Kveldstilbud: Unge til salgs!

Jeg legger herved ut en relativt pent brukt unge til salgs.

(Dette er en av de sommerkledde variantene av modellen. Her i ført en alt for stor Hufa-lue og kortbuksedress fra morfar i Thailand. Om ungen faktisk er i stand til å gjøre noe fornuftig arbeid på vogna si vites ikke, men han er i det minste glad i å late som.)

Modellen er ca 11 måneder gammel og i følge legen, som både var forkjøla og snakket veeeldig gebrokkent, er han 76 cm høy og veier den nette sum av 10,95 kg. (Her kan jeg være villig til å strekke meg til 11 kg hvis tilbudet er av riktig beløp.) Eventuelt kan ungen være «tid fra ni til fem» kg tung og «søtten hekser» høy. Alt ettersom.

Han er som nevnt av hankjønn, noe han nylig selv har oppdaget også… Noe som kan gjøre bleieskift, hva skal man si, komplisert. Ellers er han såpass gjenkjennelig som gutt til vanlig også at selv pensjonister kaller han konsekvent «han» selvom mammaen hans har en tendens til å kle han i sjokkrosa. (Greit nok ungen er en gutt, men mammaen hans er fortsatt en jente og jeg liker rosa! Dessuten tror jeg ikke på «jente- og guttefarger».)

Ungen som tidvis svarer på betegnelsen «Mu» er nesten selv-gående, men ikke helt. Er dog meget mobil både vertikalt og horisontalt. Og ekstremt flink til å peke. Kan rundt 15 ord. Kun 5 av de forståelig for andre enn de som er genetisk disponert til å tolke akkurat denne modellens babybabling.

Noen ting ungen liker:

Jord… Jord av alle typer er en stor høydare. Så tilgjengelighet til en åker eller et jorde eller noe sånt er nok et stort pluss. (Her trenger ungen minimalt med pass og stell så lenge alle sperreventiler er montert.)

Ellers så kan vi nevne spising av knekkebrød som mamma har strødd rundt på terrassen som en favoritt. (Nød lærer desperat mamma å mate barnet sitt som en hund. Varme og småspist barn er dårlig blanding.)

Grøtglasering er også høyt på lista over favorittaktiviteter til denne karen.

Tilgang til innlagt vann eller andre vaskemuligheter vil nok være nødvendig.

Ungen er for det meste blid som en sol og kan sjarmere penger ut av en gråstein… Eller i det minste godis ut av en pensjonist. (Ikke at det er sånn kjempevanskelig. Men er jo greit å nevne allikevel.)

Men sånn for å være helt ærlig har modellen sine svakheter. Det er nemlig noe alvorlig galt både med volumkontrollen og søvnmodusen. Og aller tydeligst blir problemet når disse to funksjonene skal kombineres i en såkalt «leggetid».

Enkleste måten jeg kan forklare åssen problemet utarter seg på er denne:

Forestill deg en brannbil som har hatt samkvem med en vuvuzela, og at deres avkom var en sprettball med lange armer og bein som flakser vilt mens den lugger deg.

Av denne grunn er ungen ganske billig… Altså man skal ikke stikke under en stol at modellen er One of A Kind, og derfor muligens et samlerobjekt. Men man må altså være forberedt på noen små bugs i systemet. Diss kan kanskje bli utbedret over tid eller i en senere modell.

Spørsmålet er bare om du er villig til å la denne unike muligheten gå fra deg?!

(Bildet viser 17. mai-versjonen av denne modellen. Flagg, solbriller og Grete Waitz-løp-medalje kan medfølge mot et tillegg i prisen.)

Bud ønskes!

-MammaLi

KABOOM! *hode eksplodert!*

Som alle andre må jo jeg også ha et 17. mai-innlegg. Dog veldig på etterskudd da… Noe som har sin naturlige forklaring i de tankene jeg lanserte i forrige innlegg. Hodet mitt har rett og slett eksplodert og implodert og alt er kaos. Hehe. Uansett…

Av alle bilder som jeg tok på 17. mai så syns jeg dette beskriver følelsen vi hadde akkurat dette året best:

En meeeget spent og fascinert liten kar som klamrer seg til mitt gamle barndomsflagg mens korpset går forbi. Han var rett og slett i snåling-himmelen. Det var jo flagg og musikk over alt! Når han i tillegg fikk lov tilå ha på seg mormor sin medalje fra  Grete Waitz-løpet så var lykken komplett. Hehe. Denne viste han frem til alle som så hans vei.

Så spent var stakkaren at han etter dette sovnet nærmest momentant og sov seg gjennom tog og pølsespising og det meste. Heldigvis våknet han nok til å få en vaffel og litt iskrem.

Helt sprøtt å tenke på at neste år så skal vi sannsynligvis og se på babyen vår gå i barnehagetoget. Neeeei han skal jo være min lille klumpneve for alltid!

Ellers så føler vi voksne i familien oss sånn her:

Nå blir jeg sikkert saksøkt av de som bestemmer over arva til Edvard Munch. Men dette var første jeg kom på som kunne beskrive åssen vi har det i dag.

Husker dere forresten den store Munch-diskusjonen om hvordan man skulle uttale Munch… om det skulle være mUnk eller mOnk liksom. Og familien måtte ut i media og si meninga si og sånt… Hehe.

Jeg syns det skulle bli uttalt mÅnk… Med skikkelig sånn Wincke-Lanke-svung i stemmen. (Aner ikke om det var sånn de skrev det… men det virka riktig. Hehe. Aner du ikke hva eller hvem Wincke-Lanke er? Altså hallo! KLM liksom?! Aner du ikke hvem det er heller? Vel da velger jeg å anta at du er født etter 1990 og derfor i en humoristisk bakevje.)

Dette er nok ikke verdens beste blogginnlegg merker jeg. Men hodet mitt har som sagt gått kaboom! I natt må vi nemlig avgjøre om vi skal legge inn bud på et hus… I Askim. Askim liksom… Ikke Oslo. Askim. Men tilgjengjeld… Hus! Ikke leilighet. Faktisk hus med hage og ting som varmepumpe og greier. Jeg beklager at bloggen har liggi litt brakk i det siste. Men altså. Oslo vs Askim, leilighet vs hus, pendling vs god plass, barnevennlig vs venner i nærheten. Åssen skal noen klare å forholde seg til dette på en voksen og balansert måte?

Nei vettu hva… Da spiser jeg heller popcorn og ostekake klokka halv to om natta og later som jeg er ung og sprek og singel og barnløs og bekymringsfri. *putte hodet i sanden* (Nå ødela Mu fint den illusjonen med å skrike etter nattmat da. Men det funka jo sånn fem minutter kanskje. Hehe.)

Jaja..

God natt fra MammaLi (Snart Askim-borger?)