Tid for skjerpings…

Skamme meg. Seriøst! Skamme meg!

Jeg har jo ikke engang laget bursdagsinnlegg til  Mu… Eller klagd over eksamen. Hvor er de dyptpløyende innleggene om kampen mot brunsneglene? Hjerteskjærende innlegg om billige bind vs dyre bind? Bilder fra da jeg satt i to timer på en benk ved togstasjonen fordi jeg ikke gadd gå hjem mens Mu var i barnehagen og ble solbrent utenfor all fatteevne?

Jeg beklager virkelig. Og takk til dere som allikevel har vært inne og lest og faktisk kommentert mens jeg har vært bortevekke.

Midlertidig ute av drift…

Og forresten, så kommer bloggtegningene og. Har bare litt massive pc-problemer. Men nå som skattepengene har kommet så skal det nok bli litt ordnings i valsen.

Så når jeg er ferdig å gjemme meg litt i et hull av skam så kommer jeg tilbake. Fortere enn man skulle ane.

I mellomtiden så har jeg kjeda meg under legging av Mu og laget meg i dag Twitterkonto. Skjønner ikke så mye av den enda. Men erru der så er det å bare å slenge deg med.

@MammaLiMuligt

Vi snakkes plutselig!

-MammaLi

Pendling og pimping…

Hva skal vi egentlig ta først av to temaer som har absolutt intet til felles? Pimpinga eller pendlinga liksom?La oss ta pendlinga. Hvorfor spør du? (Hah! Det gjør du ikke det! Jugepave. Gi beng med den masinga og begynn og faktisk blogge tenker du!) Vel, fordi det involverer ikke bilder av Mu og da slipper jeg å tenke på at jeg ikke er sammen med Mu. Han har guttetid hjemme med pappaen sin.

Jeg har nemlig begynt på skolen igjen. Nærmere bestemt Høyskolen i Oslo. Etter halvannet år med permisjon var nå tiden kommet for å fullføre utdannelsen. Så som bestemt, så gjort. Og pliktoppfyllende som jeg er sitter jeg nå her etter å ha hatt hele halvannen time med pedagogikk. (Red. Akkurat nå er det vel egentlig to uker senere. Men sitter her fortsatt etter pedagogikk-time. Eller altså, har jo vært hjemom innimellom der. Men du skjønner vel hva jeg mener.) Og vips var skoledagen min ferdig. Sånn er det å være deltidsstudent. Digg tenker du kanskje nå? Heldige deg som har så korte dager. Joa. Kort dag er fint det. Om den starter klokka 11 og slutter klokka 13. Når den starter klokken 8.30 derimot er det ikke like artig.

La meg illustrere med et døgn som gjenoppstått pendler. (Dette blir nok litt langt og omstendelig…) :

kl. 02.00:
Innser at i morgen ikke er en vanlig dag og at det er på tide å legge fra seg  xbox-kontrollen og legge seg.
Får panikk da jeg kommer på at jeg ikke har skriveblokk, penn eller batteri på pcen og at jeg ikke har noe som minner om en vag anelse engang om hvor jeg kan finne noen av delene. (Vil jeg påstå at utpakkingen vår går fort og organisert? NEI!)

kl. 02.45:
Har revet ut noen ark av en gammel almanakk, funnet en penn som skriver 70% av tiden og satt pcen på lading.
Fortsatt ikke skrudd av xboxen, men tar meg tid til en heftig krangel med PappaDor.

kl. 03.15:
Endelig i seng. (Med det mener jeg selvsagt: Endelig på madrass på gulvet.) Stiller vekkerklokka og prøver å unngå se hva den dumme «Så lenge er det til klokka ringer»-meldinga forteller meg om hvor kort det er til klokka ringer.

kl. 04.17:
MAAAAAAAAAAAAAAAAT TAAAAAAAAKK!!!! Herlig. Akkurat lenge nok til å sovne ordentlig. Lager mat i halvsøvne, børster sølt melkepulver under madrassen. Kaster flaska oppi sprinkelsenga og satser på at Mu finner den selv. (Nei… Gjorde jo ikke det. Reiste meg derimot opp og sto der på knærne og matet skrømtet.)

kl. 04.25:
Aksepterer at Mu ikke vil sove igjen alene og tar han med ned på gulvet til oss. Sovner igjen med en fot under armen og en tissebleie godt trøska inn i kinnbeinet.

kl. 05.28:
STÅR OPP!!! (Ja du leste riktig. Står opp ja!) Blir resolutt tuppet ut av senga av en muggen Mu som syns dette er et uverdig tidpunkt å skulle lage lyd og bevege seg og fungere på. Det er jeg HELT enig med han i. Ikke engang fugla er våkne.

kl. 06.04:
Halser ut av døra og prøver huske om jeg sminka begge øya. Lurer litt på om det som føltes litt rart under skoen var en av 40 000 brunsnegler som er ute eller noe annet udefinerbart. Overbeviser meg selv om at det var en litt myk pinne. Det er vi som er ute nå. Jeg og brunsneglene.

kl. 06.27:
Kaster meg inn på togstasjonen. Kaster meg deretter inn på toget og ned på første og beste sete i en nesten tom vogn. Er fornøyd med to-setersen jeg har kapret.

kl. 06.29:
Er ikke lenger fornøyd. For ved siden av meg klemmer det seg ned en fjortiskledd 50 åring som lukter svakt av upussede tenner og løk. Jeg er vantro og sjokkert. Det er ledig foran meg og bak meg og på andre siden. «Reglene!!!!», har jeg lyst til å rope til henne, «reglene for kollektivtrafikketikkete sier klart og tydelig at er det plasser til å sette seg alene et heeeeelt annet sted enn oppå fanget mitt så ser du til helvete å setter deg et heeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeelt annet sted enn oppå fanget mitt!!!!!» (Jeg begynner her å innse at min tidlige start har gått på humøret løs. Men pokkern heller altså!)

kl. 07.01:
Finner frokost i sekken min… (Som jeg ikke har brukt siden mars 2011.)

Nam… Kjekssmuler.

kl. 07. 19:
Tenker at hvis hun tuppa ved siden av meg ikke slutter å ta opp og ned avisen sin nå så krøller jeg den sammen og trøsker den langt pokker i vold. Tenker også at hun jenta foran meg som dro opp en sånn isporkulefylt rundpølsepute og la den i vinduskarmen for å så sovne på den, er den mest garva pendleren jeg har sett på lenge.

kl. 07.25:
Fremme i Oslo. Prøver å akseptere at hvis jeg faktisk snudde akkurat nå og tok første tog tilbake, så ville jeg muligens rekke å komme meg helt hjem, kle av meg og legge meg ned igjen før Mu våkna. (Ja, vi er ganske bortskjemte.)

kl. 08.14:
Setter meg for første gang siden mars 2011 i en  forelesningssal. Er for første gang siden august 2009 omringet av fremmede. Denne gangen fremmede som allerede kjenner hverandre godt. (Så godt at jeg nå etter to uker på skolen fortsatt har tilgode å oppleve at en eneste person i klassen hilser på meg. Gøy.)

kl. 08.32:
Husker brått hvorfor jeg ikke akkurat stressa med å orke komme til disse timene når jeg var gravid og kvalm forrige gang jeg tok de. Vurderer om jeg hadde klart å rulle meg sammen i en ball bakerst i salen og sove.

kl. 09.50:
Hjelper ikke akkurat mitt eget første inntrykk fremover ved å dytte en hel muffins inn i munnen på en gang og prøve å tygge umerkbart på den. Altså var ikke verdens største muffins da… men stor nok til at jeg så dust ut.

(Hahaha. Her så jo muffinsen gigantisk ut. Men for orden skyld så er pcen min knøttliten da. Vi snakker forresten om Mu sine grove, men søte mumsemuffins… Som han nekta spise. Takk for den. Og for ordens skyld to… Jeg har ikke for vane å ta bilde av maten FØR jeg spiser den. Jeg tok selvsagt opp en ny muffins senere for å ta bilde av den. Ikke at jeg stå mindre dust ut der jeg satt i gangen på høyskolen og tok bilder av mat jeg la på pcen. Hehe.)

kl. 10.11:
Ferdig for dagen faktisk. Setter meg ned for å blogge litt. Begynner på dette innlegget.

kl. 11.17:
Får den telefonsamtalen alle som etterlater barnet sitt hjemme i mer eller mindre kompetente hender i jakt på egentid og selvutvikling frykter nesten mest av alle…

«Nøyaktig HVOR er egentlig legevakta i Askim?! Glem det, vi tar drosje!» *klikk* Samtale slutt.

(Og her slutta det jo brått. Ble ikke no om pimping… Ble ikke noe med resten av døgnet som pendler. Det ble panisk drosjetur og en to ukers forsinkelse på blogginnlegget. Ta det med ro. Det er ikke så alvorlig som jeg først frykta! Kommer et innlegg om det i løpet av helga.)

-MammaLi

Bloggtegninger og en nær sagt Give Away!!!

(Når jeg sier nær sagt give away så betyr det at du må nok gjøre littgranne for å få premien… men det er ikke mye altså. Det er praktisk talt ikke noe. Men ikke faktisk ikke noe. Forresten… STOR BOKSTAV-alarm!!!)

Som nevnt og vist før lager jo jeg  bloggtegninger når jeg ikke har bilder som passer til innleggene mine. Nå har jeg tenkt til å ta disse tegningene et skritt videre…

Jeg har nemlig tenkt til å å begynne å GI BORT sånne tegninger. Altså du kan få din HELT egen bloggtegning som passer til nettopp deg til fritt bruk! Og det er ikke bare bare… Det tar nemlig litt tid å lage slike tegninger og jeg prøver å fange essensen av både personen og bloggen din. (Har du ikke blogg så får du bare sende en mail med litt info om deg og hva du kunne tenkte deg å uttrykke i tegningen.)

Det er faktisk et par stykker som allerede har fått sin egen tegning.

Nemlig fin-fine Susanne Kaluza, med de vakre klærne og de supre tipsene:

Hun fikk en tegning for å bli vår første bloggfølger!

Den neste som fikk en tegning var den husmalende Intrikat, med den kule bloggsiden og artige hverdagsglimt:

Hun fikk en tegning for å helt uoppfordret og av seg selv reklamere for bloggen på bloggen sin! 🙂

I tillegg så har selvsagt endelig Tante I fått sin egen tegning som premie for å ha lagt inn Solobolle-innleggene. (De desidert mest populære innleggene vi har!)

Tante I er jo som nevnt før en genser med hår på… Hehe.

Og nå kommer det som kanskje er litt interessant… For dette gjelder DEG! Ja… NETTOPP DEG!!!

Du som leser her inne nesten hver dag. En av dere 50 som har søkt etter Solobolle-oppskriften til Tante I. Du som smyger i krokene uten å legge igjen et eneste spor…

DU kan FÅ din EGEN tegning!!! Hvordan tenker du nok nå… Vel det er enkelt;

Gjør noe hyggelig for bloggen vår.

Med det så mener jeg at den FØRSTE som legger inn en kommentar etter dette innlegget får sin egen tegning og litt reklame her hos oss. (Edit: Bare fordi jeg syns det er ekstremt gøy å tegne disse tegningene så har jeg gjort om litt! Den FØRSTE/neste som kommenterer på hvilket som helst innlegg fra i dag av og så lenge jeg gidder får tegning! I tillegg til de FEM første som kommenterer på dette innlegget!)

De som reklamerer for bloggen vår på bloggen sin eller noe annet sted får en tegning og reklame tilbake fra oss.

Og ikke minst!!!

De som skriver inn at de har PRØVD Solobolle-oppskriften skal få sin egen bloggtegning og reklame, i tillegg skal vi være deres private prøvekaniner. Har du en oppskrift som du er litt usikker på om er bra, eller som du aldri har turt å prøve deg på fordi du er redd for resultatet så tester vi den for deg! Det trenger selvsagt ikke være en ordentlig oppskrift, men noe du er bare er nysgjerrig på. Som Daim-muffins eller Farris-brød eller hva med Cola-glasert grillmat?! Eller noe helt annet. 😉 (Bare det ikke blir Groban’s Garden-aktig så er vi fornøyde og villige til det meste. Groban’s Garden finner du i dette innlegget -> Fargerik fritid og fjortisforelskelser)

Du trenger virkelig ikke ha blogg for å bli med her, da sender du som nevnt over her bare litt info på en mail til MammaLi.muligt (at) gmail.com

Kjør hardt, kjør stil!

-MammaLi

Akutte hukommelsesproblemer

(Først og fremst så må jeg bare advare om at jeg faktisk skriver på mobilen… Derfor ser kanskje ikke dette innlegget ut som vanlig.) (Nei… jeg har faktisk ikke skrevet hele på mobil. Jeg ga opp. Men jeg er for lat til å skrive hele innlegget på nytt. Så det meste er faktisk fra mobilen.)

Jeg hadde bursdag i går! (Hurra for meg!!!) (Nja, ikke i går… men i forigårs!)
Som følge av det så har jeg jo blitt gammel… Det er fort konsekvensene av å ha bursdag.
Og gamle mennesker glemmer jo lett.

Så kunne vi gjort en avtale om at en eller annen som gidder kan minne meg på å lage innlegg om huskjøp og om (Nå har jeg faktisk allerede glemt det… Eh..) om om om hmmm… Ja! Om bloggtegninger og åssen du kan få din helt egen hvis du har lyst på!

Kan vi forresten lage en avtale om av jeg legger ut nye innlegg minst en gang i uka fremover? Også skal jeg mase på PappaDor og Tante I og Mu for den saks skyld. Sånn at de også legger ut oftere.

Imens så skal jeg prøve å holde hodet mitt vagt konsentrert og leke med bølletrollet mitt.

(Her prøvde jeg legge inn et bilde… Men det funka dårlig. Hehe.) (Også er jeg for lat til å gjøre det nå…)

Sånn for å gjøre det ekstra komplisert så skal jeg nå prøve å linke til noe artig jeg fant.

Jeg fant nemlig min gamle blogg! Min gamle sinna-blogg faktisk. Hehe. Så om jeg manglerbilder og sånt her i dag så kan man i det minste finne det der. 😉

Tarilja sin sinnablogg

(Nå skal jeg gjøre voksneting… ÆSJE BÆSJE! Så voksen. Hehe.)

Skrivesperre…

Alle blogger med respekt for seg selv har et skrivesperreinnlegg, hvor man skriver ganske langt og artig om at man ikke lenger klarer å skrive ganske langt og artig og derfor vurdrer å legge ned hele bloggen og begynne studere på BI… Så sant man ikke allerede studerer på BI, da skal man ta et år som backpacker og så gi ut en plate med egenskrevne låter om livet på veien.

Jeg er litt usikker på hva en helt fersk mamma som tilfeldigvis blogger skal gjøre for noe når hun får skrivesperre riktig nok. (Og ja… jeg kvier meg litt for å kalle meg mammablogger. Selvom jeg sikkert er det. Men dette er jo ingen mammablogg. Eller er det det? Det kan jo ikke være det om ikke alle som skrive med er mammaer kan det vel?) Spesielt komplisert blir det jo når denne bloggeren allerede er en kunst og håndverklærer-student og skal farge håret grønt, men som samtidig styrer med økonomiske greier i forhold til leilighetskjøp og samboerkontrakter og all annen kjedelig drit… Hva skal liksom jeg gjøre for å opponere mot min selvpålagte bloggertilværelse?

For den er jo det… Selvpålagt altså. Uansett hva man påstår og hva man føler så er det jo som regel selvpålagt hele blogg-greia. (Bortsett fra for de som har det som jobb sånn på ordentlig seriøst… Men de er det jo ikke mange av.)  Jeg har i hvert fall ikke tjent et rødt øre på dette enda, og kommer nok med all sannsynlighet aldri til å gjøre det heller.  Men allikevel får jeg dårlig samvittighet når jeg ikke har blogga på et par dager. Jeg sitter og lurer på om innlegg jeg la ut er artige nok, vittige nok, snåle nok, samtidig som velskrevne nok og interessante nok for andre. Jeg bruker mye tid på å skrive blogginnlegg i hodet mitt og glemme de innen jeg har sjanse til å nærme meg en pc. (Det er vanskelig å rekke fram før Mu til tider… Tilgjengjeld så har han skrevet opptil flere nye innlegg som jeg skal få lagt ut snart.) Det er jo rett og slett til å bli litt smårar av… Og er det noe jeg virkelig ikke trenger så er det å bli smårar(ere).

Jeg har kanskje ikke direkte skrivesperre… For jeg har sånn 17 innlegg skissa ut i en liste, men jeg har nok fått litt bloggangst. Litt noia for å ikke være bra nok. (Ikke at jeg har noe å være redd for… Er jo ikke som om det er ørten mennesker som leser denne bloggen. Hehe. Bortsett fra solobolleoppskriften til Tante I… Den er det ørten som leser. Mon tro om det er noen som faktisk har prøvd lage de bollene. Gidder du i så fall si i fra hvis du har laget og leser dette? Da kan du få…eh…hederlig omtale og et navn som kan dukke opp i Google om man googler det.)  

For en stund siden så leste jeg en artikkel om hvorfor bloggen «din» suger… *lete fram* Her! (Jeg må forresten si at det er liiiitt vanskelig å å ta en side som påstår at den er for profesjonell og inntektsbringende blogging når den bruker overskrifter som «15 tegn på at bloggen din suger», men men.) I følge denne lista så bryter bloggen vår mot minst syv av punktene. Noe som vil si at vi sikkert suger ganske heftig. Ikke sånn «gå og dø i en krok, di sjarkskjøge»-heftig, men litt sånn «hvite tennissokker i svette mørkebrune skinnsandaler»-heftig.

3. Du får få eller ingen kommentarer på dine blogginnlegg.

Jepp… Å påstå at det flommer over av kommentarer er vel å ta litt hardt i. Så hardt at det er å juge faktisk. De to som har kommentert mest her inne er meg og Tante I… Og jeg tror ikke vi teller liksom.

6. Du har aldri fått en mail fra en tilhenger.

Nope… Ingen mail her i gården. Jeg har sendt en mail som MammaLi og fått svar. Men noe sier meg at det ikke teller heller.

7. Du har aldri mottatt en hat mail.

Ikke en eneste en! Selv om jeg faktisk har nærmest bedt om det der det står mail-adressa vår… Som er i overkant knotete forresten, jeg beklager det. Jeg er en knote-digger.

10. Du sparer dine beste tekster og ideer til seinere.

Skyldig her og. Ikke at jeg vet om det jeg sparer på er det beste… Jeg tror vel ikke noe er det «beste» liksom. Men at jeg sparer det gjør jeg. Rett og slett for å slippe å glemme ideer, og slippe gå tom for ting å skrive om i et knipetak. Pluss at det er visse ting jeg gjerne vil huske å skrive om.

11. Din blogg handler om alt mulig.

Den gjør vel kanskje det? Her er det jo håndverk og baking og anmeldelser og babyer og tull og alvor og alt i en salig blanding som kastes rundt i en tørketrommel av noe slag og former ord. Men det er jo sånn vi vil ha det. Det er sånn både jeg og Tante I og PappaDor og Mu er. Vi er usammenhengende raringer. Og når vi slår oss sammen får vi en usammenhengende raring-blogg.

12. Du vet ikke hvilke fordeler leserne dine får ved å lese bloggen din.

Jah… altså. Jeg vet at 19 stykker har funnet en oppskrift på soloboller når de googla etter det. Men ellers… Så aner jeg egentlig ikke om jeg har noe tilby. Noe ingen andre har. Noe unikt man kan referere til og si at man fant det her. Men hvis noen vet om noe så får de gjerne si i fra.

15. Du har blogget i under seks måneder.

Denne er jo vanskelig å komme unna… Og det er vel her skoen trykker hardest. Vi har rett og slett ikke holdt på lenge nok til å finne formen vår. Den riktige balansen mellom tull og alvor, mellom tøv og opplysninger, mellom vrøvel og dybde. Men forhåpentligvis kommer vi dit en gang. Om tre – fire måneder. Hehe.

Forresten så juger det bildet øverst… Der ser det jo ut som jeg sitter ved en ryddig pult og skriver på en gigantisk lap-top. Sånn her ser det vel egentlig mer ut hjemme hos meg:

Bare at vi har alt rotet inne da… Og jeg sitter med en bitteliten lap-top i fanget og knoter. (I skrivende stund toppløs fordi det var så sykt varmt plutselig og det var det første jeg kom på.) Og hvor vil jeg med dette? Dette innlegget… denne bablinga.

Jeg vet ikke. Jeg trengte å skrive meg ut av et hjørne. Og jeg trengte å tydeliggjøre at dette er sånn denne bloggen kommer til å være. Den kommer til å være og forbli «mest av alt snålt».  Og hvis det er noe du har lyst til å bli med på, noe du har lyst til å følge så er det utrolig kult! Og hvis ikke, så finnes nok bloggen for deg der ute også. 😉

-MammaLi

Heklet babyhjem-oppskrift!

Jeg har lagt merke til at det er opptil flere som har googlet enten «heklet babyhjelm» eller «babyhjelm oppskrift» og endt opp her. Og her fantes jo ingen slik oppskrift. Og jeg er jo intet om ikke imøtekommende… (Nå kan jeg nærmest høre åssen det fnises i de hjem som faktsisk kjenner den virkelige MammaLi.)

Så her har dere altså en oppskrift på en hjemmelaget heklet babyhjelm!

Man begynner med en heklet lue. I dette tilfelle en hjemmeheklet djevellue. (Oppskriften er ikke min, men hentet fra Sys Fredens bok «Hekle til babyen». Hvis jeg bare får sjekka litt om rettigheter og sånt så kan jeg sikkert legge den ut om ønsket for lua er faktisk kjempefin på og er utrolig lett å lage. Selv for en som hater djevelluer så falt denne i smak.)

Deretter må man jo fylle denne lua med noe. Noe isolerende og eh… putete.(Her kunne jeg vel sagt mykt og støtdempende. Men det gjorde jeg altså ikke.) Jeg valgte å bruke engangsammeinnlegg. Nye, ubrukte sådan. Disse er fine fordi de ofte har eget klister så man trenger ikke tenke på åssen få festa de.

Jeg brukte syv slike innlegg. Fremgangsmåten er da at man tar innleggene, tar av teipbiten og så limer de først i en heldekkende sirkel på innsiden av lua. Dette er veldig viktig da de på utsiden ikke får dratt nytte av sin naturlige hodeformede form og sitter samtidig fryktelig dårlig på. (Er jo ikke akkurat Araldite i det klistre på de liksom… For de som ikke vet hva Araldite er så er det tokomponent epoxylim som kan lime hva som helst til hva som helst og du får det aaaaaaaaaaaaldri løs noen gang!)

Det er jo naturlig nok viktig å dekke alle flatene inni lua. Så her kan det nok være lurt å koste på seg et innlegg er to ekstra om man er usikker på om det er nok. Og har man et meget klønete barn så ser jeg ikke bort i fra at det kan lønne seg med to lag. Men dette er jo en vurdering du må ta selv.

Nå er det bare å knyte lua fast på valgte barn og så kan det ramles i vei.

Mu valgte selvfølgelig å ikke ramle i det hele tatt mens han hadde hjelmen på… Men heller sitte pent og leke med den nye leka si fra barnehagen til farmor. (Altså, farmor hverken eier eller går i en barnehage da. Men hun jobber i en.) Jeg ser nå at jeg sikkert kunne festet flere innlegg i fronten av lua. Det går mye i svalestup om dagen. Det er jo også noe man må vurdere. Hvilken vei detter barnet ditt mest? Også limer man flest innlegg der.

Bakhodet hans og rundt ørene var i det minste godt beskyttet. (Og jeg lover… Den lua er eeegentlig fin på og jeg anbefaler den virkelig som et enkelt hekleprosjekt. Det er en perfekt vår- og sensommmer lue!)

Et lite minus er jo selvsagt at Mu ganske fort ble klar over at han hadde på seg lue inne, at vi ikke engang var på vei ut og at dette bare var tullball og gjorde kort prosess med hele hjelmen og heller gikk for å lese litt i boka si.

Æsj og fy! Vekk med seg!

Jeg setter meg heller her langt vekk fra gale mamma og leser i en bosskjsji! (Skal sies med myyyye spytt og trykk på alle bokstavene.)

Men hvis barnet ditt er litt mer veldannet så skal man ikke se bort i fra at dette ville vært en fin-fin babyhjelm. På en annen side så trenger vel kanskje ikke veldannede barn hjelm. (Det gjør forsåvidt ikke andre barn heller. Selv om jeg skjønner meget godt at tanken frister til tider!)

-MammaLi

En liten sniktitt…

Bare sånn for å mulighens gjøre denne bloggen enda mer forvirrende så har Tante I og jeg tenkt til å lage en ny type føljetong…

Nemlig «Tant og Fjas anmelder«! Hva vi anmelder blir nok litt ymse, og vi tar gjerne i mot forslag til ting vi kan anmelde.

(Hvorfor gjør vi dette tenker du? Her var det jo baby og sjokoladekaker og litt sånn gjenbruk og sånt… Også kommer man og skal gjøre enda mer liksom?! Du har et poeng. Men på en annen side. Hvorfor ikke… Det er jo tross alt mest av alt snålt. 😉

-MammaLi

Mu sitt første blogginnlegg!

Haha! Mamma har gjemt seg under et teppe… nå er kysten klar!

(Her i huset bruker vi altså Pampers-esker som gå-vogner. Hehe. Muligens litt white-trash, men flerfunksjonelt da den også brukes som krakk. Mu liker nemlig å skyve eskene sine (ja han har flere. 😉 ) inntil bokhyller eller sofaer og så klatre opp på de for å få tak i ting han ikke får tak i ellers. Og det han har i hånden sin er yndlingsleka hans, spagettisleiva…)

Skal vi se… La meg bare flytte denne boken om ansikter jeg har lest i det siste og så er jeg klar.

Etter dette rigget han seg til på esken sin og hamret løs… Først med spagettisleiva, men den var visst for upresis så han gikk fort over til å bruke fingrene.

Dette er det han skrev:

 hh  hvvvvvvvvvvvv     _
QCXDxssxaad x vd rv     ds væ

Kanskje ikke så forståelig for de fleste så jeg valgte å la Google oversette for meg. Det viste seg at Mu, flink som han jo er, hadde skrevet på aserbajdsjansk (Prøv å skrive det ti ganger etter hverandre uten å jukse liksom!)… Sikkert fordi det er der Grand Prix skal være i år. Han er jo intet om ikke oppdatert på aktuelle hendelser.

Da endte vi i hvert fall opp med dette:

hvvvvvvvvvvvv nå _
VAE QCXDxssxaad x vd og DS

Jeg må innrømme at jeg ikke ble så veldig mye klokere. Men jeg ser jo at det er noe han vil ha… og han vil ha det nå!  Derfor valgte jeg å ty til Google igjen.

VAE viste seg å kunne bety så mangt…

VAE	Validation des Acquis d’Expérience (French: Validation of Learning Through Experience; degree granting initiative; France)
VAE	Vélo à Assistance Electrique (French: Electric-Assist Bicycle)
VAE	Virtual Army Experience (trademark of US Army)
VAE	venous air embolism
VAE	Vinyl Acetate Ethylene Copolymer
VAE	Vermont Arts Exchange (est. 1994; arts development organization; North Bennington, VT )
VAE	Vereinte Arabische Emirate (German: United Arab Emirates)
VAE	Video Analysis Engine
VAE	Vermont Automobile Enthusiasts (est. 1953)
VAE	velocity-anisotropy error

Hentet her i fra.

Jeg velger å anta at han ville ha en Vélo à Assistance Eletrique, altså en elektrisk sykkel. (Helt utrolig! Han kan fransk også!)

«QXCD» er visst en eller annen elektrisk komponent kunne Google fortelle meg. Noe om virker logisk til den elektriske sykkelen. (Den hadde intet svar på «xssxaad», men jeg anter dette er et produksjonsnavn på delen han ville ha.)

«x vd» er et gratis onlinespill… og den siste delen skjønte jeg dermed helt av meg selv.

Mu vil selvsagt ha en Nintendo DS. Med både en mamma og en pappa som er spillnerder så var det jo bare et spørsmål om tid. (Jeg hadde riktig nok trodd det ville ta lengre tid… Men men… De blir jo stadig tidligere store disse barna.)

Så da er det jo bare for mor å kaste seg rundt i morgen og importere elektriske komponenter, kjøpe sykler (Skjønner nå at Pampers-eska begynner å bli utdatert.) og en Nintendo DS. I morgen blir en dyrere dag enn jeg trodde…

(Jeg kjenner meg plutselig veldig nysgjerrig på hvor æ’en i setningen kom fra… som man kan  se så er de fleste bokstavene fra venstre side av tastaturet. Det er nemlig der mammas caps lock-knapp sitter… og den lyser når man trykker på den. Så det må vi gjøre mange, mange, mange, mange ganger.)

Mu insisterte på å avslutte sitt første innlegg med et bilde av et skilt han så når vi gikk tur som han påstår hardnakket at er skrevet i blod… (Jeg vet ikke om jeg skal ta det som et hint.)

-Mu og MammaLi

Advarsel: Litt langt og halvseriøst om bildebruk.

På det som nærmest blir hyllet som årets første sommerdag, altså tirsdag 26. mars, var Mu, Tante I og jeg i Botanisk hage på Tøyen. (Et naturlig valg for en ekstrem allergiker i vårsesongen… Duste MammaLi.)

(Her driver jeg forresten med juks og fanteri… bildet ekke tatt i Botanisk hage. Er ikke engang tatt i år. Hehe.)

Der var også Østlandssendinga, eller altså ikke selve Østlandssendinga, men en ganske muggen fotograf og en snuppete reporter. Litt for seint så innså Tante I og jeg at vi hadde satt oss ekstremt dumt til. Og at vi var midt i synsvinkelen for både kameramann og snuppe. (Uff, for en sjåvinistisk og slem til å si… Hehe. Men jeg mener vel egentlig bare pen og mer jentete enn meg. Ikke at det skal mye til.) Da det plutselig ble dratt fram en mikrofon på lang ledning begynte vi jo å ane brugder i posen. Jeg hadde for sikkerhets skyld stroppa Mu fast på kroppen min og der hang han og sov… Rømingsmulighetene var derfor små. Og for å viiiirkelig gjøre det ekstremt vanskelig å stikke av så satt jeg og hekla mens Tante I strikka. (Noe sikkert ville sett hysterisk artig ut om vi hadde prøvd… En barnevogn og to damer løpende avgårde med garnnøster hengende etter oss bortover veien mens Mu hopper og spretter i en bæresele. Hadde vi ikke blitt filma før så ville vi vel forselget vår skjebne da!)

Vi bestemte oss for å takke pent nei når de kom for å spørre, og de fant seg heller en kjekkas pappa i pappaperm og en skokk med middelaldrende damer på blomsterjakt. Mye bedre tv-materiale enn en MammaLi som hater blomster og en strikkegenser med hår på som tilsynelatende var Tante I. I ettertid begynte jeg  å tenkte på at dette kanskje hadde vært en glitrende mulighet til å reklamere for bloggen vår… (Og ja. Jeg innser at da må jeg slutte ha sånne ukespauser… Hvis denne bloggen skal ha livets rett i hele tatt.) «Ja det er deilig med det fine været, nei jeg har ikke sett noen fine blomster enda, men jeg har oppdaget en kul blogg. Muligt heter den… Bare google det. Da dukker den nok opp.» Fint og diskrè. Eventuelt ikke. Hehe.

Om ikke annet så fikk det meg til å tenke litt på bildebruk og gjenkjennelse her på bloggen. For det er jo ikke til å legge skjul på at hvis jeg faktisk hadde gjort noe sånt på Østlandssendinga så ville jeg jo vært ganske avslørt. Altså selv om jeg ikke hadde sagt at det var jeg som er MammaLi, skal man jo være en smule dust om man ikke satte to og to sammen og tenkte «Vent nå litt! Minner ikke hun derre med ungen på brystet og det grevlingfargede håret (sitat PappaDor) veldig om de derre snåle tegningen som er på den bloggen?! Jaggu begynte navnet hennes på Li også! Her har vi nok et scoop!» Og vips så ville jo alle som både ser på Østlandssendinga og leser denne bloggen (Ja, alle dere to ja!) visst åssen jeg så ut. Og ikke minst visst hva jeg het.

Men så kommer vi da til sakens kjerne… Hva så?! Hvorfor er jeg så opptatt av at dere ikke skal vite hvem jeg er? Åssen jeg egentlig ser ut eller åssen barnet mitt ser ut? Jeg deler jo linker fra denne bloggen på min private Facebook-profil for eksempel. Så alle mine venner og Tante I sine venner og PappaDor sine også vet jo alle at det er meg som er MammaLi. Der legger jeg jo også ut bilder av Mu… Under hans virkelige navn og alt. Hva er egentlig forskjellen?

Forskjellen ligger naturlig nok i at mange av dere som leser denne bloggen er vilt fremmede. Det er en ting. Det andre er at bilder jeg legger ut her er mulig å finne søke opp for hvem som helst. Mine private bilder på Facebook ligger jo ikke på Google. Men det gjør disse…

Og her deles veien litt i to. For jeg har totalt ulik grunn for å skjule min identitet og Mu sin.

For å ta Mu først, det har ingen ting med frykten for pedofile eller andre med lumske intensjoner å gjøre. De klarer helt fint å finne bilder av hva enn de vil se på uansett, og skulle man gå rundt å være redd for alle med lumske intensjoner til en hver tid så kan vi aldri dra på en badestrand, aldri la barna leke ute, kort sagt kan vi vel egentlig aldri gå ut i hele tatt. Det kan jo strengt tatt være en uggen person både på bussen eller på fortauet utenfor blokka di. (Når det er sagt så er jeg jo uansett mitt ansvar bevisst og ville aldri i mitt liv lagt ut et bilde av Mu naken hverken her eller på Facebook eller latt han løpe rundt naken på fortauet for den saks skyld.)

Og egentlig så skulle jeg gjerne ha delt bilder av den søteste, kuleste, kjekkeste, nydeligste (Helt objektivt sett.) gutten her sånn at alle kunne få se han sånn han egentlig ser ut uten smokk og solbriller. Ikke minst hadde det gjort det mye, mye enklere å finne bilder til innleggene mine. Men det føles  rett og slett ikke naturlig. Jeg får meg ikke til å gjøre det. Og det er faktisk hele grunnen. Det er noe dypt inni meg som sier at jeg ikke skal… Ikke enda og kanskje aldri. Det er kanskje en merkelig grunn, og en ganske overfladisk og for mange teit grunn. Men er det noe jeg har lært meg i livet så er det å følge magefølelsen. Så da gjør jeg det.

Når det gjelder meg så er vel grunnene mer forfengelige. Jeg skal være ærlig nok til å innrømme at jeg frykter kommentarer av arten: «Æsj, så feit og stygg du er». Ikke at jeg egentlig tror at de som leser denne bloggen er av typen til å sende slike kommentarer. (Om du er det så kan du klikke på det lille krysset øverst på vinduet her og finne deg en VG-artikkel å kommentere eller noe sånt.) Men tanken på at de kunne komme, og tanken på å blottstille meg selv på den måten ville hindra meg i å gjøre det jeg vil med denne bloggen. Jeg ville brukt så lang tid på å finne bilder jeg syns var bra nok til legge ut for hele verden til se, at hva jeg skrev sannsynligvis ville blitt skadelidende. Og det vil jeg ikke. Det er jo riktig nok ikke noe prisvinnende arbeid jeg driver med her, men de få gangene jeg sier noe vettugt så vil jeg at fokuset skal være på hva jeg skriver og ikke åssen jeg ser ut.

Jeg innser jo at bloggen sikkert hadde blitt mer personlig og at dere som leser kanskje hadde følt en større tilknytning og gjenkjennelse til meg om jeg hadde lagt ut bilder med godt synlige ansikter og brukt fullt navn, men jeg føler at jeg har  klart å velge en slags gylden middelvei. (Kjerre og fnatt, for en lang setning!)

Jeg bruker uansett lengre tid på å tegne disse bloggtegningene mine enn jeg ville brukt på å knipse et bilde eller to. Og jeg tror nok at det er noe av det mest personlige jeg kan gi egentlig. Greit nok at det ikke er stor kunst akkurat de kjappe tegningene jeg har laget til nå. Men det kan jo være det kommer. På mange måter føler jeg meg nesten mer blottlagt med tegningene enn jeg ville gjort med bilder tror jeg. Nettopp fordi, som jeg nevnte, at jeg ville brukt lang lang lang tid på å retusjere og nøye velge ut akkurat de bildene jeg følte meg komfortabel med, mens tegningene mine er et ganske så usminka og ukritisk uttrykk for noe jeg føler der og da.

Enn så lenge så kommer jeg nok til å fortsette som jeg har gjort så langt… På tross av at jeg sikkert gjør det overmåte komplisert for meg selv. Om ikke annet gjør det meg mer kreativ både med tegningene mine og bildetakingen min. Hehe.

Og sånn at det er nevnt når det gjelder bilder i denne bloggen som ikke er mine… (Sånn som for eksempel grevlingen jeg har på hodet over her. Jeg har jo ikke gått ut og jakta ned en grevling. Så dedikert er jeg dessverre ikke til denne bloggen.) Så bruker jeg nettstedet Creative Commons. Her har man samlet sammen flere bildebaser som har fri lisens til bruk både kommersielt eller i eget arbeid.

Da tror jeg at jeg har dekka det meste… Hehe. Uff, dette ble langt og ganske seriøst. Jaja. Noen dager er jo sånn også. Og om ikke annet står det jo kanskje i kontrast til forrige lange innlegg. 😉

-MammaLi

Grunnen til manglende blogging…

Jeg beklager virkelig bloggtørka denne uka… Vi sloss med en gjenstridig fortann her i huset og dette er eneste måten Mu vil sove på, dag som natt..

Lite bloggennlig stilling for mor… Er nok nødt til å legge til en app eller noe om dette fortsetter…

Men jeg har kladd til to ordentlig innlegg altså! Så de kommer. Kanskje allerede i dag. Om tennene så ønsker. 😉

 

-MammaLi