Advarsel: Litt langt og halvseriøst om bildebruk.

På det som nærmest blir hyllet som årets første sommerdag, altså tirsdag 26. mars, var Mu, Tante I og jeg i Botanisk hage på Tøyen. (Et naturlig valg for en ekstrem allergiker i vårsesongen… Duste MammaLi.)

(Her driver jeg forresten med juks og fanteri… bildet ekke tatt i Botanisk hage. Er ikke engang tatt i år. Hehe.)

Der var også Østlandssendinga, eller altså ikke selve Østlandssendinga, men en ganske muggen fotograf og en snuppete reporter. Litt for seint så innså Tante I og jeg at vi hadde satt oss ekstremt dumt til. Og at vi var midt i synsvinkelen for både kameramann og snuppe. (Uff, for en sjåvinistisk og slem til å si… Hehe. Men jeg mener vel egentlig bare pen og mer jentete enn meg. Ikke at det skal mye til.) Da det plutselig ble dratt fram en mikrofon på lang ledning begynte vi jo å ane brugder i posen. Jeg hadde for sikkerhets skyld stroppa Mu fast på kroppen min og der hang han og sov… Rømingsmulighetene var derfor små. Og for å viiiirkelig gjøre det ekstremt vanskelig å stikke av så satt jeg og hekla mens Tante I strikka. (Noe sikkert ville sett hysterisk artig ut om vi hadde prøvd… En barnevogn og to damer løpende avgårde med garnnøster hengende etter oss bortover veien mens Mu hopper og spretter i en bæresele. Hadde vi ikke blitt filma før så ville vi vel forselget vår skjebne da!)

Vi bestemte oss for å takke pent nei når de kom for å spørre, og de fant seg heller en kjekkas pappa i pappaperm og en skokk med middelaldrende damer på blomsterjakt. Mye bedre tv-materiale enn en MammaLi som hater blomster og en strikkegenser med hår på som tilsynelatende var Tante I. I ettertid begynte jeg  å tenkte på at dette kanskje hadde vært en glitrende mulighet til å reklamere for bloggen vår… (Og ja. Jeg innser at da må jeg slutte ha sånne ukespauser… Hvis denne bloggen skal ha livets rett i hele tatt.) «Ja det er deilig med det fine været, nei jeg har ikke sett noen fine blomster enda, men jeg har oppdaget en kul blogg. Muligt heter den… Bare google det. Da dukker den nok opp.» Fint og diskrè. Eventuelt ikke. Hehe.

Om ikke annet så fikk det meg til å tenke litt på bildebruk og gjenkjennelse her på bloggen. For det er jo ikke til å legge skjul på at hvis jeg faktisk hadde gjort noe sånt på Østlandssendinga så ville jeg jo vært ganske avslørt. Altså selv om jeg ikke hadde sagt at det var jeg som er MammaLi, skal man jo være en smule dust om man ikke satte to og to sammen og tenkte «Vent nå litt! Minner ikke hun derre med ungen på brystet og det grevlingfargede håret (sitat PappaDor) veldig om de derre snåle tegningen som er på den bloggen?! Jaggu begynte navnet hennes på Li også! Her har vi nok et scoop!» Og vips så ville jo alle som både ser på Østlandssendinga og leser denne bloggen (Ja, alle dere to ja!) visst åssen jeg så ut. Og ikke minst visst hva jeg het.

Men så kommer vi da til sakens kjerne… Hva så?! Hvorfor er jeg så opptatt av at dere ikke skal vite hvem jeg er? Åssen jeg egentlig ser ut eller åssen barnet mitt ser ut? Jeg deler jo linker fra denne bloggen på min private Facebook-profil for eksempel. Så alle mine venner og Tante I sine venner og PappaDor sine også vet jo alle at det er meg som er MammaLi. Der legger jeg jo også ut bilder av Mu… Under hans virkelige navn og alt. Hva er egentlig forskjellen?

Forskjellen ligger naturlig nok i at mange av dere som leser denne bloggen er vilt fremmede. Det er en ting. Det andre er at bilder jeg legger ut her er mulig å finne søke opp for hvem som helst. Mine private bilder på Facebook ligger jo ikke på Google. Men det gjør disse…

Og her deles veien litt i to. For jeg har totalt ulik grunn for å skjule min identitet og Mu sin.

For å ta Mu først, det har ingen ting med frykten for pedofile eller andre med lumske intensjoner å gjøre. De klarer helt fint å finne bilder av hva enn de vil se på uansett, og skulle man gå rundt å være redd for alle med lumske intensjoner til en hver tid så kan vi aldri dra på en badestrand, aldri la barna leke ute, kort sagt kan vi vel egentlig aldri gå ut i hele tatt. Det kan jo strengt tatt være en uggen person både på bussen eller på fortauet utenfor blokka di. (Når det er sagt så er jeg jo uansett mitt ansvar bevisst og ville aldri i mitt liv lagt ut et bilde av Mu naken hverken her eller på Facebook eller latt han løpe rundt naken på fortauet for den saks skyld.)

Og egentlig så skulle jeg gjerne ha delt bilder av den søteste, kuleste, kjekkeste, nydeligste (Helt objektivt sett.) gutten her sånn at alle kunne få se han sånn han egentlig ser ut uten smokk og solbriller. Ikke minst hadde det gjort det mye, mye enklere å finne bilder til innleggene mine. Men det føles  rett og slett ikke naturlig. Jeg får meg ikke til å gjøre det. Og det er faktisk hele grunnen. Det er noe dypt inni meg som sier at jeg ikke skal… Ikke enda og kanskje aldri. Det er kanskje en merkelig grunn, og en ganske overfladisk og for mange teit grunn. Men er det noe jeg har lært meg i livet så er det å følge magefølelsen. Så da gjør jeg det.

Når det gjelder meg så er vel grunnene mer forfengelige. Jeg skal være ærlig nok til å innrømme at jeg frykter kommentarer av arten: «Æsj, så feit og stygg du er». Ikke at jeg egentlig tror at de som leser denne bloggen er av typen til å sende slike kommentarer. (Om du er det så kan du klikke på det lille krysset øverst på vinduet her og finne deg en VG-artikkel å kommentere eller noe sånt.) Men tanken på at de kunne komme, og tanken på å blottstille meg selv på den måten ville hindra meg i å gjøre det jeg vil med denne bloggen. Jeg ville brukt så lang tid på å finne bilder jeg syns var bra nok til legge ut for hele verden til se, at hva jeg skrev sannsynligvis ville blitt skadelidende. Og det vil jeg ikke. Det er jo riktig nok ikke noe prisvinnende arbeid jeg driver med her, men de få gangene jeg sier noe vettugt så vil jeg at fokuset skal være på hva jeg skriver og ikke åssen jeg ser ut.

Jeg innser jo at bloggen sikkert hadde blitt mer personlig og at dere som leser kanskje hadde følt en større tilknytning og gjenkjennelse til meg om jeg hadde lagt ut bilder med godt synlige ansikter og brukt fullt navn, men jeg føler at jeg har  klart å velge en slags gylden middelvei. (Kjerre og fnatt, for en lang setning!)

Jeg bruker uansett lengre tid på å tegne disse bloggtegningene mine enn jeg ville brukt på å knipse et bilde eller to. Og jeg tror nok at det er noe av det mest personlige jeg kan gi egentlig. Greit nok at det ikke er stor kunst akkurat de kjappe tegningene jeg har laget til nå. Men det kan jo være det kommer. På mange måter føler jeg meg nesten mer blottlagt med tegningene enn jeg ville gjort med bilder tror jeg. Nettopp fordi, som jeg nevnte, at jeg ville brukt lang lang lang tid på å retusjere og nøye velge ut akkurat de bildene jeg følte meg komfortabel med, mens tegningene mine er et ganske så usminka og ukritisk uttrykk for noe jeg føler der og da.

Enn så lenge så kommer jeg nok til å fortsette som jeg har gjort så langt… På tross av at jeg sikkert gjør det overmåte komplisert for meg selv. Om ikke annet gjør det meg mer kreativ både med tegningene mine og bildetakingen min. Hehe.

Og sånn at det er nevnt når det gjelder bilder i denne bloggen som ikke er mine… (Sånn som for eksempel grevlingen jeg har på hodet over her. Jeg har jo ikke gått ut og jakta ned en grevling. Så dedikert er jeg dessverre ikke til denne bloggen.) Så bruker jeg nettstedet Creative Commons. Her har man samlet sammen flere bildebaser som har fri lisens til bruk både kommersielt eller i eget arbeid.

Da tror jeg at jeg har dekka det meste… Hehe. Uff, dette ble langt og ganske seriøst. Jaja. Noen dager er jo sånn også. Og om ikke annet står det jo kanskje i kontrast til forrige lange innlegg. 😉

-MammaLi