Blogging uten internett er jaggu ikke lett…

Hmmm… Mon tro om jeg ikke må ut å prøve finne meg sånne gratis nettsteder i Askim snart.

Jeg er jo blogger! Og bloggere blogger!

(Eller nå for tiden er jeg vel mest stressa småbarnsmamma som har huset fullt av ting hun ikke kan huske å ha kjøpt eller eid før, men som PappaDor insisterte på at fantes på loftet.)

I mangel på noe bedre å si… (Altså jeg vil jo ikke blir oppussing- og flytteblogg, men det er jo aaaaaaaaaaaalt som foregår for tiden. Så er jo så vanskelig å liksom ikke snakke om det også. Nesten så jeg er frista til å lage en sånn ELLE intriør-hjemme hos-greie. Hadde jeg vært tilgitt flytteprat da?) …så har jeg nå tenkt til å kjøre på med et skryteinnlegg i beste Superpapsen-stil.

Så her kommer en liten kavalkade til ære for Mu og alt han kan.

For Mu kan:

Montere IKEA-møbler…

Som alle andre drevne IKEA-byggere setter også Mu seg godt inn i møblets bestanddeler før han starter arbeidet. (Hva han skal med Timmy, traktoren, hesten, xylofonen, toget, en kikkert og en ballong derimot er jeg ganske usikker på. Men de måtte altså med. ) Dette skal da bli en stol… For de som ikke er i stand til å gjette seg det ut i fra dette informative bildet.

Noe som også er velkjent for andre byggere er jo selvsagt krympeplastens klamme grep rundt hva enn de har krympet seg rundt. I dette tilfellet så var det da stolbena som har fått seg en runde klam plast. Men var dette noen sak for den supre Mu?! NEI da! (Eller eh… joda. Her måtte det nok en pappa til. Hehe. Men det sier vi ikke til noen.)

En kort liten opplæringsfase måtte til på visse deler… Men man kan jo formelig se hvordan tannhjulene jobber og meget snart var byggmesteren i stand til å klare seg selv igjen.

Og vips på kortere tid enn det tok meg å føde han så hadde ungen satt sammen stolen!

Her testes det ferdige resultatet og godkjennes av byggeren selv. Mor syns også den er fin å sitte i… (Og nei jeg er ikke rivruskende gal… PappaDor har jo selvsagt gjort mesteparten av jobben her. Tror du jeg hadde sitti i en stol bygd utelukkende av en 1 åring uansett hvor genial?! Neeeeei! Jeg veier jo det samme som en liten nise. Jeg burde jo egentlig brukt industriverktøy.)

Hva annet kan egentlig Mu… Jo,  han kan:

Plassere en mutterskrueting stående midt under krakken sin, klappe for seg selv og gå sin vei, med en meget forundret mor sittende igjen med en merkelig installasjon på stuegulvet.

Ta på seg en slagstøvel og en sko… Pussig nok ikke to av samme ting, det er visst for pingler. Men en av hver er stas. (Ok. så fikk han litt hjelp med den joggeskoa. Men han henta den og stakk fram foten helt selv!)

Sløve som en konge. Er ikke alle som går for akkurat dennes stilen under soving… Men her slækkes det som en ekte fjortis.

Mate pip pip med kavring… (Her sitter han riktig nok å stirrer litt mutt vekk fra hele pip piperiet… men det er fordi det var en pip pip som bada i fontena. Det krevde myyyye oppmerksomhet! Altså det blir nesten ikke bedre enn pip pip OG fontene samtidig!! Det mått i så fall være om en det kom en hund bærende på et flagg fordi samtidig!)

Feie… Her feies det fra morgen til kveld. Og det er kun yngste mann som får lov til  svinge kosten tydeligvis. Hvis noen andre så mye som prøver så kommer han og røsker kosten fra oss.

Støvsuging har vi også begynt å bryne oss på, og mor ser fram til en framtid der hun ikke trenger å gjøre husarbeide i det hele tatt. 😉 (Som dere kan se så står vaskebøtta allerede klar.)

Han kan grave i sandkassa. (Eller kattebæsj som det også kan kalles.) Riktig nok med tyvlånt verktøy i dette tilfellet. Men det er graving læll. Veldig praktisk om han vil bli gullgraver eller anleggesarbeider. (Det ene kanskje mer plausibelt enn det andre.)

Xylofonspilling med tilhørende dansing er også en av merittene til dette unikummet. (Er jo ingen Beethovens 9. vi snakker om her, men det fortsatt faktisk mindre irriterende å høre på Mu klimpre løs enn det er å høre på pappaen hans prøve mestre Lisa gikk til skolen for andre time på rad……..)

Han er også ubernerden som sitter på cafè og leser bok… Hvor mange 1 åringer kommer frivillig trekkende på en bok eller to hveeeer gang vi skal ut liksom. (NØØØØØØØØØØØRD! Men det er foreldra hans også, så kanskje ikke så rart.) Og ja… han trenger en hårklipp. Hehe. Vi snakker liksom litt sånn utvokst 90-talls forretningsmannsveis. IKKE kult!

Nei nå får det sannelig holde for denne gang. Hehe. Dette hersens innlegget tok jo nesten en uke å skrive bare det. ÆSJ! Jeg viiiiiil ha interneeeeeett! (Men ikke hardt nok til at jeg tør å trosse telefonskrekken å gjøre noe med saken. Hehe.)

Forresten… Siden jeg nevnte Superpapsen. Du skal ha takk og farvel! Hurra for pappaer som nyter permisjonen sin og lar oss følge med på sidelinjen!!!

Hilsen en lettere skam- og lovndadsfull MammaLi som sverger på å bli en bedre blogger snart en gang!

Buuuuuuuuuuuuuuuuuursdag!!!

Hurra for Mu som er 1 år i dag!!!

Tiden har gått så sykt fort! Fødte ikke jeg i går liksom?!

Er han ikke fortsatt bare to timer gammel og rosa og lager små knirkelyder?! I dag velger jeg å tenke det…
Selv om han gjør det vanskelig ved å gå rundt og drikke av en Imsdal-flaske mens han ler av Timmy-Tid.

Vi får nok heller satse på å feire dagen med sjokopålegg og kake og sukkererter og grillmat og besteforeldre og Tante I. 😀

Håper dere får en STRÅLENDE dag! Det skal vi ha!

Stor klem fra Mu og MammaLi

Pølser på den kompliserte måten.

Mu, PappaDor og jeg er jo på flyttefot… (Ja, det kommer et ordentlig innlegg om dette. Jeg må bare eh… skjønne det selv først. Hehe.) Og i den forbindelse blir det mye enkle middager.

Pølser står vel rimelig høyt på lista for de fleste over simple og kjappe middager. Vel… Ikke her i heimen. Så her kommer da altså en innføring i «Pølse på MammaLi og PappaDor»-måten.

Man begynner med en tacolefse. (Eller tortilla da om man vil være fin på det.)

Så strør man på grillkrydder i en stripe... (Dette bildet så merkelig snuskete ut uten at jeg helt skjønner hvorfor. Men det er altså bare grillkrydder på en tortilla.)

Deretter legger man på ønsket mengde salat. Her juksa vi litt med sånn ferdig pose fra butikken… (Altså det er jo bare pølser… skal jo være enkelt. 😉 )

Det neste trinnet er litt som rosinen i pølsa. (Hva pokker er det for uttrykk egentlig? Hvem vil ha ROSIN i pølsa si?! ÆSJ.) Eller altså. Det er pølsa i eh… lefsa. I dette tilfellet en skrukkete kyllinggrillpølse med ost. Alltid med ost!

Så legger man en stripe med potetsalat på ene siden av pølsa, og sprøstekt smårettbacon på andre siden. (Nevnte jeg forresten at jeg veier over 100 kg? Bare sånn i forbi farten…)

Til slutt så kjører man på med litt ketsjup og pizzadressing. (PappaDor hadde honningsennep og chilisaus også… Her er det vel bare fantasien som setter grenser.)

Rull så sammen som en taco eller burrito eller andre ting man ruller sammen før man spiser. Og spis…

Dette er på ingen måte slankemat altså! Selv med salatalibiet inni der. Hehe. Men det er sabla godt. Og kan varieres i det uendelige. Det er vel egentlig en pølsetaco rett og slett. (Jøss så brun jeg er på hånda. Vogntrilling altså. Mange uante goder der.)

Forresten tror jeg vi må kjøpe sånn gåvogn-sak til Mu… Helt siden han var med farmor i barnehagen en hel dag og fikk leke med lekene der så har spisestolen hans fått gjennomgå.

Så da er vel 1 årsgaven fra mamma og pappa bestemt… Hehe.

(Gurimalla for et inspirerende blogginnlegg. Men altså Mu brukte liksom tre timer på å sovne og jeg har pakka i fire dager i strekk og er hjemme alene uten brus og er sulten og er skiiikkelig synd på meg liksom!!! Så det såh!)

-MammaLi

Fint vær = nye lærdommer.

De siste dagene har det jo vært sånn passe fint vær med sånn passe varm luft som er sånn akkurat passe for en passelig stor gutt og en passe for stor mamma. Hvilket vil  si myyyye utetid!

Og utetid betyr nye erfaringer og nye ting å lære. Vi har blant annet lært at:

Nye sko (FØRSTE sko!!! Uwæææh… Gutten min begynner bli stoooor! *krympe rakkern og stappe han ned i dypvognbagen og ta på han alt for små klær og insistere på at han bare er sånn maks tre måneder fortsatt*) gjør det så mye enklere å stå på tå og velte vogna!

Mamma lærte også at vogna blir noe latterlig baktung (Eventuelt fortung, alt etter som hva du ser på som bak eller for på en barnevogn. Jeg ser på bakdelen av vogna som den delen som er mot deg når du triller og fordelen er at du slipper å bære handleposer hjem.) når det ikke sitter et barn oppi vogna og man har verdens mest tettpakka stelleveske hengende på håndtaket.

Det jeg har valgt å ta med meg fra denne lærdommen er at små barn burde aldri få sko. De burde derimot klypes litt i akillesen hver gang de prøver å reise seg slik at de forblir små babyer for alltid, og dermed aldri går fra deg eller ødelegger dyre gjenstander som barnevogner eller stellevesker. Du burde også sørge for å ha med deg et ekstra barn som kan sitte i vogna og passe på at denne ikke velter hvis du mot all formodning lar barnet ditt gå rundt fritt.

Gress smaker ganske dritt…

Gress smaker visst ikke godt… Det gjør ikke sånne oppblåste løvetannballer heller. Egentlig fint lite av det man finner på bakken snaker særlig digg. Men det er viktig å smake på hvert enkelt strå… Kan jo være at en av de funker.

Her kan man vel bruke ordet «lærdom» veldig løst… Mu har ikke lært en tøddel av dette. Senest i dag spiste vi pinne, kongle, gress, løvetann, en sneip, to bruskorker og en elg. (Neeeeei… han gjorde da ikke det. Greit nok det med pinnen og kongla og gresset og løvetanna er sant. Sneipen bare prøvde han seg på, bruskorkene kasta mamma langt pokker i vold og elg ferdes sjelden i Ullevålsområdet. De holder seg jo mest ved Oslo S. Det er elgen og de narkomane liksom.) Mamma derimot har lært at sko er djevelsen velteverk og at smokker bare funker som hindring fram til barnet innser at han eller hun er i stand til å ta den vekk selv. (Helst med en skikkelig demonstrativ PTWUY-lyd.)

Dyrelivet i sentrum kan være fælt så spennende.

Mu møter katt møter fugl.

(Eh… jeg ser jo at dette kanskje ikke er sånn supertydelig for alle andre… Vent litt.)

Katten var av type korthåret, grå, firbent katt. Og fuglen var av type eh… FØGGEL! Sånn med vinger! Er det virkelig så nøye egentlig? Poenget var liksom at fuglen var der og katten var der og Mu var her og var liksom bare helt: «Huh?! Vandrende pelsdott?! Hoppende flaksekrek?! Sammen?! Samtidig?! Kan jeg spise de og smaker de bedre enn gress?!»

Vi så faktisk hele tre katter på en gang der vi satt på en gressflekk midt på Kampen. Så mange at Mu bestemte seg for å gå på kattejakt og prøvde snike seg innpå de stakkars intetanende dyra.

Så hva lærte vi da av dette? Jo… Mu er en bedriten kattejakter. Alt for treg, alt for klumsete og ikke minst alt for høylytt. Noe annet vi lærte er at man trenger jo ikke se eksotiske dyr for at det skal være spennende. Dyr er dyr liksom. På grunn av Mu sine dårlige jaktevner slapp vi heldigvis å lære om katt eller fugl smaker bedre enn gress. (Men nå har vi jo begge smakt kylling før, og jeg tror Mu er enig i at fugl smaker bedre enn gress.)

Mamma har forresten også lært at skal man ta bilder av barn og yrende dyreliv eller lignende, så kan det være lurt å føre barn og dyreliv eller hva nå enn det er du vil ha med i bildet nærmere hverandre. Nå skal jeg ikke være bombastisk her, men jeg velger å anta at det blir bedre bilder av det. (Her skylder jeg atter engang på Mu sine dårlige jaktevner…)

Hva har så du drevet med i oppholdsværet? Har du lært noe fint?

(Forresten… Gidder ikke korrekturlese i dag. Gidder du å ta deg av det? Finner du feil så send mail til: bryrmegfintlite@orkerikkebelemremegmedsånt.no Hihihih. Gleder meg til spam-robotene prøver seg på denne. 😉 )

-MammaLi

(PS: Jeg mener SELVFØLGELIG IKKE at man skal klype små barn i akillesen. Jeg har myyye bedre erfaring med å spenne bein på de. Man oppnår nesten det samme, men det er så mye enklere å late som det var det uhell…)

Kveldstilbud: Unge til salgs!

Jeg legger herved ut en relativt pent brukt unge til salgs.

(Dette er en av de sommerkledde variantene av modellen. Her i ført en alt for stor Hufa-lue og kortbuksedress fra morfar i Thailand. Om ungen faktisk er i stand til å gjøre noe fornuftig arbeid på vogna si vites ikke, men han er i det minste glad i å late som.)

Modellen er ca 11 måneder gammel og i følge legen, som både var forkjøla og snakket veeeldig gebrokkent, er han 76 cm høy og veier den nette sum av 10,95 kg. (Her kan jeg være villig til å strekke meg til 11 kg hvis tilbudet er av riktig beløp.) Eventuelt kan ungen være «tid fra ni til fem» kg tung og «søtten hekser» høy. Alt ettersom.

Han er som nevnt av hankjønn, noe han nylig selv har oppdaget også… Noe som kan gjøre bleieskift, hva skal man si, komplisert. Ellers er han såpass gjenkjennelig som gutt til vanlig også at selv pensjonister kaller han konsekvent «han» selvom mammaen hans har en tendens til å kle han i sjokkrosa. (Greit nok ungen er en gutt, men mammaen hans er fortsatt en jente og jeg liker rosa! Dessuten tror jeg ikke på «jente- og guttefarger».)

Ungen som tidvis svarer på betegnelsen «Mu» er nesten selv-gående, men ikke helt. Er dog meget mobil både vertikalt og horisontalt. Og ekstremt flink til å peke. Kan rundt 15 ord. Kun 5 av de forståelig for andre enn de som er genetisk disponert til å tolke akkurat denne modellens babybabling.

Noen ting ungen liker:

Jord… Jord av alle typer er en stor høydare. Så tilgjengelighet til en åker eller et jorde eller noe sånt er nok et stort pluss. (Her trenger ungen minimalt med pass og stell så lenge alle sperreventiler er montert.)

Ellers så kan vi nevne spising av knekkebrød som mamma har strødd rundt på terrassen som en favoritt. (Nød lærer desperat mamma å mate barnet sitt som en hund. Varme og småspist barn er dårlig blanding.)

Grøtglasering er også høyt på lista over favorittaktiviteter til denne karen.

Tilgang til innlagt vann eller andre vaskemuligheter vil nok være nødvendig.

Ungen er for det meste blid som en sol og kan sjarmere penger ut av en gråstein… Eller i det minste godis ut av en pensjonist. (Ikke at det er sånn kjempevanskelig. Men er jo greit å nevne allikevel.)

Men sånn for å være helt ærlig har modellen sine svakheter. Det er nemlig noe alvorlig galt både med volumkontrollen og søvnmodusen. Og aller tydeligst blir problemet når disse to funksjonene skal kombineres i en såkalt «leggetid».

Enkleste måten jeg kan forklare åssen problemet utarter seg på er denne:

Forestill deg en brannbil som har hatt samkvem med en vuvuzela, og at deres avkom var en sprettball med lange armer og bein som flakser vilt mens den lugger deg.

Av denne grunn er ungen ganske billig… Altså man skal ikke stikke under en stol at modellen er One of A Kind, og derfor muligens et samlerobjekt. Men man må altså være forberedt på noen små bugs i systemet. Diss kan kanskje bli utbedret over tid eller i en senere modell.

Spørsmålet er bare om du er villig til å la denne unike muligheten gå fra deg?!

(Bildet viser 17. mai-versjonen av denne modellen. Flagg, solbriller og Grete Waitz-løp-medalje kan medfølge mot et tillegg i prisen.)

Bud ønskes!

-MammaLi

KABOOM! *hode eksplodert!*

Som alle andre må jo jeg også ha et 17. mai-innlegg. Dog veldig på etterskudd da… Noe som har sin naturlige forklaring i de tankene jeg lanserte i forrige innlegg. Hodet mitt har rett og slett eksplodert og implodert og alt er kaos. Hehe. Uansett…

Av alle bilder som jeg tok på 17. mai så syns jeg dette beskriver følelsen vi hadde akkurat dette året best:

En meeeget spent og fascinert liten kar som klamrer seg til mitt gamle barndomsflagg mens korpset går forbi. Han var rett og slett i snåling-himmelen. Det var jo flagg og musikk over alt! Når han i tillegg fikk lov tilå ha på seg mormor sin medalje fra  Grete Waitz-løpet så var lykken komplett. Hehe. Denne viste han frem til alle som så hans vei.

Så spent var stakkaren at han etter dette sovnet nærmest momentant og sov seg gjennom tog og pølsespising og det meste. Heldigvis våknet han nok til å få en vaffel og litt iskrem.

Helt sprøtt å tenke på at neste år så skal vi sannsynligvis og se på babyen vår gå i barnehagetoget. Neeeei han skal jo være min lille klumpneve for alltid!

Ellers så føler vi voksne i familien oss sånn her:

Nå blir jeg sikkert saksøkt av de som bestemmer over arva til Edvard Munch. Men dette var første jeg kom på som kunne beskrive åssen vi har det i dag.

Husker dere forresten den store Munch-diskusjonen om hvordan man skulle uttale Munch… om det skulle være mUnk eller mOnk liksom. Og familien måtte ut i media og si meninga si og sånt… Hehe.

Jeg syns det skulle bli uttalt mÅnk… Med skikkelig sånn Wincke-Lanke-svung i stemmen. (Aner ikke om det var sånn de skrev det… men det virka riktig. Hehe. Aner du ikke hva eller hvem Wincke-Lanke er? Altså hallo! KLM liksom?! Aner du ikke hvem det er heller? Vel da velger jeg å anta at du er født etter 1990 og derfor i en humoristisk bakevje.)

Dette er nok ikke verdens beste blogginnlegg merker jeg. Men hodet mitt har som sagt gått kaboom! I natt må vi nemlig avgjøre om vi skal legge inn bud på et hus… I Askim. Askim liksom… Ikke Oslo. Askim. Men tilgjengjeld… Hus! Ikke leilighet. Faktisk hus med hage og ting som varmepumpe og greier. Jeg beklager at bloggen har liggi litt brakk i det siste. Men altså. Oslo vs Askim, leilighet vs hus, pendling vs god plass, barnevennlig vs venner i nærheten. Åssen skal noen klare å forholde seg til dette på en voksen og balansert måte?

Nei vettu hva… Da spiser jeg heller popcorn og ostekake klokka halv to om natta og later som jeg er ung og sprek og singel og barnløs og bekymringsfri. *putte hodet i sanden* (Nå ødela Mu fint den illusjonen med å skrike etter nattmat da. Men det funka jo sånn fem minutter kanskje. Hehe.)

Jaja..

God natt fra MammaLi (Snart Askim-borger?)

Krabbebeskyttere til kravlende småkryp.

La oss først begynne med et klask på lanken også gå raskt videre til dagens innlegg:

Krabbebeskyttere til kravlende småkryp!

Når Mu først begynte å krabbe sånn på ordentlig viste det seg at gamle tregulv og myke babybukser var en dårlig kombo… (Kanskje ikke særlig overraskende riktig nok, men et problem uansett.) Jeg kunne huske å ha sett sånne knebeskyttere til babyer med anti-skli på, og kunne også huske langt baki der et sted å ha sett oppskrift på å lage egne anti-skli-sokker. Og tenkte da altså at jeg med all sannsynlighet kunne kombinere disse til noe billig og funksjonabelt.

Jeg valgte derfor å ta en strømpebukse som Mu har vokst fra:

Her har jeg allerede klipt av beina… hvorfor husker jeg faktisk ikke. (Kan ha vært et litt sånn tjuvstart-anfall i min iver etter å lage krabbebeskyttere eller så kan det ha vært et forsøk på å få strømpebuksa til å vare litt lenger.)

Denne strømpebuksa la jeg deretter pent og flatt på sofaen, og stappa en papirbit ned i hvert bukseben. (Det hadde jeg egentlig bilde av, men det ble så stygt at selv jeg kvier meg for å legge det ut.) Dette var for å forhindre en massiv eventuell tabbe i neste omgang…

Nå trenger man muligens å enten ha kjøpt inn ting på forhånd eller låne av noen andre eller hvis man er som meg, en kreativt-stæsj-shoppoholiker, så trenger man å lete litt i de 70 000 posene med ting som man tenker «Dette skal jeg lage noe med en gang og det skal bli driiiiitfint»-materialer. Man trenger nemlig tekstilmaling. Eller ikke maling, mer sånn ting på tube som man dekorerer på tekstil med. Sånn som legger seg oppå liksom. (Man kan se på min eksemplariske forklaringsevne og bruk av fagord at jeg skal bli kunst- og håndverkslærer, ikke sant? Det bare oser profesjonalitet og kunnskap ut av hvert eneste ord her.)

(Her støter jeg på en liten estetisk smell…)

Fordel så tekstildekormalingen i sånn knehøyde på strømpebuksa, gjerne i litt artige mønster eller bare snirkler og klussing. Poenget er å få mest mulig kontaktflate uten at det blir stivt:

(Her er da smellen… For det første burde jeg nok gått for samme mønster på begge bein. For det andre…burde jeg nok gått for en annen farge enn majones på bæsjebrunt.)

Så lar man dette tørke før man klipper de av til passende knebeskytterstørrelse.

(Uff da…. produktplassering.)

Når det bar tørt og klippet prøvde jeg å få plassert krabbeknebeskytterne på Mu. (Den observante leser legger nok her merke til at det var da en sabla liten 10 måneder gammel gutt… Og er han så dårlig på å krabbe at han trenger sånne ting? Har jeg ikke så sannelig sett bilder av at han løper av stede med pappesker? Og du har helt rett. Dette ble nok gjort for noen måneder siden ja.)

Dette viste seg å være særs vanskelig. Det gjorde også sønnen min til en skummel zombilignende ting. Veldig upraktisk.

Etterhvert fikk jeg i det minste et bilde av han med tingene på… Riktig nok ikke mens de er i bruk da. Men det har en meeeeget enkel forklaring.

De funka ikke.

I det hele tatt.

De rulla seg opp og flytta på seg og var faktisk glattere enn om han ikke hadde hatt de på.

De var rett og slett en massiv episk FAIL på alle punkter. Jeg kan ikke en gang påstå at de så fine ut i det minste liksom.

Så hva er egentlig målet med dette innlegget? Rett og slett å si; Ikke lag sånne. Blir bare tull av det!

(Det kan nok være at det hadde funka bedre om jeg ikke hadde vært dronningen av snarveier og faktisk brukt sånn «volumpasta» som blåser seg opp og blir litt klissete i konsistensen sånn som oppskriften på anti-skli-sokker. Men jeg gadd jo ikke ta fram strykejernet. Det er jo dølt!)

Mu ga som vanlig opp hele den teite mammaen sin og valgte å lese i en bok. Nerd altså!

-MammaLi

Hva er den lyden der?!

Den gnagende, gneldrende, skrikende, kjeftende, sutrende, hjernebarkspisende lyden der… Den som kommer hver gang man prøver å gå på do eller få noen til å sove eller man snur seg eller går for å lage mat eller puster feil… Den som kanskje hadde gjort at man kom stormende til for å trøste hvis den bare ikke hadde vært sinna og trassete og faktisk ikke slutta komme selv om man ikke prøvde gå på do allikevel, ikke prøvde å legge, ikke snudde seg eller gikk for å lage mat og i hvert fall ikke prøvde lage mat. Hva i alle dager er den lyden?

Aha! Det var det ja…

Er man noen gang voksen nok?

Hund…

Jeg skulle ha kjøpt meg hund.

 

-MammaLi

Fargerik fritid og fjortisforelskelser…

Her i huset har vi en syk liten kar om dagen som produserer bleier i alle regnbuens farger opptil flere dager daglig.

Men i steden for å legge ut i det vide og det brede om dette fenomenet og hvor stor pris jeg setter på at han valgte akkurat helgen når jeg valgte å ta en uplanlagt tur til mammaen min på landet og bare hadde med et klesskift til å starte denne herlige fritidsaktiviteten (Jeg antar at de fleste med barn har vært med på dette før og er meeeget klar over åssen dette arter seg)… Så har jeg heller tenkt til å innrømme noe ganske så pinlig.

I en alder av snart 28 år så har jeg nemlig fått min første kjendisforelskelse. En sånn skikkelig fjortisgreie hvor jeg fniser når noen nevner han og ser på klipp av han på Youtube og hører på musikken hans på Spotify selv om det ikke er min type musikk i det hele tatt… (Nå fantes jo hverken Youtube eller Spotify når jeg var fjorten, men jeg antar at det er det jeg ville gjort om jeg var fjorten nå og hadde tilgang til disse tingene.)

Og ikke minst… av alle personer en  jente (Dame? Kjerring? Hva kalles man når man er det de så sjarmerende kaller «nærmere 30»? Som om alle har glemt tallene mellom 25 og 30 liksom…) som meg, som hører på for det meste rock eller indie, kunne falle for så falt jeg da pladask for denne karen her:

Josh Groban av alle ting… Hehe. Og for å illustrere hvorfor så kommer det nå et knippe YouTube-klipp av karen.

Lykke til med å ikke få disse på hjernen…

Eller hva med noen middagstips?

Og ja… Dette er kanskje et simpelt blogginnlegg… (Prøv du å være vittig mens det ligger en potetsekk i fanget ditt og spraker i bleia si. Hehe.)

Jeg skulle forresten ønske at noen kunne forklare meg hvorfor syk baby er det samme som bøllete baby?! Når det ikke sprakes eller gråtes så krabbes det i full fart mellom de tingene som er fy-fy å ta på og pelles som om det aldri kommer noen morgendag. Blæh…

Take me away, mister Groban!

Nå skal jeg fordype meg i Josh sine twittermeldinger  (Er nesten så jeg vurderer å lage meg Twitterkonto selv og begynne og blogge på engelsk… Vent nå litt her! Jeg har jo en leser fra USA allerede… Kan det være?! Hmm… Haha. Slo meg nå at denne bloggen må se veldig rar ut i Google Translate. Må testes!) og i klipp av Never Mind The Buzzcocks (Selvsagt bare de episodene med Josh…) og så skal jeg fnise og male håret mitt med hårmaskara og lage magekorte topper av alle klærne mine! Wheeeeee…

-MammaLi ❤ xoxo

(Og atter engang… jeg beklager for dette grusomme innlegget. Men jeg er litt gal av søvnmangel og bæsjebleielukt, og faktisk oppriktig talt fjortisforelska i Josh Groban, og fikk et lite anfall. Hehe.)