang ville huske adressen eller komme fram til bloggen helskinnet.

Dermed ble valgt muLIgt. Og egentlig passer det bedre. Det er litt dialekt (Riktig nok ikke noen av vår sin da men…), litt svensk (Som vi er veldig glade i.), litt feilstavet (Noe som sikkert kommer til å skje til stadighet, MammaLi er ikke så nøye på rettskrivningsregler egentlig.), litt snålt (Det er man jo alltids…) og allikevel sier det det samme som vi ville fram til med muLI (Se selv ikke jeg gidder legge inn alle punktummene!)…. Nemlig alt alt er mulig. Og at det går an å lage det meste om man vil. Hehe. Og gidder. Og kan…

Anyways ble altså muLIgt navnet. ;o)

-MammaLi