Hverdags»sunnhet»…

Etter en helg med barnefri og toooootal fråtsing i godis fra fredag til søndag, (Normalt sett… og med normalt sett mener jeg de siste syv ukene har vi kun hatt godis på lørdagskvelden og bare akkurat da!)  følte jeg for et innlegg om hverdagssunnheten. Du vet de tingene man gjør fordi det føles hakket bedre enn alternativet. De tingene som gjør at man ikke ligger på gulvet og tar sit-ups mens man strigråter og forbanner magen sin og alt det vonde den vil deg.

Ting en: Melgrøt med mest grovt mel, vi snakker havre, bygg og litt spelt. (Noen kaller vel dette fløyelsgrøt eller smørgrøt eller sånt og… Men du vet sånn grøt som egentlig er det samme som hvit saus.)

(At grøten ser sånn her ut innen jeg spiser den trenger vi jo ikke snakke så fryktelig mye om…)

Derfor går vi kjapt til neste ting: Blåbærmuffins. Altså det er jo blåbær i. Det er jo antioksidanter og greier…

Enda en ting med bær: Sjokoladekjeks. Her snakker vi både blåbær og tranebær! Både antioksidanter og bra for urinveiene. Til og med mørk sjokolade. Praktisk talt helsekost dette!

På drikkfronten så finner man jo Mozell. Det er jo nesten som jus, eller enda bedre. Det er som sprudlende vin! Og er jo ingen som snakker om at det er så dårlig for helsa med et glass vin i ny og ne, tvert imot. Vel jeg hverken liker eller tåler vin, så da syns jeg at det bare er rett og rimlig å ta seg et glass Mozell… Er jo neeeeesten det samme! Til og med bedre. Hey! Ingen alkohol. Se der sparte jeg masse kalorier. Sikkert nok til å ta et glass til.

Også føler jeg meg litt flink når to av tre boller i bolleposen fra Narvesen er rosinboller og bare en er sjokoladebolle. (Greit nok at de ikke hadde flere sjokoladeboller og var tomme for vanlige boller, men jeg spiste jo bollene allikevel! Burde jo telle for noe det og!)

Så… Er det bare meg som gjør sånt?! Vi er da flere der ute som later som om ting er sunt sånn i hverdagen er vi ikke? Noe spes du gjør for å lure inn litt ekstra kos?

-MammaLi

(I morgen har jeg forresten store planer om å legge ut en oppskrift på det som her i huset kalles Sunnhetens Hockeypuck! Det er faktisk ganske sunt altså!)

Buuuuuuuuuuuuuuuuuursdag!!!

Hurra for Mu som er 1 år i dag!!!

Tiden har gått så sykt fort! Fødte ikke jeg i går liksom?!

Er han ikke fortsatt bare to timer gammel og rosa og lager små knirkelyder?! I dag velger jeg å tenke det…
Selv om han gjør det vanskelig ved å gå rundt og drikke av en Imsdal-flaske mens han ler av Timmy-Tid.

Vi får nok heller satse på å feire dagen med sjokopålegg og kake og sukkererter og grillmat og besteforeldre og Tante I. 😀

Håper dere får en STRÅLENDE dag! Det skal vi ha!

Stor klem fra Mu og MammaLi

Kveldstilbud: Unge til salgs!

Jeg legger herved ut en relativt pent brukt unge til salgs.

(Dette er en av de sommerkledde variantene av modellen. Her i ført en alt for stor Hufa-lue og kortbuksedress fra morfar i Thailand. Om ungen faktisk er i stand til å gjøre noe fornuftig arbeid på vogna si vites ikke, men han er i det minste glad i å late som.)

Modellen er ca 11 måneder gammel og i følge legen, som både var forkjøla og snakket veeeldig gebrokkent, er han 76 cm høy og veier den nette sum av 10,95 kg. (Her kan jeg være villig til å strekke meg til 11 kg hvis tilbudet er av riktig beløp.) Eventuelt kan ungen være «tid fra ni til fem» kg tung og «søtten hekser» høy. Alt ettersom.

Han er som nevnt av hankjønn, noe han nylig selv har oppdaget også… Noe som kan gjøre bleieskift, hva skal man si, komplisert. Ellers er han såpass gjenkjennelig som gutt til vanlig også at selv pensjonister kaller han konsekvent «han» selvom mammaen hans har en tendens til å kle han i sjokkrosa. (Greit nok ungen er en gutt, men mammaen hans er fortsatt en jente og jeg liker rosa! Dessuten tror jeg ikke på «jente- og guttefarger».)

Ungen som tidvis svarer på betegnelsen «Mu» er nesten selv-gående, men ikke helt. Er dog meget mobil både vertikalt og horisontalt. Og ekstremt flink til å peke. Kan rundt 15 ord. Kun 5 av de forståelig for andre enn de som er genetisk disponert til å tolke akkurat denne modellens babybabling.

Noen ting ungen liker:

Jord… Jord av alle typer er en stor høydare. Så tilgjengelighet til en åker eller et jorde eller noe sånt er nok et stort pluss. (Her trenger ungen minimalt med pass og stell så lenge alle sperreventiler er montert.)

Ellers så kan vi nevne spising av knekkebrød som mamma har strødd rundt på terrassen som en favoritt. (Nød lærer desperat mamma å mate barnet sitt som en hund. Varme og småspist barn er dårlig blanding.)

Grøtglasering er også høyt på lista over favorittaktiviteter til denne karen.

Tilgang til innlagt vann eller andre vaskemuligheter vil nok være nødvendig.

Ungen er for det meste blid som en sol og kan sjarmere penger ut av en gråstein… Eller i det minste godis ut av en pensjonist. (Ikke at det er sånn kjempevanskelig. Men er jo greit å nevne allikevel.)

Men sånn for å være helt ærlig har modellen sine svakheter. Det er nemlig noe alvorlig galt både med volumkontrollen og søvnmodusen. Og aller tydeligst blir problemet når disse to funksjonene skal kombineres i en såkalt «leggetid».

Enkleste måten jeg kan forklare åssen problemet utarter seg på er denne:

Forestill deg en brannbil som har hatt samkvem med en vuvuzela, og at deres avkom var en sprettball med lange armer og bein som flakser vilt mens den lugger deg.

Av denne grunn er ungen ganske billig… Altså man skal ikke stikke under en stol at modellen er One of A Kind, og derfor muligens et samlerobjekt. Men man må altså være forberedt på noen små bugs i systemet. Diss kan kanskje bli utbedret over tid eller i en senere modell.

Spørsmålet er bare om du er villig til å la denne unike muligheten gå fra deg?!

(Bildet viser 17. mai-versjonen av denne modellen. Flagg, solbriller og Grete Waitz-løp-medalje kan medfølge mot et tillegg i prisen.)

Bud ønskes!

-MammaLi

Tant og Fjas anmelder: Hjemmelagede soloboller (med oppskrift!)

Som varslet har MammaLi og jeg hivd oss rundt og bakt våre egne soloboller. Den trofaste leser fikk kanskje med seg at Statoils originale ikke falt helt i smak hos Tant og Fjas da de smakte dem i påsken, men at de lot seg inspirere til å prøve en hjemmelaget variant. Som sagt, så gjort! Anmeldelse kommer i slutten av innlegget, men først:

Oppskrift på soloboller (28 stk)

Vi tok utgangspunkt i Ingrid Espelid Hovigs eminente lussekattoppskrift fra «Den rutete Kokeboken». Denne gir alltid gode boller, formet som katter eller ei.

Du trenger:

• 50 g gjær (vi brukte fersk til søte deiger)
• 175 g meierismør
• 1/2 ts salt
• 1 3/4 dl sukker
• 2 egg (ett i deigen, ett til pensling)
• 4 dl Solo
• 1 dl melk
• Ca. 1,5 liter hvetemel (veiledende mengde, ikke ta i alt på en gang)
• Finrevet skall av en appelsin (helst øko, så slipper du sprøytegift)
• Karamellbiter (valgfritt, men originalen har karamell så vi hadde karamell i en tredjedel av våre, brukte fudgekuber fra smågodthylla skåret i småbiter)

Gjør slik: Smuldre gjæren i en bolle. Smelt smøret i en kjele, hell i solo og melk og varm opp til ca 37 grader (går fort – pass på!).

Som man kan se på bildene, skjedde det noe med melka idet den traff soloen. Akkurat hva er vi litt usikre på, kanskje en kjemisk reaksjon eller noe i den gate. Melka ble i hvert fall tykk og la seg over brusen som et skummende lag. Jaja. Hell den varme væsken i bollen med gjær og rør til gjæren er oppløst. Ha i sukker, salt, egg og revet appelsinskall. Visp eller rør til egget er oppløst og godt fordelt i væsken. Rør inn hvetemel litt etter litt, til deigen blir passe (dvs. akkurat slipper bollen, men stadig er løs og litt klissete). Dekk bollen med plast eller klede og la heve til dobbel størrelse (ca. 45 min).

Når deigen har hevet, eltes den forsiktig i bollen eller på benken i noen minutter. (Tips for å unngå kliss: dypp hendene i mel av og til fremfor å drysse på deigen – jo mindre mel, jo luftigere boller.) Del deigen i cirka 28 emner, trill til boller og legg på bakepapirkledt plate.

Når det gjelder eventuelle karamellbiter kan de tilsettes nå (vi dyttet dem inn i en tredjedel av bollene), men de kan selvsagt også eltes inn i hele eller deler av deigen på et tidligere tidspunkt (etter førstegangs heving, før bolletrilling).

La heve til dobbel størrelse nok en gang (ca. 45 min). Pensle med sammenvispet egg og stek i 5-10 minutter ved 225-250 grader. Avkjøl på rist.

 

Og nå til anmeldernes dom:

– Kjerre og fnatt som det lukter her!

Fjas står i døråpningen til kjøkkenet og betrakter dagens produksjon. En intens appelsinduft har bredt seg utover leiligheten.

– Ja, det var voldsomt! svarer Tant, som kommer bærende på en stabel tallerkener.

De er i gang med å rydde av etter dagens middag (miniburgere med krydderbrød og god sennep – takk, PappaDor!) og et etterlengtet øyeblikk nærmer seg. Det er tid for å smake på resultatet av ettermiddagens bestrebelser ved kjøkkenbenken. De hjemmelagede solobollene ligger der og frister.

– Hvis de smaker halvparten så mye som de lukter, lover dette godt! konstaterer Fjas og henter ned et stort kakefat fra skapet.

De lesser fatet fullt av boller og bærer det med seg inn til sofaen i stua.

– Lurer på om det er soloen eller appelsinskallet vi lukter mest? funderer Tant. – Jeg vil tippe appelsinen, men synes jeg kjenner noe karakteristisk Solo-aktig også.

– Ja, det er nok litt av begge deler, svarer Fjas. – Men la oss hugge inn! Jeg klarer ikke vente lenger.

De tar hver sin bolle. Fjas velger en med karamell, Tant tar en uten. Det blir stille noen sekunder idet de begge vender fokus mot smaksløkene.

– Mmm, den er luftig altså! Og samtidig saftig!

Tant smiler fornøyd og veier bollen i hånda. Den er virkelig lett.

– Ja, konstaterer Fjas. – De veier jo nesten ingenting! Og samtidig er de ikke tørre. Vellykket!

– Jepp, nikker Tant. – Det er Ingrids oppskrift – alltid vellykket!

– Jo, men blir de alltid så fjærlett luftige? lurer Fjas. – Jeg mener, jeg tror aldri jeg har smakt så luftige boller før, jeg!

– Jeg er jammen litt usikker, grubler Tant. – Du har rett, de er oppsiktsvekkende luftige. Tror du det kan ha noe med kullsyra å gjøre, kanskje?

– Skal ikke se bort i fra det, svarer Fjas. – Det er jo den eneste vesentlige endringen vi har gjort: bytta ut melk med brus. Men det er vanskelig å vite. I så fall har vi jo gjort en oppdagelse her. Burde teste med annen brus også. Eller bare Farris.

– Sant! nikker Tant. – Interessant hypotese. Men, hva synes du om smaken?

Fjas tar et par biter til og tenker seg om. Tant gjør det samme.

– Den er ikke på langt nær så intens som lukta, fastslår Fjas. – Jeg kjenner at det smaker appelsin, men det er ikke akkurat påtrengende. Kjenner det mest på ettersmaken egentlig. Det er rett og slett en ettersmak av Solo, er det ikke?

– Jo, gomler Tant. – Når du sier det. Det er i hvert fall et behagelig hint av appelsin. Ikke verst!

– Niks, smiler Fjas. – Og de fudgebitene er skikkelig gode! De har smelta, men er fortsatt litt seige, hvis du skjønner?

– Så bra! svarer Tant. – Jeg er ikke så glad i biter av noe slag i boller egentlig, men får vel smake en etterpå.

– Det synes jeg du skal ja, ivrer Fjas. – Nam! Jeg kommer bare på ett eneste punkt hvor våre boller taper i poeng, jeg: fargen. Bortsett fra en og annen gul bit av appelsinskall er de like bleke som vanlige hveteboller. Statoil sine var om ikke annet Solo-gule så det holdt.

– Det er sant, nikker Tant. – Men det besviser jo bare at noen må ha juksa litt.. Vi skulle kanskje kosta på oss litt safran, så hadde vi også hatt fargen i boks. Hvordan går det med sitrusallergien forresten? Du pleier jo ellers å reagere på ting med appelsin i.

– Ja, jeg kjenner dessverre at det begynner å klø litt i munnen nå, sukker Fjas. – Nok et tegn på at noen må ha juksa litt. Jeg reagerte jo ikke på kjøpebollene, men her er det utvilsomt ekte vare og det merkes på mer enn smaken. Tror jeg blir nødt til å trekke litt i poeng for det også, kan nesten ikke gi top score til noe jeg egentlig ikke tåler.

– Forståelig, svarer Tant. – Kjipt, men ikke så overraskende kanskje. En ting er uansett sikkert: våre soloboller er bedre enn originalen!

– Ja, det kan vi nok fastslå uten blygsel, ler Fjas. – Greit nok at vi har bakt dem selv og er en smule inhabile. Men jeg tør påstå at disse gruser Statoil sine ganske heftig.

– Det tør jeg også, gliser Tant mens hun strekker seg mot fatet. – Må ha en til, jeg! Minst..

Anmeldernes konklusjon:

 

(Noen andre som har erfaring med kullsyrebakst?)

Tant og Fjas anmelder: Soloboller!

Det er en tirsdag formiddag i begynnelsen av april. Våre venner Tant og Fjas har forvillet seg ut i Oslos drabantbyjungel hvor de virrer rundt mellom blokker og bibliotekfilialer. Vårsola står høyt på himmelen og praten går i graffiti og kirkearkitektur. Vennene har slått i hjel et stykke tid på en senterkafé og menget seg med lokale pensjonister. Nå er planen garnhandel og de slentrer målrettet avgårde langs fortauet. Ved et veikryss passerer de en Statoilstasjon. Den har reklameskilt på veggen, store sådanne. På et blunk er begges oppmerksomhet vendt mot skiltene, hvor en umiskjennelig rød logo lyser imot dem:

– Soloboller!? utbryter Tant.

– SOLOboller?!?! repliserer Fjas.

De er fascinert og lar spørsmålene hagle: Hvordan får de bollene så gule? Hvilken rolle spiller brusen?! Hva er de brune bitene inni?!? Kan de spises av sitrusallergikere?!?!

– Kjerre og fnatt, disse må vi smake! sier Fjas.

– Absolutt, svarer Tant. – Men jeg er fremdeles mett etter den tørre vaniljebollen vi spiste på kafeen. Ta det en annen dag?

– Ja, nikker Fjas. – Jeg er også mett, og de er visst til salgs hele påska. Noe å glede seg til!

Fire dager senere. Det er påskeaften formiddag. Sola står fortsatt høyt over Oslos asfalt. Våre venner skal ut og handle og har strategisk lagt turen til et Statoil-nært område. Det er dagen for gule boller, og det er ikke fritt for spenning i lufta.

– Det var soloboller, ja?! utbryter bensinstasjonmannen idet Tant og Fjas entrer lokalet med stø kurs for bolledisken.

Det nikkes og fnises til svar. En jovial passiar senere står de med den gule posen i hendene og kan sette kursen mot kaffebar med fortausbord.

– Lyste det av oss eller? spør Fjas. – Eller skal alle som handler på Statoil ha soloboller i disse dager?

– Aner ikke. Jo, de skal vel det. Er jo et typisk «må-smake-produkt», svarer Tant og stikker inn på kaffebaren etter noe varmt å ha attåt.

De rigger seg til med kaffe og kakao. Posen åpnes og de tar hver sin bolle.

– Den er virkelig gul, kommenterer Tant og tar en stor bit.

– Ja, de må ha brukt noe fargestoff her, sier Fjas. – Det kan ikke være Soloen som farger dem så gule alene. Hvor mye Solo kan det være i dem egentlig?

– Aner ikke, svarer Tant. – Er vi sikre på at de virkelig har bakt dem med brus? Jeg kjenner ingen appelsinsmak overhodet, bare en stram ettersmak av… kunstig.

De tygger begge konsentrert.

– Jeg vil si jeg aner en smak av appelsin, sier Fjas.

– Hvor da? lurer Tant. – Det må være langt inni der i så fall!

– Hehe. Det er i hvert fall karamell, de brune bitene! fastslår Fjas.

– Javisst, svarer Tant. – De smaker HaPå! Små klumper av HaPå. Virkelig snålt. Og ikke spesielt godt, om jeg skal være ærlig.

– Nei, den er ingen høydare denne bollen, sukker Fjas. – Men den er mindre søt enn vanlige kjøpeboller. Smaker egentlig litt hjemmelaget, det skal den ha.

– Enig, svarer Tant. – Men tror nok vi kan bake bedre selv! Skal vi teste det? Med Solo som deigvæske. Oppvarmet brus – kan det funke? Også litt revet appelsinskall..

– Må prøves! ler Fjas. Disse skal vi i hvert fall ikke kjøpe igjen.

– Nopes, bekrefter Tant. Men nå gleder jeg meg til å bake!

Anmeldernes konklusjon:

Neste gang i Tant og Fjas anmelder: Hjemmelagede soloboller!

(Lånebilde hentet herfra.)

Et med all sannsynlighet sjeldent anfall av hverdagsblogging

(Jeg skulle liksom egentlig lage et innlegg om åssen man vet at man har blitt mamma… Men så kom jeg liksom på så mye annet i farta at det utviklet seg mer til et hverdags-dagbok-blogg-innlegg. Er det tilgitt på en søndag når mor har vært på fest og drukket en heeeel cider?)

I morges hadde jeg et tilfelle av «Du vet du har blitt mamma når (…)». Vi har nemlig barnevakt akkurat nå. Mu er og koser seg hos mormor og bestefar på landet…(Vent litt. MammaLi må ha allergimedisin. Åpne stuevinduer, allergisk MammaLi og den ene cideren jeg nevnte gjør MammaLi blind? (Konkurranse: Hvor mange ganger kan man slippe unna med å si MammaLi i et parantes…eh…innstikk? Hva i alle dager skal man egentlig kalle det?))…mens PappaDor og jeg har vært i 50 årslag. Noe som egentlig er veldig deilig. Den delen med barnevakt altså, 50 årslag var koselig det også… men deilig vil jeg nok ikke kalle det. Noe av det jeg alltid gleder meg aaaaaaller mest til når vi har barnevakt er så sove lenge! Hver eneste gang jeg skal legge meg de gangene vi har hatt barnevakt (Alle tre… Hehe.) er alt jeg tenker på at jeg skal sove lenge. Jeg vil helst gå hjem fra hva enn vi er på for å gå hjem og legge meg umiddelbart.

Men som den observante leser sikkert kan dedusere seg fram til så er jeg jo nødvendigvis våken og tilstedeværende nok til å blogge. Jeg har faktisk vært våken to ganger allerede i morges. Ene gangen så bare titta jeg meg litt rundt og fant ut at ikke pokker om jeg skulle stå opp enda, men andre gangen så var jeg sikker på at nå hadde jeg nok sovet kjempelenge. Og at vekkerklokka sikkert kom til å ringe snart uansett. (Optimistisk hadde jeg satt på vekkerklokke for å være sikker på ikke sove for lenge i dag.) Så opp sto jeg… Og ble møtt av klokker som kunne informere meg om at klokka var 10… TI liksom! (Ja, jeg vet jo at det har blitt sommertid og at disse klokkene egentlig skulle vist 11, og at det hadde vært litt mer sånn sove-lenge-aktig, men altså den timen anerkjenner jeg ikke som at jeg har fått sove ekstra. Den timen har jo bare rett og slett blitt stjålet fra meg!)

Det er da ingen som legger seg etter en fest og tenker nå skal jeg sove kjempelenge for å så stå opp klokka 10! Før jeg fikk barn så var vel eneste grunnen til å stå opp før klokka 12 at jeg skulle jobb eller skole. Man sto da aldri aldri aldri noengang opp klokka 10 på en søndag og tenkte: «Jøss, heldige meg, nå fikk jeg sove lenge, kanskje jeg skal blogge og rydde litt FØR vekkerklokkka ringer.« (?!?!?!?!?!?!?   *skamme seg*) Er nesten så jeg har lyst til å gå og legge meg igjen og krampeaktig ligge der til jeg sovner igjen og vekkerklokka ringer. Hadde jeg bare orket å reise meg fra sofaen og gå bort til soverommet for å legge meg… Men det gjør jeg ikke.  Hvor tragisk er ikke det.

Jeg er seriøst fyllesjuk etter den ene markjordbærcideren jeg drakk i går. Jeg burde jo ant det. Det er den andre cideren jeg har drukket siden august 2010. Men allikevel da. Det får da være grenser! Det burde også komme under «Du vet du er mamma når (…)»-greia. Du veit du er mamma når du blir fyllejsuk av en stakkars cider. Hehe. Og når man ser ut av vinduet og tenker: «Sol! Jeg må gå tur!»

Men jeg vil ikke gå tur. Har virkelig ikke lyst til å gå tur. Er sååååååååååååååååååååååååååå lei av å gå tur! Men det er jo sånn det blir. Pent vær = tur.  I dag er pent vær = boikotting. Mu sitter og husker på en veranda i Aurskog. Han får all den friske lufta han kan ønske seg. MammaLi på sin side lukker igjen persiennene og spiser smågodt.

Jeg lovet jo et dagboksblogg-innlegg… Egentlig så er det vel bare jeg som sitter og bableskriver fordi jeg ikke har noe bedre å finne på. (Nå juger jeg. Jeg har VELDIG mye som er «bedre å finne på». Eller ting som det hadde vært smartere å gjort i hvert fall. Nå er det seriøst så rotete her at jeg brått ble usikker på om Mu faktisk er hos mormor eller om han ligger under en kleshaug eller noe et sted i leiligheten.)

Men i god fjortis-dagbok-blogging-stil skal jeg nå ta opp ting som ikke har noe med det jeg akkurat skrev om å gjøre og som er av null interesse eller relevanse for andre. Hehe. (Moahahahaha… Onde meg! Du trodde du hadde kommet til en annerledes blogg trodde du ikke? En som var saksrelevant og mest opptatt av å være underfundig og artig? Å nei da du! Innerst inne i MammaLi bor det en liten rosa blogger som vil dele ørsmå private detaljer av livet sitt som egentlig bare sentrerer seg rundt hennes egen navle, og min fyllesjuke hjerne er for svak til å kjempe i mot.)

Min indre rosa blogger.. som selvsagt har fått solbriller i steden for vanlig briller. Ingen rosa blogger med respekt for seg selv bruker briller altså!

(Jeg er forresten klar over at brillene har mangla på de bloggtegningene av meg selv jeg har laget. Jeg er bare for lat til å tegne de inn. Hehe.)

Fy fillern dette blir et langt innlegg… Jeg håper du har tatt en pause eller kjeks eller noe sånt midt inni der et sted.  Hvis det i det hele tatt er noen som gidder lese alt dette. Hehe. Trøsta er vel at det faktisk egentlig bare er en ting igjen som jeg vil nevne. Eller opplyse om eller hva man skal si… Eller skal man kalle det en kunngjøring?

Det er nemlig slutt på de dårlige mobilkamerabilde fra denne kanten! MammaLi har fått seg ny telefon! En rooooosa en. Hehe. Med touchscreen og det hele. 😀 Så nå blir det morsommere å ta bilder igjen sånn i hytt og pine. Jeg vurderer også å legge inn wordpress som en app og så jeg kan blogge litt når som helst.

Hadde ikke det vært fint da dere? Så kunne jeg lagt ut givende innlegg som dette heeeele tiden lizzom! Hihihi.

Nei uff…

Nå gir jeg meg kjenner jeg.

Jeg lover på tro og ære å komme sterkere tilbake meget snart med et innlegg det er verdt å lese. Hehe. Jeg startet jo så bra… også endte det jo så tragisk. Jaja. Vi lar hest være best og går for å vekke PappaDor med beskjeden om at MammaLi nekter å vaske opp så han får stå opp å gjøre det han. 😉 (Da blir han nok glad!)

Ha en strålende søndag! Og gå en tur i finværet for meg….

-MammaLi

(PS: seriøst… hvis det er noen som har erfaring med wordpress-appen så hadde jeg satt pris på litt tilbakemelding på om den funker bra. Kjenner disse app-greiene gir meg litt noia. Man gir de jo tillatelse til mye rart når man ser på den lille skrifta…)

 

Gooooodis!

Er det fredag nå? Kan vi late som det er fredag nå?! Pleeeaaase?!?! *stirre lystent opp på godiset som jeg og PappaDor var dumme nok til å forsegle og putte opp på hylla forrige helg med et håndavtrykk og «dette skal vi ikke røre før fredag»* Jeg vil ha freeeeedag!

(Forresten… hvis man er suuuperobservant så kan man kanskje legge merke til en forskjell på tegningen min fra sånn den har vært. Liten, men tydelig allikevel. Hehe.  Og som er del av en større plan. Men det kan jeg snakke om en annen gang. 😉 )

-MammaLi

PappaDor’s brownie-kake oppskrift. (Ikke sunt på noen tenkelig måte!)

Hei. PappaDor skal nå ha sitt første innlegg her. Og da velger jeg å bringe dere min brownie-kake oppskrift. Den er så enkel at selv kraftig rammede slagpasienter skal klare det med minimale skader. Og passer godt til. . . . . . . . . noe du vil ha til. Eller for seg selv.

Du trenger:

150g meierismør. (Plantemargarin er for tapere).

2,5dl sukker.

1,5dl hvetemel.

ca. 3-4 tskj. vaniljesukker.

ca. 5-6 spsskj. bakekakao.

2 egg.

1 hakket chili. (Eller pulver om du ikke er snobbete).

7-9 spsskj. O’boy/Nesquick pulver.

Nøtter om du absolutt må. Men jeg bruker det ikke siden mange er allergiske, og det smaker flærk.

Du gjør: Smelt smøret. Rør sammen smør, sukker, hvetemel, vaniljesukker, kakao, Sjokomelkpulver, chili i en eller annen form og egg, (alt egentlig), til røre og hell i en liten-medium kakeform av typen som kan åpnes på siden. Stek til du liker konsistensen, ca 25 min. funket bra i min ovn. Ta ut og sett på rist for avkjøling.

Glasur/pynt/kliss å ha oppå: ca. 1/3 boks romkrem eller vaniljekrem.

3-4 spsskj. Rørte jordbær.

Bittelitt kanel.

Rør sammen med gaffel eller hva enn du finner bakerst i skuffen og som fortsatt er rent. Klin oppå kaka med slikkepott. Strø noe oppå der igjen hvis du vil. Jeg brukte standard kakepynt strø.

Her er et bilde av ca. slik det skal se ut. Glemte å faktisk ta bildet før vi hadde spist en del av den, men dere får ta det dere får.

Lykke til.

PappaDor.

Kveldsinnsikter…

Når man står opp fra å ha sovna med sovemotvillig sønn fordi man kommer på at for det første er lenge siden man har blogga og for det andre man ikke har fått spist alt lørdagsdigget man har kjøpt, da innser man også for det første at man har blitt en blogger rett og slett… og for det andre at man er alt for avhengig av godis. Hehe. Jeg kan leve med begge deler.

 -MammaLi