kvalm

Alle innlegg merket med kvalm

Den fryktede telefonen…

Publisert 26/09/2012 av MammaLi

Torsdag for en stund uker siden kom den altså. Den fryktede telefonsamtalen…Den som får alle foreldre til å svettet når mobilen plutselig ringer i et møte eller på en forelesning.
Den som ligger i bakhodet fra det sekundet du går ut av døra og overlater barnet ditt til noen andre enn akkurat deg selv.  (Eller EN av de fryktede burde jeg vel si… Det finnes jo flere av de. Men de er vel alle variasjoner rundt samme temaet.)

Jeg var heldigvis nettopp ferdig med forelesning og panikkfølelsen var ikke like stor før jeg faktisk tok telefonen og alt jeg hørte var infernalsk, hjerteskjærende hyling og en stresset, men fokusert far som sa:

«Nøyaktig hvor er legevakta i Askim?! Glem det, vi tar drosje!» *klikk* Samtale slutt. Mor nervevrak.

Jeg fikk rasket med meg sakene mine og marsjerte i retning Askim. Eller toget eller bussen eller hva enn jeg kunne finne som brakte meg dit i det minste. Presterte i prosessen å tryne ned en trapp ute på Høyskoleområdet… Midt i lunsjepausen. Og allerede gråtkvalt og redd fra før av måtte jeg kjøre den klassiske «Hehehe.. tåplige meg. Hahaha. Neida. Det gikk helt fint altså! Neida… Hahahahahahaha. Skoa mine ble bare litt ødelagt. HAHAHAHAHAHA!»-greia hvor man prøver virke nonsjalant og kul, mens man prøver å bestemme seg for om man vrikka eller forstua nærmest hele kroppen.

Etter dette klarte ikke hjernen min å gå og gruble på skrekkscenarioer mer og jeg tok sjansen på å ringe PappaDor tilbake. Og håpet egentlig på å høre en Mu som lekte pent i bakgrunnen og en far som sa at det ikke var så ille som først trodd og at alt gikk fint.  Men så heldig var jeg ikke.

Hylingen hadde gått over til sår, hulking og far var nå så fokusert at han snakket som en militæroffiser. (Og for de som kjenner PappaDor så vet man at når han er så kald og rolig så er noe veldig galt.) Ut i fra hva jeg kunne forstå hadde Mu og PappaDor sitti på gulvet og lekt med en ball som så spratt opp på et pyntebord.
Et gammelt bord i massivt tre… som er ekstremt mye tyngre enn det ser ut som.

(Beklager at bildekvaliteten, og da spesielt estetikken, er betydelig dårligere enn normalt. Skyld på PappaDor.)

Dette bordet hadde Mu så klart å velte i sin iver etter å få tak i ballen, og før PappaDor hadde rukket å komme seg opp fra gulvet så slamret bordet med all sin kraft ned på føttene til Mu. Deretter fulgte det en brøkdel av et sekund med stillhet, før Mu begynte å hyle som besatt.  Og den ene foten var full av skrubbsår, helt blå og dobbelt som stor som den andre.

(Bildet er tatt noen timer senere altså. PappaDor stoppa ikke opp midt i alt styret for å ta bilder av foten.)

PappaDor fikk i hverfall bestilt drosje, raska med seg yndlingskosen og stappa ungen i bilsetet sånn at de fikk tatt drosje til legevakta som ligger på det de kaller Sykehuset i Askim. Her kommer første sjokk for oss tidligere Oslo-borgere.

Det er ikke leger på legevakta i Askim.

Legevakta i Askim er visst bare betjent etter klokken fire og i helgene… Hurra.
Men det var i hvert fall noen som kunne ta bilde av foten og det ble konstantert et brudd i 2. tå. AU!

Betutta kar som venter på å få is utenfor «legevakta» i Askim.

(Og nå starter det en evig strøm av knoting, forviklinger og frustrasjon som jeg fortsatt egentlig er for sint til å snakke om kjenner jeg… Men den involverer en tur til Fredrikstad som var fullstendig bortkasta, og en tur på legevakta i Oslo der vi endelig fikk en ordentlig sjekk av foten til Mu. Men det viktige her er jo egentlig Mu. Så teite leger får bare være teite leger. Så vi driter i alt frem og tilbake og heller bare fortsetter som  alt gikk smooth.)

Vi så jo for oss uker med smertefull gråt, konstant bæring og kreativ bruk av leker.

Som denne gå-vogna som vi kjørte han rundt i stua med de første dagene.

Men allerede dagen etter prøvde han faktisk og gå litt på foten og ville til og med leke i sandkasse.

Sånn lærte vi at det ikke er særlig lurt å først smøre foten med nedkjølende salve mot hevelsen og så sette nevnte fot i en sandkasse. Jeg har aldri sett så store mengder turkis sand sitte fast på en unge noen gang.

Heldigvis har det gått overraskende bra! Foten har fortsatt en litt pussig farge og har fått en liten kul som jeg vil sjekke ut hos lege, men ungen i seg selv er like i farta som før. 😉
Ser man bort fra de nettene han faktisk våkna i hylende smerter, og bekymringene og alt det som selvfølgelig fulgte med selv om vi hadde flaks, så var det nesten litt koselig. Hehe. (NESTEN!) Plutselig hadde jo gutten tid til å sitte litt på fanget eller leke litt i sandkassa og ikke bare prøve stikke av.

-MammaLi

Som en liten sidenote, så fikk vi telefon om barnehageplass dagen etter dette skjedde… Noe som kanskje er like greit. Da PappaDor fortsatt ser på meg med vill panikk i blikket om jeg nevner å la Mu være alene med han.

GRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRR!!!!!!

Publisert 19/09/2012 av MammaLi

Jeg hadde vært flink! Skrevet laaaaaaaaaaaaaaangt innlegg om den skumle telefonsamtalen og alt ting. Og hva skjer når jeg trykker publiser?!

Jo! ALT blir borte. Eller nesten alt. jeg sitter igjen med kanskje en tredjedel. Og straks må jeg dra fra skolen og da inget internett mer… GRRRRRR! Pluss at jeg hadde jo jobba lenge med det. En hel pedagogikkforelesning blant annet. Og jeg er nå sliten og kvalm og hakke lyst til å begynne på nytt! 😦

Møkka-dritt-aperæv-dust! *sparke WordPress i skrittet*

Pølser på den kompliserte måten.

Publisert 16/06/2012 av MammaLi

Mu, PappaDor og jeg er jo på flyttefot… (Ja, det kommer et ordentlig innlegg om dette. Jeg må bare eh… skjønne det selv først. Hehe.) Og i den forbindelse blir det mye enkle middager.

Pølser står vel rimelig høyt på lista for de fleste over simple og kjappe middager. Vel… Ikke her i heimen. Så her kommer da altså en innføring i «Pølse på MammaLi og PappaDor»-måten.

Man begynner med en tacolefse. (Eller tortilla da om man vil være fin på det.)

Så strør man på grillkrydder i en stripe... (Dette bildet så merkelig snuskete ut uten at jeg helt skjønner hvorfor. Men det er altså bare grillkrydder på en tortilla.)

Deretter legger man på ønsket mengde salat. Her juksa vi litt med sånn ferdig pose fra butikken… (Altså det er jo bare pølser… skal jo være enkelt. 😉 )

Det neste trinnet er litt som rosinen i pølsa. (Hva pokker er det for uttrykk egentlig? Hvem vil ha ROSIN i pølsa si?! ÆSJ.) Eller altså. Det er pølsa i eh… lefsa. I dette tilfellet en skrukkete kyllinggrillpølse med ost. Alltid med ost!

Så legger man en stripe med potetsalat på ene siden av pølsa, og sprøstekt smårettbacon på andre siden. (Nevnte jeg forresten at jeg veier over 100 kg? Bare sånn i forbi farten…)

Til slutt så kjører man på med litt ketsjup og pizzadressing. (PappaDor hadde honningsennep og chilisaus også… Her er det vel bare fantasien som setter grenser.)

Rull så sammen som en taco eller burrito eller andre ting man ruller sammen før man spiser. Og spis…

Dette er på ingen måte slankemat altså! Selv med salatalibiet inni der. Hehe. Men det er sabla godt. Og kan varieres i det uendelige. Det er vel egentlig en pølsetaco rett og slett. (Jøss så brun jeg er på hånda. Vogntrilling altså. Mange uante goder der.)

Forresten tror jeg vi må kjøpe sånn gåvogn-sak til Mu… Helt siden han var med farmor i barnehagen en hel dag og fikk leke med lekene der så har spisestolen hans fått gjennomgå.

Så da er vel 1 årsgaven fra mamma og pappa bestemt… Hehe.

(Gurimalla for et inspirerende blogginnlegg. Men altså Mu brukte liksom tre timer på å sovne og jeg har pakka i fire dager i strekk og er hjemme alene uten brus og er sulten og er skiiikkelig synd på meg liksom!!! Så det såh!)

-MammaLi

Lørdags»godt» og tankespinn… Ganske så seriøse greier.

Publisert 13/05/2012 av MammaLi

Skal jeg flytte?

Eller rettere sagt vi da… Mu, PappaDor og jeg. Og svaret er ja. Altså vi skal jo flytte. Greia er bare skal vi faktisk ta steget og flytte vekk fra vårt elskede Oslo?

Jeg føler meg som om jeg er i ferd med å slå opp med en kjæreste. En du har vært sammen lenge. De siste årene mest av vane og av frykt for hvem og hva du er hvis dere ikke lenger er sammen. En du har vært sammen med så lenge at du nesten har mistet alt av egen identitet. Du er blitt «kjæresten til…».

Og man fortsett liksom bli med denne kjæresten, selv om den ikke behandler deg særlig bra. Den kommer ofte forseint, er gnien og samtidig sløser bort pengene dine. Den stjeler maten din og tiden din, og maser om å få mer hele tiden. Den virker alltid som den ikke har helt tid til deg og hvert fall ikke plass. Spesielt ikke etter at du fikk barn. Nå virker kjæresten mest som den syns at du er i veien og til bry. Og allikevel blir du.

For når kjæresten smiler til deg, når været er fint og dere vandrer gatelangs så er det ikke noe annet sted i verden du vil heller være enn her. Når den først gir av seg selv er den generøs og varm, og du føler seg trygg og komfortabel fordi du kjenner hver minste krok og rynke. Du vet nøyaktig hvilke knapper du skal trykke på for å få en strålende dag sammen, samtidig som du vet hvilke emner du skal unngå og når. Du føler deg sett og kjent og rett og slett hjemme.

Men allikevel vet du. Innerst inne. Langt der inne. Inne i den dypeste delen av deg som du helst ikke vil høre på fordi den alltid forteller sannheten. Der inne vet du at det er på tide å gå. Det er på tide å finne seg noe annet. En egen identitet.

Selv om det føles som om hjertet ditt blir revet ut av kroppen og du får pustevansker bare av å tenke tanken.

Men som regel finner man jo en ny… Rundt neste sving venter det kanskje en ny stor kjærlighet. Og jeg tror jeg skylder både meg selv, mannen min og barnet mitt å gi den kjærligheten en sjanse til å gro.

(Jeg bare vil ikke… *sukk* Blir man faktisk noen gang voksen nok?!)

Og bare for å bryte opp stemningen litt så er her et bilde av lørdagsgodtet mitt i dag (Tatt med webcam så beklager den uberdårlige kvaliteten!):

Tørre Cheerios faktisk. God helg liksom…

 

-MammaLi

Fargerik fritid og fjortisforelskelser…

Publisert 23/04/2012 av MammaLi

Her i huset har vi en syk liten kar om dagen som produserer bleier i alle regnbuens farger opptil flere dager daglig.

Men i steden for å legge ut i det vide og det brede om dette fenomenet og hvor stor pris jeg setter på at han valgte akkurat helgen når jeg valgte å ta en uplanlagt tur til mammaen min på landet og bare hadde med et klesskift til å starte denne herlige fritidsaktiviteten (Jeg antar at de fleste med barn har vært med på dette før og er meeeget klar over åssen dette arter seg)… Så har jeg heller tenkt til å innrømme noe ganske så pinlig.

I en alder av snart 28 år så har jeg nemlig fått min første kjendisforelskelse. En sånn skikkelig fjortisgreie hvor jeg fniser når noen nevner han og ser på klipp av han på Youtube og hører på musikken hans på Spotify selv om det ikke er min type musikk i det hele tatt… (Nå fantes jo hverken Youtube eller Spotify når jeg var fjorten, men jeg antar at det er det jeg ville gjort om jeg var fjorten nå og hadde tilgang til disse tingene.)

Og ikke minst… av alle personer en  jente (Dame? Kjerring? Hva kalles man når man er det de så sjarmerende kaller «nærmere 30»? Som om alle har glemt tallene mellom 25 og 30 liksom…) som meg, som hører på for det meste rock eller indie, kunne falle for så falt jeg da pladask for denne karen her:

Josh Groban av alle ting… Hehe. Og for å illustrere hvorfor så kommer det nå et knippe YouTube-klipp av karen.

Lykke til med å ikke få disse på hjernen…

Eller hva med noen middagstips?

Og ja… Dette er kanskje et simpelt blogginnlegg… (Prøv du å være vittig mens det ligger en potetsekk i fanget ditt og spraker i bleia si. Hehe.)

Jeg skulle forresten ønske at noen kunne forklare meg hvorfor syk baby er det samme som bøllete baby?! Når det ikke sprakes eller gråtes så krabbes det i full fart mellom de tingene som er fy-fy å ta på og pelles som om det aldri kommer noen morgendag. Blæh…

Take me away, mister Groban!

Nå skal jeg fordype meg i Josh sine twittermeldinger  (Er nesten så jeg vurderer å lage meg Twitterkonto selv og begynne og blogge på engelsk… Vent nå litt her! Jeg har jo en leser fra USA allerede… Kan det være?! Hmm… Haha. Slo meg nå at denne bloggen må se veldig rar ut i Google Translate. Må testes!) og i klipp av Never Mind The Buzzcocks (Selvsagt bare de episodene med Josh…) og så skal jeg fnise og male håret mitt med hårmaskara og lage magekorte topper av alle klærne mine! Wheeeeee…

-MammaLi ❤ xoxo

(Og atter engang… jeg beklager for dette grusomme innlegget. Men jeg er litt gal av søvnmangel og bæsjebleielukt, og faktisk oppriktig talt fjortisforelska i Josh Groban, og fikk et lite anfall. Hehe.)

Beviset!

Publisert 13/03/2012 av MammaLi

Se…. mosa edderkopp. Sa jo det!

Og nå kunne jeg jo kommet med liksom morsomme unnskyldinger om at «Nei, vinduene mine er selvfølgelig ikke så møkkete! Jeg har jo naturligvis vært ute og kastet støv og gjørme oppover på de før jeg tok bildet for å opprettholde illusjonen om å være en dårlig husmor og samtidig ytterligere forsøke skjule hvor jeg bor.», men det ville jo bare vært sludder og vås.

Sannheten er at jeg ikke har vaska ei rute i leiligheten siden vi flytta inn… i oktober 2010. Hehe.

Men jeg skjønner liksom ikke helt åssen jeg skal heller. Vinduene går ikke å snu og det er jo ikke mulig å stå utenfor uten balkong i andre etasje. Og ikke harj eg lange nok armer til å sitte å henge ut av ene vinduet og vaske det andre. Så enn så lenge så får vi bare si at i mørket er alle vinduer grå og leve med det. 😉

-MammaLi

Åssen i alle dager!?!?!?!

Publisert 13/03/2012 av MammaLi

Sånn her begynner jeg å føle meg nå…

Hvordan i alle dager får man lagt ut sånne «Blogger jeg følger»-greier eller andre linker her inne på WordPress?!

Dusteting altså! *sparke og bite!*

Møkkablogg… Æsj.

Jeg gir opp. Jeg har moste edderkopper på vinduet, men siden sønn våknet nå kan jeg ikke bevise det, og jeg er forvirra. Bah… jeg drar og griller i steden for!

-MammaLi