Ooooooooooooog… OPP MED SEG, BLOGGEN!

God morgen!

Tenkte jeg skulle starte dette overmodne innlegget med å dele morgenrutinen min med dere.

HAHAHAHAHAHA! Saklig!

Jeg er heldig om jeg rekker tisse før jeg løper i barnehagen med en unge som er heldig om han får spise frokost før de skal spise middag.

Uansett… Følte jeg trengte noe «god morgen»-greier for å vekke liv i bloggen igjen.
Jeg har jo fullstendig gått i dvale. Sorry for det…

Men tilbake nå!

-MammaLi

(Ps… jeg holder faktisk på med bloggtegninger og sånt altså! Men kombinasjonen PC som tar kvelden, briller som knekker og unge som begynte i barnehage og smittet både seg selv og gubben med alle bassilusker i verden gjør at fremgangen er liiiiiitt dårlig. Uff. Jeg føler meg crap asså! Men det kommer!)

GRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRR!!!!!!

Jeg hadde vært flink! Skrevet laaaaaaaaaaaaaaangt innlegg om den skumle telefonsamtalen og alt ting. Og hva skjer når jeg trykker publiser?!

Jo! ALT blir borte. Eller nesten alt. jeg sitter igjen med kanskje en tredjedel. Og straks må jeg dra fra skolen og da inget internett mer… GRRRRRR! Pluss at jeg hadde jo jobba lenge med det. En hel pedagogikkforelesning blant annet. Og jeg er nå sliten og kvalm og hakke lyst til å begynne på nytt! 😦

Møkka-dritt-aperæv-dust! *sparke WordPress i skrittet*

MacGyverløsning #6: Knebeskyttere

Siden PappaDor innerst inne er en 70 år gammel mann sutret han fælt over sine såre knær mens han monterte IKEA-møbler i kveld. Som vanlig visste jeg råd og lagde noen eminente knebeskyttere til han.

Vi startet med to stykk lange sokker fra Indiska. (Kjøpt meget på impuls en kald dag, ekstremt ubehagelige med en merkelig søm langs hele som merkes veldig godt, og som egentlig kunne lånes bort til mindre følsomme dog frosne gjester.)

Deretter henter man sin gode gamle venn: MASKERINGSTEIPEN!
(Altså… alt blir bedre med maskeringsteip! Og alt kan fikses med det også! Eller altså alt som ikke er fukt relatert eller skal holde noe oppe eller reparere noe eller være holdbart… Men ellers! Ellers så kan man fikse alt!)

(Hahahaha. For et EPISK dårlig bilde! Men den gule ringen der er maskeringsteip. Jeg lover.)

Og så glemte jeg å ta bilde av en sekvens. Men man tar altså den lange sokken og bretter den sammen med to brettinger. Sånn at den blir litt sånn avlang, men allikvel får litt fylde.

Så tar man fram mottakerens bein… Og surrer fast sokken i passende kne-treffer-gulv-plassering med maskeringsteipen.

Også gjør man da det tilsvarende på andre benet. Et lite tips for korrekt påføring er å få mottaker til å holde fast i sokken og så bøye seg ned på knærne slik at plasseringen blir optimal. (For ellers er jo dette bare dust.)

(Legg forresten merke til belysningen i hjørnet. Den er nesten et tips i seg selv. For sjuarma julelys i en tom stue gir faktisk nesten en illusjon av peisaktig kos.)

Til slutt legger jeg ved et bilde av knebeskytterne i bruk. Far var i det minste fornøyd. Eller så sa han i hvert fall.

(Jeg mistenker forsåvidt at jeg på dette tidspunktet etter å ha malt i 12 timer så så sliten ut at PappaDor ville sagt seg fornøyd med hva som helst bare for å forhindre at jeg begynte å gråte. Men han bedyret opptil flere ganger at det var behagelig altså!)

-MammaLi

(Forresten… jeg gidder ikke korrekturlese nå. Tar du deg av det selv og sender sint mail med alle feilene mine? På forhånd takk.)

Kveldstilbud: Unge til salgs!

Jeg legger herved ut en relativt pent brukt unge til salgs.

(Dette er en av de sommerkledde variantene av modellen. Her i ført en alt for stor Hufa-lue og kortbuksedress fra morfar i Thailand. Om ungen faktisk er i stand til å gjøre noe fornuftig arbeid på vogna si vites ikke, men han er i det minste glad i å late som.)

Modellen er ca 11 måneder gammel og i følge legen, som både var forkjøla og snakket veeeldig gebrokkent, er han 76 cm høy og veier den nette sum av 10,95 kg. (Her kan jeg være villig til å strekke meg til 11 kg hvis tilbudet er av riktig beløp.) Eventuelt kan ungen være «tid fra ni til fem» kg tung og «søtten hekser» høy. Alt ettersom.

Han er som nevnt av hankjønn, noe han nylig selv har oppdaget også… Noe som kan gjøre bleieskift, hva skal man si, komplisert. Ellers er han såpass gjenkjennelig som gutt til vanlig også at selv pensjonister kaller han konsekvent «han» selvom mammaen hans har en tendens til å kle han i sjokkrosa. (Greit nok ungen er en gutt, men mammaen hans er fortsatt en jente og jeg liker rosa! Dessuten tror jeg ikke på «jente- og guttefarger».)

Ungen som tidvis svarer på betegnelsen «Mu» er nesten selv-gående, men ikke helt. Er dog meget mobil både vertikalt og horisontalt. Og ekstremt flink til å peke. Kan rundt 15 ord. Kun 5 av de forståelig for andre enn de som er genetisk disponert til å tolke akkurat denne modellens babybabling.

Noen ting ungen liker:

Jord… Jord av alle typer er en stor høydare. Så tilgjengelighet til en åker eller et jorde eller noe sånt er nok et stort pluss. (Her trenger ungen minimalt med pass og stell så lenge alle sperreventiler er montert.)

Ellers så kan vi nevne spising av knekkebrød som mamma har strødd rundt på terrassen som en favoritt. (Nød lærer desperat mamma å mate barnet sitt som en hund. Varme og småspist barn er dårlig blanding.)

Grøtglasering er også høyt på lista over favorittaktiviteter til denne karen.

Tilgang til innlagt vann eller andre vaskemuligheter vil nok være nødvendig.

Ungen er for det meste blid som en sol og kan sjarmere penger ut av en gråstein… Eller i det minste godis ut av en pensjonist. (Ikke at det er sånn kjempevanskelig. Men er jo greit å nevne allikevel.)

Men sånn for å være helt ærlig har modellen sine svakheter. Det er nemlig noe alvorlig galt både med volumkontrollen og søvnmodusen. Og aller tydeligst blir problemet når disse to funksjonene skal kombineres i en såkalt «leggetid».

Enkleste måten jeg kan forklare åssen problemet utarter seg på er denne:

Forestill deg en brannbil som har hatt samkvem med en vuvuzela, og at deres avkom var en sprettball med lange armer og bein som flakser vilt mens den lugger deg.

Av denne grunn er ungen ganske billig… Altså man skal ikke stikke under en stol at modellen er One of A Kind, og derfor muligens et samlerobjekt. Men man må altså være forberedt på noen små bugs i systemet. Diss kan kanskje bli utbedret over tid eller i en senere modell.

Spørsmålet er bare om du er villig til å la denne unike muligheten gå fra deg?!

(Bildet viser 17. mai-versjonen av denne modellen. Flagg, solbriller og Grete Waitz-løp-medalje kan medfølge mot et tillegg i prisen.)

Bud ønskes!

-MammaLi

Fargerik fritid og fjortisforelskelser…

Her i huset har vi en syk liten kar om dagen som produserer bleier i alle regnbuens farger opptil flere dager daglig.

Men i steden for å legge ut i det vide og det brede om dette fenomenet og hvor stor pris jeg setter på at han valgte akkurat helgen når jeg valgte å ta en uplanlagt tur til mammaen min på landet og bare hadde med et klesskift til å starte denne herlige fritidsaktiviteten (Jeg antar at de fleste med barn har vært med på dette før og er meeeget klar over åssen dette arter seg)… Så har jeg heller tenkt til å innrømme noe ganske så pinlig.

I en alder av snart 28 år så har jeg nemlig fått min første kjendisforelskelse. En sånn skikkelig fjortisgreie hvor jeg fniser når noen nevner han og ser på klipp av han på Youtube og hører på musikken hans på Spotify selv om det ikke er min type musikk i det hele tatt… (Nå fantes jo hverken Youtube eller Spotify når jeg var fjorten, men jeg antar at det er det jeg ville gjort om jeg var fjorten nå og hadde tilgang til disse tingene.)

Og ikke minst… av alle personer en  jente (Dame? Kjerring? Hva kalles man når man er det de så sjarmerende kaller «nærmere 30»? Som om alle har glemt tallene mellom 25 og 30 liksom…) som meg, som hører på for det meste rock eller indie, kunne falle for så falt jeg da pladask for denne karen her:

Josh Groban av alle ting… Hehe. Og for å illustrere hvorfor så kommer det nå et knippe YouTube-klipp av karen.

Lykke til med å ikke få disse på hjernen…

Eller hva med noen middagstips?

Og ja… Dette er kanskje et simpelt blogginnlegg… (Prøv du å være vittig mens det ligger en potetsekk i fanget ditt og spraker i bleia si. Hehe.)

Jeg skulle forresten ønske at noen kunne forklare meg hvorfor syk baby er det samme som bøllete baby?! Når det ikke sprakes eller gråtes så krabbes det i full fart mellom de tingene som er fy-fy å ta på og pelles som om det aldri kommer noen morgendag. Blæh…

Take me away, mister Groban!

Nå skal jeg fordype meg i Josh sine twittermeldinger  (Er nesten så jeg vurderer å lage meg Twitterkonto selv og begynne og blogge på engelsk… Vent nå litt her! Jeg har jo en leser fra USA allerede… Kan det være?! Hmm… Haha. Slo meg nå at denne bloggen må se veldig rar ut i Google Translate. Må testes!) og i klipp av Never Mind The Buzzcocks (Selvsagt bare de episodene med Josh…) og så skal jeg fnise og male håret mitt med hårmaskara og lage magekorte topper av alle klærne mine! Wheeeeee…

-MammaLi ❤ xoxo

(Og atter engang… jeg beklager for dette grusomme innlegget. Men jeg er litt gal av søvnmangel og bæsjebleielukt, og faktisk oppriktig talt fjortisforelska i Josh Groban, og fikk et lite anfall. Hehe.)

Heklet babyhjem-oppskrift!

Jeg har lagt merke til at det er opptil flere som har googlet enten «heklet babyhjelm» eller «babyhjelm oppskrift» og endt opp her. Og her fantes jo ingen slik oppskrift. Og jeg er jo intet om ikke imøtekommende… (Nå kan jeg nærmest høre åssen det fnises i de hjem som faktsisk kjenner den virkelige MammaLi.)

Så her har dere altså en oppskrift på en hjemmelaget heklet babyhjelm!

Man begynner med en heklet lue. I dette tilfelle en hjemmeheklet djevellue. (Oppskriften er ikke min, men hentet fra Sys Fredens bok «Hekle til babyen». Hvis jeg bare får sjekka litt om rettigheter og sånt så kan jeg sikkert legge den ut om ønsket for lua er faktisk kjempefin på og er utrolig lett å lage. Selv for en som hater djevelluer så falt denne i smak.)

Deretter må man jo fylle denne lua med noe. Noe isolerende og eh… putete.(Her kunne jeg vel sagt mykt og støtdempende. Men det gjorde jeg altså ikke.) Jeg valgte å bruke engangsammeinnlegg. Nye, ubrukte sådan. Disse er fine fordi de ofte har eget klister så man trenger ikke tenke på åssen få festa de.

Jeg brukte syv slike innlegg. Fremgangsmåten er da at man tar innleggene, tar av teipbiten og så limer de først i en heldekkende sirkel på innsiden av lua. Dette er veldig viktig da de på utsiden ikke får dratt nytte av sin naturlige hodeformede form og sitter samtidig fryktelig dårlig på. (Er jo ikke akkurat Araldite i det klistre på de liksom… For de som ikke vet hva Araldite er så er det tokomponent epoxylim som kan lime hva som helst til hva som helst og du får det aaaaaaaaaaaaldri løs noen gang!)

Det er jo naturlig nok viktig å dekke alle flatene inni lua. Så her kan det nok være lurt å koste på seg et innlegg er to ekstra om man er usikker på om det er nok. Og har man et meget klønete barn så ser jeg ikke bort i fra at det kan lønne seg med to lag. Men dette er jo en vurdering du må ta selv.

Nå er det bare å knyte lua fast på valgte barn og så kan det ramles i vei.

Mu valgte selvfølgelig å ikke ramle i det hele tatt mens han hadde hjelmen på… Men heller sitte pent og leke med den nye leka si fra barnehagen til farmor. (Altså, farmor hverken eier eller går i en barnehage da. Men hun jobber i en.) Jeg ser nå at jeg sikkert kunne festet flere innlegg i fronten av lua. Det går mye i svalestup om dagen. Det er jo også noe man må vurdere. Hvilken vei detter barnet ditt mest? Også limer man flest innlegg der.

Bakhodet hans og rundt ørene var i det minste godt beskyttet. (Og jeg lover… Den lua er eeegentlig fin på og jeg anbefaler den virkelig som et enkelt hekleprosjekt. Det er en perfekt vår- og sensommmer lue!)

Et lite minus er jo selvsagt at Mu ganske fort ble klar over at han hadde på seg lue inne, at vi ikke engang var på vei ut og at dette bare var tullball og gjorde kort prosess med hele hjelmen og heller gikk for å lese litt i boka si.

Æsj og fy! Vekk med seg!

Jeg setter meg heller her langt vekk fra gale mamma og leser i en bosskjsji! (Skal sies med myyyye spytt og trykk på alle bokstavene.)

Men hvis barnet ditt er litt mer veldannet så skal man ikke se bort i fra at dette ville vært en fin-fin babyhjelm. På en annen side så trenger vel kanskje ikke veldannede barn hjelm. (Det gjør forsåvidt ikke andre barn heller. Selv om jeg skjønner meget godt at tanken frister til tider!)

-MammaLi

Tant og Fjas anmelder: Soloboller!

Det er en tirsdag formiddag i begynnelsen av april. Våre venner Tant og Fjas har forvillet seg ut i Oslos drabantbyjungel hvor de virrer rundt mellom blokker og bibliotekfilialer. Vårsola står høyt på himmelen og praten går i graffiti og kirkearkitektur. Vennene har slått i hjel et stykke tid på en senterkafé og menget seg med lokale pensjonister. Nå er planen garnhandel og de slentrer målrettet avgårde langs fortauet. Ved et veikryss passerer de en Statoilstasjon. Den har reklameskilt på veggen, store sådanne. På et blunk er begges oppmerksomhet vendt mot skiltene, hvor en umiskjennelig rød logo lyser imot dem:

– Soloboller!? utbryter Tant.

– SOLOboller?!?! repliserer Fjas.

De er fascinert og lar spørsmålene hagle: Hvordan får de bollene så gule? Hvilken rolle spiller brusen?! Hva er de brune bitene inni?!? Kan de spises av sitrusallergikere?!?!

– Kjerre og fnatt, disse må vi smake! sier Fjas.

– Absolutt, svarer Tant. – Men jeg er fremdeles mett etter den tørre vaniljebollen vi spiste på kafeen. Ta det en annen dag?

– Ja, nikker Fjas. – Jeg er også mett, og de er visst til salgs hele påska. Noe å glede seg til!

Fire dager senere. Det er påskeaften formiddag. Sola står fortsatt høyt over Oslos asfalt. Våre venner skal ut og handle og har strategisk lagt turen til et Statoil-nært område. Det er dagen for gule boller, og det er ikke fritt for spenning i lufta.

– Det var soloboller, ja?! utbryter bensinstasjonmannen idet Tant og Fjas entrer lokalet med stø kurs for bolledisken.

Det nikkes og fnises til svar. En jovial passiar senere står de med den gule posen i hendene og kan sette kursen mot kaffebar med fortausbord.

– Lyste det av oss eller? spør Fjas. – Eller skal alle som handler på Statoil ha soloboller i disse dager?

– Aner ikke. Jo, de skal vel det. Er jo et typisk «må-smake-produkt», svarer Tant og stikker inn på kaffebaren etter noe varmt å ha attåt.

De rigger seg til med kaffe og kakao. Posen åpnes og de tar hver sin bolle.

– Den er virkelig gul, kommenterer Tant og tar en stor bit.

– Ja, de må ha brukt noe fargestoff her, sier Fjas. – Det kan ikke være Soloen som farger dem så gule alene. Hvor mye Solo kan det være i dem egentlig?

– Aner ikke, svarer Tant. – Er vi sikre på at de virkelig har bakt dem med brus? Jeg kjenner ingen appelsinsmak overhodet, bare en stram ettersmak av… kunstig.

De tygger begge konsentrert.

– Jeg vil si jeg aner en smak av appelsin, sier Fjas.

– Hvor da? lurer Tant. – Det må være langt inni der i så fall!

– Hehe. Det er i hvert fall karamell, de brune bitene! fastslår Fjas.

– Javisst, svarer Tant. – De smaker HaPå! Små klumper av HaPå. Virkelig snålt. Og ikke spesielt godt, om jeg skal være ærlig.

– Nei, den er ingen høydare denne bollen, sukker Fjas. – Men den er mindre søt enn vanlige kjøpeboller. Smaker egentlig litt hjemmelaget, det skal den ha.

– Enig, svarer Tant. – Men tror nok vi kan bake bedre selv! Skal vi teste det? Med Solo som deigvæske. Oppvarmet brus – kan det funke? Også litt revet appelsinskall..

– Må prøves! ler Fjas. Disse skal vi i hvert fall ikke kjøpe igjen.

– Nopes, bekrefter Tant. Men nå gleder jeg meg til å bake!

Anmeldernes konklusjon:

Neste gang i Tant og Fjas anmelder: Hjemmelagede soloboller!

(Lånebilde hentet herfra.)

En liten sniktitt…

Bare sånn for å mulighens gjøre denne bloggen enda mer forvirrende så har Tante I og jeg tenkt til å lage en ny type føljetong…

Nemlig «Tant og Fjas anmelder«! Hva vi anmelder blir nok litt ymse, og vi tar gjerne i mot forslag til ting vi kan anmelde.

(Hvorfor gjør vi dette tenker du? Her var det jo baby og sjokoladekaker og litt sånn gjenbruk og sånt… Også kommer man og skal gjøre enda mer liksom?! Du har et poeng. Men på en annen side. Hvorfor ikke… Det er jo tross alt mest av alt snålt. 😉

-MammaLi

MacGyverløsning #5: Merking av søplesekker el.l.

Tante I kalte dette tipset «gjenbruk på detaljnivå»… og det har hun nok rett i. Det oppfordrer også til å ta vare på noe man normalt sett aldri ville sett på som verdt å ta vare på. Og som sikkert ikke er en sånn kjempestor synder når det gjelder miljø og forsøpling. Men alle monner drar eller noe sånt… (For å være heeeeelt ærlig så tenkte jeg ikke på det miljøvennlige aspektet ved det i det hele tatt. Dette er et klassisk «Her trenger jeg en greie, jøss, der ligger en greie»-tips. Hehe.)

Nå var det jo egentlig tid for å pakke vekk vintertøyet her i Oslo, (Akutt glad for at både jeg og PappaDor er supertrege og dermed ikke flytta det nedpakka tøyet opp på loftet enda.) og når man pakker vekk tøy så er det lurt å merke det. (Noe jeg glemte å gjøre med de 653 sekkene vi allerede har stappa opp på det loftet og nå må vi belage oss på å flytte med oss både loppetøy, kastetøy, når-jeg-blir-tynn-tøy, gamle sko og gudene skal vite hva fra hjem til hjem.)

Ofte når jeg har merka sekkene, (De gangene jeg har huska det altså.) så har jeg teipa fast en post-it lapp litt nedpå sekken. Noe som virker fint sånn i teorien, men når man har satt andre ting rundt og sånt så er det et sabla knot å prøve finne fram til der lappen er. Derfor så ville jeg ha noe jeg kunne henge på hyssingen og ha lett tilgjengelig. (Og ja… jeg kunne jo bare tatt papir og en hullemaskin og laget dette selv, men det ville jo blitt et litt dølt tips sant.)

I og med at jeg akkurat hadde kjøpt meg litt nye klær, hadde jeg flere sånne klesprislapper liggende rundt. AHA!

Disse lappene har jo ofte en hvit bakside, er laget av litt stivt papir så de tåler litt og har allerede hull som passer perfekt til vanlig hyssing. Da slipper man i tillegg at lappen slenger seg hit og dit og blir slitt.

(Når jeg sier «tåler litt» så mener jeg da ikke at de tåler en 9 måneder gammel gutt med pelle-syken. Det har vi nemlig testa, den er ikke så veldig god å spise heller. Men når gjør man det sånn i voksen alder egentlig? Jeg har ikke spist papir siden jeg var 15…sånn ca.)

Jeg vurderte litt å legge inn et tips #6 om åssen bruke søplesekker man har glemt å sette på loftet som provisorisk dørstengsel i samhandling med en skittentøyskurv som brukes til tekstil- og skrotoppbevaring… Men jeg tror jeg dropper det. Slår meg ikke som en løsning andre ville satt så pris på.

Er kanskje ikke så mange andre som bruker pappesker for å hindre tilgang til ledninger heller? Det får i så fall være et innlegg til enn annen dag. «Åssen sikre hjemmet ditt med ting du har for hånden.»

Denne gangen var det altså meningen å tipse om den klesprislapp-greia. (Selv om det kanskje var litt vanskelig å få med seg opp i det hele. 😉 )

-MammaLi

Mu sitt første blogginnlegg!

Haha! Mamma har gjemt seg under et teppe… nå er kysten klar!

(Her i huset bruker vi altså Pampers-esker som gå-vogner. Hehe. Muligens litt white-trash, men flerfunksjonelt da den også brukes som krakk. Mu liker nemlig å skyve eskene sine (ja han har flere. 😉 ) inntil bokhyller eller sofaer og så klatre opp på de for å få tak i ting han ikke får tak i ellers. Og det han har i hånden sin er yndlingsleka hans, spagettisleiva…)

Skal vi se… La meg bare flytte denne boken om ansikter jeg har lest i det siste og så er jeg klar.

Etter dette rigget han seg til på esken sin og hamret løs… Først med spagettisleiva, men den var visst for upresis så han gikk fort over til å bruke fingrene.

Dette er det han skrev:

 hh  hvvvvvvvvvvvv     _
QCXDxssxaad x vd rv     ds væ

Kanskje ikke så forståelig for de fleste så jeg valgte å la Google oversette for meg. Det viste seg at Mu, flink som han jo er, hadde skrevet på aserbajdsjansk (Prøv å skrive det ti ganger etter hverandre uten å jukse liksom!)… Sikkert fordi det er der Grand Prix skal være i år. Han er jo intet om ikke oppdatert på aktuelle hendelser.

Da endte vi i hvert fall opp med dette:

hvvvvvvvvvvvv nå _
VAE QCXDxssxaad x vd og DS

Jeg må innrømme at jeg ikke ble så veldig mye klokere. Men jeg ser jo at det er noe han vil ha… og han vil ha det nå!  Derfor valgte jeg å ty til Google igjen.

VAE viste seg å kunne bety så mangt…

VAE	Validation des Acquis d’Expérience (French: Validation of Learning Through Experience; degree granting initiative; France)
VAE	Vélo à Assistance Electrique (French: Electric-Assist Bicycle)
VAE	Virtual Army Experience (trademark of US Army)
VAE	venous air embolism
VAE	Vinyl Acetate Ethylene Copolymer
VAE	Vermont Arts Exchange (est. 1994; arts development organization; North Bennington, VT )
VAE	Vereinte Arabische Emirate (German: United Arab Emirates)
VAE	Video Analysis Engine
VAE	Vermont Automobile Enthusiasts (est. 1953)
VAE	velocity-anisotropy error

Hentet her i fra.

Jeg velger å anta at han ville ha en Vélo à Assistance Eletrique, altså en elektrisk sykkel. (Helt utrolig! Han kan fransk også!)

«QXCD» er visst en eller annen elektrisk komponent kunne Google fortelle meg. Noe om virker logisk til den elektriske sykkelen. (Den hadde intet svar på «xssxaad», men jeg anter dette er et produksjonsnavn på delen han ville ha.)

«x vd» er et gratis onlinespill… og den siste delen skjønte jeg dermed helt av meg selv.

Mu vil selvsagt ha en Nintendo DS. Med både en mamma og en pappa som er spillnerder så var det jo bare et spørsmål om tid. (Jeg hadde riktig nok trodd det ville ta lengre tid… Men men… De blir jo stadig tidligere store disse barna.)

Så da er det jo bare for mor å kaste seg rundt i morgen og importere elektriske komponenter, kjøpe sykler (Skjønner nå at Pampers-eska begynner å bli utdatert.) og en Nintendo DS. I morgen blir en dyrere dag enn jeg trodde…

(Jeg kjenner meg plutselig veldig nysgjerrig på hvor æ’en i setningen kom fra… som man kan  se så er de fleste bokstavene fra venstre side av tastaturet. Det er nemlig der mammas caps lock-knapp sitter… og den lyser når man trykker på den. Så det må vi gjøre mange, mange, mange, mange ganger.)

Mu insisterte på å avslutte sitt første innlegg med et bilde av et skilt han så når vi gikk tur som han påstår hardnakket at er skrevet i blod… (Jeg vet ikke om jeg skal ta det som et hint.)

-Mu og MammaLi