Tid for skjerpings…

Skamme meg. Seriøst! Skamme meg!

Jeg har jo ikke engang laget bursdagsinnlegg til  Mu… Eller klagd over eksamen. Hvor er de dyptpløyende innleggene om kampen mot brunsneglene? Hjerteskjærende innlegg om billige bind vs dyre bind? Bilder fra da jeg satt i to timer på en benk ved togstasjonen fordi jeg ikke gadd gå hjem mens Mu var i barnehagen og ble solbrent utenfor all fatteevne?

Jeg beklager virkelig. Og takk til dere som allikevel har vært inne og lest og faktisk kommentert mens jeg har vært bortevekke.

Midlertidig ute av drift…

Og forresten, så kommer bloggtegningene og. Har bare litt massive pc-problemer. Men nå som skattepengene har kommet så skal det nok bli litt ordnings i valsen.

Så når jeg er ferdig å gjemme meg litt i et hull av skam så kommer jeg tilbake. Fortere enn man skulle ane.

I mellomtiden så har jeg kjeda meg under legging av Mu og laget meg i dag Twitterkonto. Skjønner ikke så mye av den enda. Men erru der så er det å bare å slenge deg med.

@MammaLiMuligt

Vi snakkes plutselig!

-MammaLi

Ooooooooooooog… OPP MED SEG, BLOGGEN!

God morgen!

Tenkte jeg skulle starte dette overmodne innlegget med å dele morgenrutinen min med dere.

HAHAHAHAHAHA! Saklig!

Jeg er heldig om jeg rekker tisse før jeg løper i barnehagen med en unge som er heldig om han får spise frokost før de skal spise middag.

Uansett… Følte jeg trengte noe «god morgen»-greier for å vekke liv i bloggen igjen.
Jeg har jo fullstendig gått i dvale. Sorry for det…

Men tilbake nå!

-MammaLi

(Ps… jeg holder faktisk på med bloggtegninger og sånt altså! Men kombinasjonen PC som tar kvelden, briller som knekker og unge som begynte i barnehage og smittet både seg selv og gubben med alle bassilusker i verden gjør at fremgangen er liiiiiitt dårlig. Uff. Jeg føler meg crap asså! Men det kommer!)

Den fryktede telefonen…

Torsdag for en stund uker siden kom den altså. Den fryktede telefonsamtalen…Den som får alle foreldre til å svettet når mobilen plutselig ringer i et møte eller på en forelesning.
Den som ligger i bakhodet fra det sekundet du går ut av døra og overlater barnet ditt til noen andre enn akkurat deg selv.  (Eller EN av de fryktede burde jeg vel si… Det finnes jo flere av de. Men de er vel alle variasjoner rundt samme temaet.)

Jeg var heldigvis nettopp ferdig med forelesning og panikkfølelsen var ikke like stor før jeg faktisk tok telefonen og alt jeg hørte var infernalsk, hjerteskjærende hyling og en stresset, men fokusert far som sa:

«Nøyaktig hvor er legevakta i Askim?! Glem det, vi tar drosje!» *klikk* Samtale slutt. Mor nervevrak.

Jeg fikk rasket med meg sakene mine og marsjerte i retning Askim. Eller toget eller bussen eller hva enn jeg kunne finne som brakte meg dit i det minste. Presterte i prosessen å tryne ned en trapp ute på Høyskoleområdet… Midt i lunsjepausen. Og allerede gråtkvalt og redd fra før av måtte jeg kjøre den klassiske «Hehehe.. tåplige meg. Hahaha. Neida. Det gikk helt fint altså! Neida… Hahahahahahaha. Skoa mine ble bare litt ødelagt. HAHAHAHAHAHA!»-greia hvor man prøver virke nonsjalant og kul, mens man prøver å bestemme seg for om man vrikka eller forstua nærmest hele kroppen.

Etter dette klarte ikke hjernen min å gå og gruble på skrekkscenarioer mer og jeg tok sjansen på å ringe PappaDor tilbake. Og håpet egentlig på å høre en Mu som lekte pent i bakgrunnen og en far som sa at det ikke var så ille som først trodd og at alt gikk fint.  Men så heldig var jeg ikke.

Hylingen hadde gått over til sår, hulking og far var nå så fokusert at han snakket som en militæroffiser. (Og for de som kjenner PappaDor så vet man at når han er så kald og rolig så er noe veldig galt.) Ut i fra hva jeg kunne forstå hadde Mu og PappaDor sitti på gulvet og lekt med en ball som så spratt opp på et pyntebord.
Et gammelt bord i massivt tre… som er ekstremt mye tyngre enn det ser ut som.

(Beklager at bildekvaliteten, og da spesielt estetikken, er betydelig dårligere enn normalt. Skyld på PappaDor.)

Dette bordet hadde Mu så klart å velte i sin iver etter å få tak i ballen, og før PappaDor hadde rukket å komme seg opp fra gulvet så slamret bordet med all sin kraft ned på føttene til Mu. Deretter fulgte det en brøkdel av et sekund med stillhet, før Mu begynte å hyle som besatt.  Og den ene foten var full av skrubbsår, helt blå og dobbelt som stor som den andre.

(Bildet er tatt noen timer senere altså. PappaDor stoppa ikke opp midt i alt styret for å ta bilder av foten.)

PappaDor fikk i hverfall bestilt drosje, raska med seg yndlingskosen og stappa ungen i bilsetet sånn at de fikk tatt drosje til legevakta som ligger på det de kaller Sykehuset i Askim. Her kommer første sjokk for oss tidligere Oslo-borgere.

Det er ikke leger på legevakta i Askim.

Legevakta i Askim er visst bare betjent etter klokken fire og i helgene… Hurra.
Men det var i hvert fall noen som kunne ta bilde av foten og det ble konstantert et brudd i 2. tå. AU!

Betutta kar som venter på å få is utenfor «legevakta» i Askim.

(Og nå starter det en evig strøm av knoting, forviklinger og frustrasjon som jeg fortsatt egentlig er for sint til å snakke om kjenner jeg… Men den involverer en tur til Fredrikstad som var fullstendig bortkasta, og en tur på legevakta i Oslo der vi endelig fikk en ordentlig sjekk av foten til Mu. Men det viktige her er jo egentlig Mu. Så teite leger får bare være teite leger. Så vi driter i alt frem og tilbake og heller bare fortsetter som  alt gikk smooth.)

Vi så jo for oss uker med smertefull gråt, konstant bæring og kreativ bruk av leker.

Som denne gå-vogna som vi kjørte han rundt i stua med de første dagene.

Men allerede dagen etter prøvde han faktisk og gå litt på foten og ville til og med leke i sandkasse.

Sånn lærte vi at det ikke er særlig lurt å først smøre foten med nedkjølende salve mot hevelsen og så sette nevnte fot i en sandkasse. Jeg har aldri sett så store mengder turkis sand sitte fast på en unge noen gang.

Heldigvis har det gått overraskende bra! Foten har fortsatt en litt pussig farge og har fått en liten kul som jeg vil sjekke ut hos lege, men ungen i seg selv er like i farta som før. 😉
Ser man bort fra de nettene han faktisk våkna i hylende smerter, og bekymringene og alt det som selvfølgelig fulgte med selv om vi hadde flaks, så var det nesten litt koselig. Hehe. (NESTEN!) Plutselig hadde jo gutten tid til å sitte litt på fanget eller leke litt i sandkassa og ikke bare prøve stikke av.

-MammaLi

Som en liten sidenote, så fikk vi telefon om barnehageplass dagen etter dette skjedde… Noe som kanskje er like greit. Da PappaDor fortsatt ser på meg med vill panikk i blikket om jeg nevner å la Mu være alene med han.

Pendling og pimping…

Hva skal vi egentlig ta først av to temaer som har absolutt intet til felles? Pimpinga eller pendlinga liksom?La oss ta pendlinga. Hvorfor spør du? (Hah! Det gjør du ikke det! Jugepave. Gi beng med den masinga og begynn og faktisk blogge tenker du!) Vel, fordi det involverer ikke bilder av Mu og da slipper jeg å tenke på at jeg ikke er sammen med Mu. Han har guttetid hjemme med pappaen sin.

Jeg har nemlig begynt på skolen igjen. Nærmere bestemt Høyskolen i Oslo. Etter halvannet år med permisjon var nå tiden kommet for å fullføre utdannelsen. Så som bestemt, så gjort. Og pliktoppfyllende som jeg er sitter jeg nå her etter å ha hatt hele halvannen time med pedagogikk. (Red. Akkurat nå er det vel egentlig to uker senere. Men sitter her fortsatt etter pedagogikk-time. Eller altså, har jo vært hjemom innimellom der. Men du skjønner vel hva jeg mener.) Og vips var skoledagen min ferdig. Sånn er det å være deltidsstudent. Digg tenker du kanskje nå? Heldige deg som har så korte dager. Joa. Kort dag er fint det. Om den starter klokka 11 og slutter klokka 13. Når den starter klokken 8.30 derimot er det ikke like artig.

La meg illustrere med et døgn som gjenoppstått pendler. (Dette blir nok litt langt og omstendelig…) :

kl. 02.00:
Innser at i morgen ikke er en vanlig dag og at det er på tide å legge fra seg  xbox-kontrollen og legge seg.
Får panikk da jeg kommer på at jeg ikke har skriveblokk, penn eller batteri på pcen og at jeg ikke har noe som minner om en vag anelse engang om hvor jeg kan finne noen av delene. (Vil jeg påstå at utpakkingen vår går fort og organisert? NEI!)

kl. 02.45:
Har revet ut noen ark av en gammel almanakk, funnet en penn som skriver 70% av tiden og satt pcen på lading.
Fortsatt ikke skrudd av xboxen, men tar meg tid til en heftig krangel med PappaDor.

kl. 03.15:
Endelig i seng. (Med det mener jeg selvsagt: Endelig på madrass på gulvet.) Stiller vekkerklokka og prøver å unngå se hva den dumme «Så lenge er det til klokka ringer»-meldinga forteller meg om hvor kort det er til klokka ringer.

kl. 04.17:
MAAAAAAAAAAAAAAAAT TAAAAAAAAKK!!!! Herlig. Akkurat lenge nok til å sovne ordentlig. Lager mat i halvsøvne, børster sølt melkepulver under madrassen. Kaster flaska oppi sprinkelsenga og satser på at Mu finner den selv. (Nei… Gjorde jo ikke det. Reiste meg derimot opp og sto der på knærne og matet skrømtet.)

kl. 04.25:
Aksepterer at Mu ikke vil sove igjen alene og tar han med ned på gulvet til oss. Sovner igjen med en fot under armen og en tissebleie godt trøska inn i kinnbeinet.

kl. 05.28:
STÅR OPP!!! (Ja du leste riktig. Står opp ja!) Blir resolutt tuppet ut av senga av en muggen Mu som syns dette er et uverdig tidpunkt å skulle lage lyd og bevege seg og fungere på. Det er jeg HELT enig med han i. Ikke engang fugla er våkne.

kl. 06.04:
Halser ut av døra og prøver huske om jeg sminka begge øya. Lurer litt på om det som føltes litt rart under skoen var en av 40 000 brunsnegler som er ute eller noe annet udefinerbart. Overbeviser meg selv om at det var en litt myk pinne. Det er vi som er ute nå. Jeg og brunsneglene.

kl. 06.27:
Kaster meg inn på togstasjonen. Kaster meg deretter inn på toget og ned på første og beste sete i en nesten tom vogn. Er fornøyd med to-setersen jeg har kapret.

kl. 06.29:
Er ikke lenger fornøyd. For ved siden av meg klemmer det seg ned en fjortiskledd 50 åring som lukter svakt av upussede tenner og løk. Jeg er vantro og sjokkert. Det er ledig foran meg og bak meg og på andre siden. «Reglene!!!!», har jeg lyst til å rope til henne, «reglene for kollektivtrafikketikkete sier klart og tydelig at er det plasser til å sette seg alene et heeeeelt annet sted enn oppå fanget mitt så ser du til helvete å setter deg et heeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeelt annet sted enn oppå fanget mitt!!!!!» (Jeg begynner her å innse at min tidlige start har gått på humøret løs. Men pokkern heller altså!)

kl. 07.01:
Finner frokost i sekken min… (Som jeg ikke har brukt siden mars 2011.)

Nam… Kjekssmuler.

kl. 07. 19:
Tenker at hvis hun tuppa ved siden av meg ikke slutter å ta opp og ned avisen sin nå så krøller jeg den sammen og trøsker den langt pokker i vold. Tenker også at hun jenta foran meg som dro opp en sånn isporkulefylt rundpølsepute og la den i vinduskarmen for å så sovne på den, er den mest garva pendleren jeg har sett på lenge.

kl. 07.25:
Fremme i Oslo. Prøver å akseptere at hvis jeg faktisk snudde akkurat nå og tok første tog tilbake, så ville jeg muligens rekke å komme meg helt hjem, kle av meg og legge meg ned igjen før Mu våkna. (Ja, vi er ganske bortskjemte.)

kl. 08.14:
Setter meg for første gang siden mars 2011 i en  forelesningssal. Er for første gang siden august 2009 omringet av fremmede. Denne gangen fremmede som allerede kjenner hverandre godt. (Så godt at jeg nå etter to uker på skolen fortsatt har tilgode å oppleve at en eneste person i klassen hilser på meg. Gøy.)

kl. 08.32:
Husker brått hvorfor jeg ikke akkurat stressa med å orke komme til disse timene når jeg var gravid og kvalm forrige gang jeg tok de. Vurderer om jeg hadde klart å rulle meg sammen i en ball bakerst i salen og sove.

kl. 09.50:
Hjelper ikke akkurat mitt eget første inntrykk fremover ved å dytte en hel muffins inn i munnen på en gang og prøve å tygge umerkbart på den. Altså var ikke verdens største muffins da… men stor nok til at jeg så dust ut.

(Hahaha. Her så jo muffinsen gigantisk ut. Men for orden skyld så er pcen min knøttliten da. Vi snakker forresten om Mu sine grove, men søte mumsemuffins… Som han nekta spise. Takk for den. Og for ordens skyld to… Jeg har ikke for vane å ta bilde av maten FØR jeg spiser den. Jeg tok selvsagt opp en ny muffins senere for å ta bilde av den. Ikke at jeg stå mindre dust ut der jeg satt i gangen på høyskolen og tok bilder av mat jeg la på pcen. Hehe.)

kl. 10.11:
Ferdig for dagen faktisk. Setter meg ned for å blogge litt. Begynner på dette innlegget.

kl. 11.17:
Får den telefonsamtalen alle som etterlater barnet sitt hjemme i mer eller mindre kompetente hender i jakt på egentid og selvutvikling frykter nesten mest av alle…

«Nøyaktig HVOR er egentlig legevakta i Askim?! Glem det, vi tar drosje!» *klikk* Samtale slutt.

(Og her slutta det jo brått. Ble ikke no om pimping… Ble ikke noe med resten av døgnet som pendler. Det ble panisk drosjetur og en to ukers forsinkelse på blogginnlegget. Ta det med ro. Det er ikke så alvorlig som jeg først frykta! Kommer et innlegg om det i løpet av helga.)

-MammaLi

Hvor ‘ære’ru bor hen ‘a?

Ja si det du…

Akkurat nå?! Ingen steder.
Forrige uke… Vålerenga.
Neste uke……. Askim!

Og nå har jeg tenkt til å kjøre en liten bildekavalkade her. Også skal jeg prøve å unngå at dette blir en oppussingsblogg, og jeg skal også prøve å holde den i live og komme tilbake til gammel gjenge snart.

Vi har fått iiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiinngangsdør! Vår helt egne! *klappe* Og jeg har funnet fineste dørmatta i verden! 😀

Og blant alt rotet og villnisset er det faktisk både markjordbær og en pen rosebusk! Og jeg som haaater (Skal man kanskje si hata?) blomster og hage og alt som vokser og gror gleder meg faktisk til å gjøre det pent og fint! (Æsj. Ikke nok med at jeg har blitt voksen. Jeg har pokkern meg blitt jente også!)

Inne har jeg med god hjelp fra Tante I kommet i gang med oppussinga. Merkelig nok var jeg ikke ikke overbegeistret for kombinasjonen nitti-talls furu og beige fliser med sånt prega mønster av tørka blomster og olivenolje. Så har skal det Bli hvitt og rosa og oransje og eh…kult! (Sånn helt objektivt sett. Hehe.)

Dette er noe av det mest voksne jeg noengang har gjort! (Altså sånn bortsett fra hele den «Få barn og kjøpe hus og flytte ut av Oslo»-greia da.) Jeg har faktisk aldri kjøpt en boks med prøvemaling og prøvemalt noe som helst noen gang. Men jeg innser jo nå at det kan være lurt. For hadde jeg blitt skuffa om jeg hadde malt alt i denne fargen?! Jepp! (Fargen er fin den altså! Jeg vil bare ha et snev av eh…. eneste jeg kommer på som har den fargen, sånn rent bortsett fra malebuksa mi, er diarè. Men det kan jeg jo ikke si. Jeg kan joi kke si at jeg vil ha en farge med et litt kraftigere snev av diarè… La oss heller kalle det rustrød eller noe sånt. Poenget er vel uansett at jeg vil ha en litt varmere farge.)

Litt crappy-tatt i farta-bilde… Men sånn her ser altså mesteparten av stua ut for tiden. (Tenk! Denne etasjen er faktisk like stor som hele den gamle leiligheten vår!) Mu er strålende fornøyd da. Hehe. Ingen dører eller dørterskler!

Mu ser forresten ingen grunn til at vi ikke kan leve i denne «ingen møbler og madrasser på gulvet»-tilværelsen for alltid. Det er jo få ting som er kulere enn å bli dratt rundt i stua på en madrass mens mamma prøver å se for seg hvor sofaen skal stå. Eller ha et mykt fint sted å øve på. Hehe. (Jeg skulle ønske jeg fikk tatt bilde av når han henta en sånn piano-larve og satt og spilte med en hånd på hver mens han dansa for seg selv. Mor var MEGET imponert. Atter en gang. HELT objektivt!)

Og her er altså den innbydende «pent opparbeidet» hagen vår. Hehe. Den består nesten utelukkende av brunsnegler og høyt gress som urovekkende nok ser ut som det er elg som har sovet i. Meget pussig i en rekkehushage. Hehe.
PappaDor er ikke sånn veldig fornøyd med avtalen han laget om at han tar seg av alt ute og jeg alt inne akkurat nå, men på annen side så får han nå kjøpe seg en sånn derre macho-motorsaglignende hekksaks-sak.

(Åh jeg glemte jo helt å ta bilder av at han meget barskt tok seg av et gigantisk vepsebol i boden. Det kommer jeg nok til å høre sutring om en god stund framover. Hehe.)

Sist, men ikke minst… Så har vi faktisk kjøpt oss hus med et mysterie i. Hverken i salgspapirene eller i annonsen ellerunder overtakelse ble det nevnt noe om et loft. Men se her:

Jaggu er det inngang til et loft! Tante I satt på skuldrene til PappaDor forrige dagen og kan opplyse om at det er hva hun antok er søplesekker som ikke veier noe der oppe. Altså fullstappede med noe lett. Hun antar at det er isolasjonsrester, vi håper på gamle retrostoffer vi kan selge for ti tusenvis av kroner på Epla og satser på at det ikke er lik som har liggi der siden huset ble bygd i 1978. Hva tror dere det er der oppe?!
I morgen skal vi kjøpe ordentlig høy gardintrapp og kanskje finne ut en gang for alle.  (Så kan jeg kanskje på et eller annet tidspunkt føle meg trygg nok til å sove alene i mitt eget hus. En eller annen gang i 2015 eller noe sånt. Husredd jeg?! Neeeeida.)

I morgen bærer turen ut til huset igjen og nå skal det males og handles og klippes og letes og monteres og bæres. I morgen og overimorgen og aaaaaaaaaaaaaale andre dager i overskuelig framtid. Hehe. Så skal jeg prøve å få tid til litt blogging innimellom også! 😉

(Forresten så oppfordrer jeg akkurat som Intrikat om at folk skal melde seg inn i gruppa:

Superpapsen staaaaaaaay don’t just walk away

Vi kan jo ikke la vår alles kjære kjekkas stikke av fra oss!)

-MammaLi

Jeg beklager!

Jeg er en bedriten blogger for tiden.

Men det er jo den klassiske «Jeg har ikke tid»-greia… Hehe.

Se her… jeg har ikke engang tid til å legge ungen i sin egen seng for formiddagsluren sin:

(Og som jeg ikke var smertelig klar over det fra før så innså jeg nå viiiirkelig hvor knøttliten senga vår er. )

Jeg skal bli flinkere! Og bloggtegninger skal komme de! De fem som skal få i denne omgang er:

Pia

Mari

Anniken

PappaDor

og Hanna.

Foreløbig er jeg bare ferdig med en av disse tegningene. Men skal få spøtta på ræva mitt og sette i gang med resten så fort hjernen min fungerer til noe annet enn å gruble på malingsfargekoder og hva slags klatreplante blir egentlig penest og hvordan belysning skal vi ha og kommer Mu til å trives, kommer jeg til å trives, kommer PappaDor til å trives… og tror naboene at jeg er i et lesbisk forhold med Tante I siden det var vi som var der ute og titta for en stund siden og møtte en nabo og jeg glemte å presisere at jeg skulle flytte med PappaDor… Ikke at det er noe galt i å være lesbisk, jeg er vel mer redd de skal tro jeg er verdens kjipeste skjøge som da tre uker før var der med en jente og så flytter jeg inn med en mann. Det kommer jo ikke til å hjelpe at første uka så blir det mest Tante I og jeg som bor der fordi hun skal hjelpe meg å male mens PappaDor fullfører et kurs i Oslo.

Men vi har fått tid til litt andre ting enn å pakke hele tiden da. Jeg prøver å la Mu være mest mulig ute i finværet og samtidig suge til meg litt av de tingene jeg liker med Oslo.

Vi har blant annet hengt i Birkelunden:

(Burde jeg ta det som et hint at ungen min velger å ta med seg lekene sine og sette seg langt vekk fra meg når vi er ute og henger?!)

Vi har vært på middelalderfestivalen:

(Lurte du forresten på åssen bli den minst likte mammaen på en middelalderfestival? Kjøp sverd til den snart 1 år gamle ungen din mens barn på 5-6 år står rundt og bli nekta våpen av foreldra sine… «Hvorfor får ikke jeg når babyen fååååååår?!?!?!?» Hehe. Men man skal jo tidlig krøkes når man skal bo i et våpenlager. 😉 )

Men for det meste har vi altså pakket… og pakket og pakket… (Og når jeg sier VI så mener jeg JEG… Far har vært på kurs for det meste og alt Mu har bidratt med er å gå bak meg, rive teipen av de ferdigpakkede eskene og så vippe de elegant over på siden sånn at han kan rive ut alt inni dem. Herlig.)

Jeg har faktisk pakka ned nesten alt i leiligheten… Uten å egentlig ofre så mange tanker som jeg burde på at vi faktisk kanskje trenger endel av de tingene. To eksempler basert på faktiske samtaler med PappaDor.

«Hey! La meg pakke ned alt det rene tøyet, også vasker vi skittentøyet og bruker det de nærmeste ukene… *pakke ned og ligge på søplesekker så de blir vakumpakka*… Hva sier du? Vi har ikke vasketid før om to uker… ååånei… jammen daså.» (Det har blitt mye av «Eh… så lenge ingen står sånn sykt nærme på bussen så funker nok denne en dag til».)

«Jeg pakka ned alt på badet jeg… medisinskap og det hele. Åja… du har herpa ryggen sier du… og trenger smertestillende det er… eeeh deeeer borte et sted.* (Det var også et sjakktrekk å pakke ned bladene til barberhøvelen, men ikke selve høvelen. Særlig når varmen kom og jeg innså at mine skogkledde armhuler kanskje trengte å luftes litt. Lite tips. La esken med ting fra badet stå lett tilgjengelig. Sånn mannebarbermaskin til skjegg funker IKKE under armene! AUE! Blødene skrubbsår funker også dårlig med både deo og svette…)

Dette har altså resultert i at vi for tiden bor sånn her:

Her står det altså 17 pappesker stabla rundt i stua… Innen søndag blir det minst 20. Sansynligvis mer. (Rotet er jo selvsagt bare garnityr som jeg har lagt ut for å ta bilder… Noen har sinkhus, jeg har rot.)
I tillegg har vi vel 6-7 søplesekker stående rundt. På 50 kvm. (Som ikke føles som 50 kvm for stedet presterer å ha dårligere plass enn min gamle leilighet på 47 kvm.)

Er kanskje egentlig ikke noe rart at Mu øver iherdig på trehjulssykkelen sin sånn at han kan stikke av.

Han mangler riktig nok endel på den tektniske gjennomføringen… Der i blant endel på lengden i beina.Men han blir stående sånn her og riste på rumpa til noen kommer og triller sykkelen gjennom stua. Ut i fra lyden han da lager har jeg innsett at trehjulssykkeler tydeligvis er beslektet med litt fuskende to-taktsmotorer. (Og at min sønn skulle ønske han var en romersk keiser som kjørte rundt i hestedratt vogn.)

Jeg vil og stikke av… Men jeg må nok vente en stund til.

Uansett… beklager bedriten blogging. (Haha… B!) Og beklager trege bloggtegninger. (Haha! Ikke B!)
Det kommer, det kommer!!! Jeg har mer på hjertet og flere innlegg på lur. (Til glede for noen… og sikker irritasjon for enda fler. Hehe. Kan faktisk være det kommer et liiiite kort innlegg til allerede senere i dag etter litt søvn.)

Vi snakkes!

-MammaLi

KABOOM! *hode eksplodert!*

Som alle andre må jo jeg også ha et 17. mai-innlegg. Dog veldig på etterskudd da… Noe som har sin naturlige forklaring i de tankene jeg lanserte i forrige innlegg. Hodet mitt har rett og slett eksplodert og implodert og alt er kaos. Hehe. Uansett…

Av alle bilder som jeg tok på 17. mai så syns jeg dette beskriver følelsen vi hadde akkurat dette året best:

En meeeget spent og fascinert liten kar som klamrer seg til mitt gamle barndomsflagg mens korpset går forbi. Han var rett og slett i snåling-himmelen. Det var jo flagg og musikk over alt! Når han i tillegg fikk lov tilå ha på seg mormor sin medalje fra  Grete Waitz-løpet så var lykken komplett. Hehe. Denne viste han frem til alle som så hans vei.

Så spent var stakkaren at han etter dette sovnet nærmest momentant og sov seg gjennom tog og pølsespising og det meste. Heldigvis våknet han nok til å få en vaffel og litt iskrem.

Helt sprøtt å tenke på at neste år så skal vi sannsynligvis og se på babyen vår gå i barnehagetoget. Neeeei han skal jo være min lille klumpneve for alltid!

Ellers så føler vi voksne i familien oss sånn her:

Nå blir jeg sikkert saksøkt av de som bestemmer over arva til Edvard Munch. Men dette var første jeg kom på som kunne beskrive åssen vi har det i dag.

Husker dere forresten den store Munch-diskusjonen om hvordan man skulle uttale Munch… om det skulle være mUnk eller mOnk liksom. Og familien måtte ut i media og si meninga si og sånt… Hehe.

Jeg syns det skulle bli uttalt mÅnk… Med skikkelig sånn Wincke-Lanke-svung i stemmen. (Aner ikke om det var sånn de skrev det… men det virka riktig. Hehe. Aner du ikke hva eller hvem Wincke-Lanke er? Altså hallo! KLM liksom?! Aner du ikke hvem det er heller? Vel da velger jeg å anta at du er født etter 1990 og derfor i en humoristisk bakevje.)

Dette er nok ikke verdens beste blogginnlegg merker jeg. Men hodet mitt har som sagt gått kaboom! I natt må vi nemlig avgjøre om vi skal legge inn bud på et hus… I Askim. Askim liksom… Ikke Oslo. Askim. Men tilgjengjeld… Hus! Ikke leilighet. Faktisk hus med hage og ting som varmepumpe og greier. Jeg beklager at bloggen har liggi litt brakk i det siste. Men altså. Oslo vs Askim, leilighet vs hus, pendling vs god plass, barnevennlig vs venner i nærheten. Åssen skal noen klare å forholde seg til dette på en voksen og balansert måte?

Nei vettu hva… Da spiser jeg heller popcorn og ostekake klokka halv to om natta og later som jeg er ung og sprek og singel og barnløs og bekymringsfri. *putte hodet i sanden* (Nå ødela Mu fint den illusjonen med å skrike etter nattmat da. Men det funka jo sånn fem minutter kanskje. Hehe.)

Jaja..

God natt fra MammaLi (Snart Askim-borger?)

Er man noen gang voksen nok?

Hund…

Jeg skulle ha kjøpt meg hund.

 

-MammaLi

Skrivesperre…

Alle blogger med respekt for seg selv har et skrivesperreinnlegg, hvor man skriver ganske langt og artig om at man ikke lenger klarer å skrive ganske langt og artig og derfor vurdrer å legge ned hele bloggen og begynne studere på BI… Så sant man ikke allerede studerer på BI, da skal man ta et år som backpacker og så gi ut en plate med egenskrevne låter om livet på veien.

Jeg er litt usikker på hva en helt fersk mamma som tilfeldigvis blogger skal gjøre for noe når hun får skrivesperre riktig nok. (Og ja… jeg kvier meg litt for å kalle meg mammablogger. Selvom jeg sikkert er det. Men dette er jo ingen mammablogg. Eller er det det? Det kan jo ikke være det om ikke alle som skrive med er mammaer kan det vel?) Spesielt komplisert blir det jo når denne bloggeren allerede er en kunst og håndverklærer-student og skal farge håret grønt, men som samtidig styrer med økonomiske greier i forhold til leilighetskjøp og samboerkontrakter og all annen kjedelig drit… Hva skal liksom jeg gjøre for å opponere mot min selvpålagte bloggertilværelse?

For den er jo det… Selvpålagt altså. Uansett hva man påstår og hva man føler så er det jo som regel selvpålagt hele blogg-greia. (Bortsett fra for de som har det som jobb sånn på ordentlig seriøst… Men de er det jo ikke mange av.)  Jeg har i hvert fall ikke tjent et rødt øre på dette enda, og kommer nok med all sannsynlighet aldri til å gjøre det heller.  Men allikevel får jeg dårlig samvittighet når jeg ikke har blogga på et par dager. Jeg sitter og lurer på om innlegg jeg la ut er artige nok, vittige nok, snåle nok, samtidig som velskrevne nok og interessante nok for andre. Jeg bruker mye tid på å skrive blogginnlegg i hodet mitt og glemme de innen jeg har sjanse til å nærme meg en pc. (Det er vanskelig å rekke fram før Mu til tider… Tilgjengjeld så har han skrevet opptil flere nye innlegg som jeg skal få lagt ut snart.) Det er jo rett og slett til å bli litt smårar av… Og er det noe jeg virkelig ikke trenger så er det å bli smårar(ere).

Jeg har kanskje ikke direkte skrivesperre… For jeg har sånn 17 innlegg skissa ut i en liste, men jeg har nok fått litt bloggangst. Litt noia for å ikke være bra nok. (Ikke at jeg har noe å være redd for… Er jo ikke som om det er ørten mennesker som leser denne bloggen. Hehe. Bortsett fra solobolleoppskriften til Tante I… Den er det ørten som leser. Mon tro om det er noen som faktisk har prøvd lage de bollene. Gidder du i så fall si i fra hvis du har laget og leser dette? Da kan du få…eh…hederlig omtale og et navn som kan dukke opp i Google om man googler det.)  

For en stund siden så leste jeg en artikkel om hvorfor bloggen «din» suger… *lete fram* Her! (Jeg må forresten si at det er liiiitt vanskelig å å ta en side som påstår at den er for profesjonell og inntektsbringende blogging når den bruker overskrifter som «15 tegn på at bloggen din suger», men men.) I følge denne lista så bryter bloggen vår mot minst syv av punktene. Noe som vil si at vi sikkert suger ganske heftig. Ikke sånn «gå og dø i en krok, di sjarkskjøge»-heftig, men litt sånn «hvite tennissokker i svette mørkebrune skinnsandaler»-heftig.

3. Du får få eller ingen kommentarer på dine blogginnlegg.

Jepp… Å påstå at det flommer over av kommentarer er vel å ta litt hardt i. Så hardt at det er å juge faktisk. De to som har kommentert mest her inne er meg og Tante I… Og jeg tror ikke vi teller liksom.

6. Du har aldri fått en mail fra en tilhenger.

Nope… Ingen mail her i gården. Jeg har sendt en mail som MammaLi og fått svar. Men noe sier meg at det ikke teller heller.

7. Du har aldri mottatt en hat mail.

Ikke en eneste en! Selv om jeg faktisk har nærmest bedt om det der det står mail-adressa vår… Som er i overkant knotete forresten, jeg beklager det. Jeg er en knote-digger.

10. Du sparer dine beste tekster og ideer til seinere.

Skyldig her og. Ikke at jeg vet om det jeg sparer på er det beste… Jeg tror vel ikke noe er det «beste» liksom. Men at jeg sparer det gjør jeg. Rett og slett for å slippe å glemme ideer, og slippe gå tom for ting å skrive om i et knipetak. Pluss at det er visse ting jeg gjerne vil huske å skrive om.

11. Din blogg handler om alt mulig.

Den gjør vel kanskje det? Her er det jo håndverk og baking og anmeldelser og babyer og tull og alvor og alt i en salig blanding som kastes rundt i en tørketrommel av noe slag og former ord. Men det er jo sånn vi vil ha det. Det er sånn både jeg og Tante I og PappaDor og Mu er. Vi er usammenhengende raringer. Og når vi slår oss sammen får vi en usammenhengende raring-blogg.

12. Du vet ikke hvilke fordeler leserne dine får ved å lese bloggen din.

Jah… altså. Jeg vet at 19 stykker har funnet en oppskrift på soloboller når de googla etter det. Men ellers… Så aner jeg egentlig ikke om jeg har noe tilby. Noe ingen andre har. Noe unikt man kan referere til og si at man fant det her. Men hvis noen vet om noe så får de gjerne si i fra.

15. Du har blogget i under seks måneder.

Denne er jo vanskelig å komme unna… Og det er vel her skoen trykker hardest. Vi har rett og slett ikke holdt på lenge nok til å finne formen vår. Den riktige balansen mellom tull og alvor, mellom tøv og opplysninger, mellom vrøvel og dybde. Men forhåpentligvis kommer vi dit en gang. Om tre – fire måneder. Hehe.

Forresten så juger det bildet øverst… Der ser det jo ut som jeg sitter ved en ryddig pult og skriver på en gigantisk lap-top. Sånn her ser det vel egentlig mer ut hjemme hos meg:

Bare at vi har alt rotet inne da… Og jeg sitter med en bitteliten lap-top i fanget og knoter. (I skrivende stund toppløs fordi det var så sykt varmt plutselig og det var det første jeg kom på.) Og hvor vil jeg med dette? Dette innlegget… denne bablinga.

Jeg vet ikke. Jeg trengte å skrive meg ut av et hjørne. Og jeg trengte å tydeliggjøre at dette er sånn denne bloggen kommer til å være. Den kommer til å være og forbli «mest av alt snålt».  Og hvis det er noe du har lyst til å bli med på, noe du har lyst til å følge så er det utrolig kult! Og hvis ikke, så finnes nok bloggen for deg der ute også. 😉

-MammaLi

Sammensetninger man gjerne skulle unngått…

Jeg må si at jeg kombinasjonen «gutt som kan åpne skuffer når truse- og sokkekommoden står inntil sprinkelsenga» viiiirkelig er flott. Leder jo ikke til noe rot eller kaos i det hele tatt faktisk. Jeg tror jeg liker den like mye som jeg liker «glemme å sjekke om det er grøt igjen i skåla før man lar barn leke med den»-hendelsen.

Ellers kan man jo nevne at «trøtt sønn som syns mors fjes er en fin rasteplass» også er en herlig situasjon å være i… (Her opplevde vi også «kle av mor for å se på strekkmerkene på magen hennes»-angrepet, men det har jeg av hensyn til alt og alle valgt å ikke vise bilder av. Er en kar som er veldig opptatt av å studere kroppen til mamma og pappa om dagen, så her grafses det på strekkmerker og sleikes på tatoveringer.)

Man har jo mange andre kjente og kjære klassikere: «nysing etter toppet grøtskje», «bæsjing etter avtatt bleie på lite restaurant-toalett», «tvangsåpning av øyelokk for å finne mamma som har gjemt seg» (Denne er kanskje ikke så aktuell for alle, men samsoving med baby som har et intenst forhold til titte-bø er ikke å anbefale…), «gulping på genser i det man går ut av døren», og mange mange fler… Men de fleste regner jeg med at alle som noen gang har vært i samme rom med en baby i mer enn en time har så friskt i minne at de trenger jeg ikke jakte ned bilder av.

Jeg kan jo legge til en siste en som vår foreldre sikkert aldri trengte bekymre seg for… Nemlig «linselus-sønn forsøker spise det lille lyset på mobilekameraet».

Håper dere har hatt en god helg, og at dere klarer å begrense inntrykkene fra mediadekningen  av en viss rettsak til akkurat den mengden dere selv føler dere trenger og makter… (Og det er det eneste jeg noen gang kommer til å nevne om den saken!)

-MammaLi