Pendling og pimping…

Hva skal vi egentlig ta først av to temaer som har absolutt intet til felles? Pimpinga eller pendlinga liksom?La oss ta pendlinga. Hvorfor spør du? (Hah! Det gjør du ikke det! Jugepave. Gi beng med den masinga og begynn og faktisk blogge tenker du!) Vel, fordi det involverer ikke bilder av Mu og da slipper jeg å tenke på at jeg ikke er sammen med Mu. Han har guttetid hjemme med pappaen sin.

Jeg har nemlig begynt på skolen igjen. Nærmere bestemt Høyskolen i Oslo. Etter halvannet år med permisjon var nå tiden kommet for å fullføre utdannelsen. Så som bestemt, så gjort. Og pliktoppfyllende som jeg er sitter jeg nå her etter å ha hatt hele halvannen time med pedagogikk. (Red. Akkurat nå er det vel egentlig to uker senere. Men sitter her fortsatt etter pedagogikk-time. Eller altså, har jo vært hjemom innimellom der. Men du skjønner vel hva jeg mener.) Og vips var skoledagen min ferdig. Sånn er det å være deltidsstudent. Digg tenker du kanskje nå? Heldige deg som har så korte dager. Joa. Kort dag er fint det. Om den starter klokka 11 og slutter klokka 13. Når den starter klokken 8.30 derimot er det ikke like artig.

La meg illustrere med et døgn som gjenoppstått pendler. (Dette blir nok litt langt og omstendelig…) :

kl. 02.00:
Innser at i morgen ikke er en vanlig dag og at det er på tide å legge fra seg  xbox-kontrollen og legge seg.
Får panikk da jeg kommer på at jeg ikke har skriveblokk, penn eller batteri på pcen og at jeg ikke har noe som minner om en vag anelse engang om hvor jeg kan finne noen av delene. (Vil jeg påstå at utpakkingen vår går fort og organisert? NEI!)

kl. 02.45:
Har revet ut noen ark av en gammel almanakk, funnet en penn som skriver 70% av tiden og satt pcen på lading.
Fortsatt ikke skrudd av xboxen, men tar meg tid til en heftig krangel med PappaDor.

kl. 03.15:
Endelig i seng. (Med det mener jeg selvsagt: Endelig på madrass på gulvet.) Stiller vekkerklokka og prøver å unngå se hva den dumme «Så lenge er det til klokka ringer»-meldinga forteller meg om hvor kort det er til klokka ringer.

kl. 04.17:
MAAAAAAAAAAAAAAAAT TAAAAAAAAKK!!!! Herlig. Akkurat lenge nok til å sovne ordentlig. Lager mat i halvsøvne, børster sølt melkepulver under madrassen. Kaster flaska oppi sprinkelsenga og satser på at Mu finner den selv. (Nei… Gjorde jo ikke det. Reiste meg derimot opp og sto der på knærne og matet skrømtet.)

kl. 04.25:
Aksepterer at Mu ikke vil sove igjen alene og tar han med ned på gulvet til oss. Sovner igjen med en fot under armen og en tissebleie godt trøska inn i kinnbeinet.

kl. 05.28:
STÅR OPP!!! (Ja du leste riktig. Står opp ja!) Blir resolutt tuppet ut av senga av en muggen Mu som syns dette er et uverdig tidpunkt å skulle lage lyd og bevege seg og fungere på. Det er jeg HELT enig med han i. Ikke engang fugla er våkne.

kl. 06.04:
Halser ut av døra og prøver huske om jeg sminka begge øya. Lurer litt på om det som føltes litt rart under skoen var en av 40 000 brunsnegler som er ute eller noe annet udefinerbart. Overbeviser meg selv om at det var en litt myk pinne. Det er vi som er ute nå. Jeg og brunsneglene.

kl. 06.27:
Kaster meg inn på togstasjonen. Kaster meg deretter inn på toget og ned på første og beste sete i en nesten tom vogn. Er fornøyd med to-setersen jeg har kapret.

kl. 06.29:
Er ikke lenger fornøyd. For ved siden av meg klemmer det seg ned en fjortiskledd 50 åring som lukter svakt av upussede tenner og løk. Jeg er vantro og sjokkert. Det er ledig foran meg og bak meg og på andre siden. «Reglene!!!!», har jeg lyst til å rope til henne, «reglene for kollektivtrafikketikkete sier klart og tydelig at er det plasser til å sette seg alene et heeeeelt annet sted enn oppå fanget mitt så ser du til helvete å setter deg et heeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeelt annet sted enn oppå fanget mitt!!!!!» (Jeg begynner her å innse at min tidlige start har gått på humøret løs. Men pokkern heller altså!)

kl. 07.01:
Finner frokost i sekken min… (Som jeg ikke har brukt siden mars 2011.)

Nam… Kjekssmuler.

kl. 07. 19:
Tenker at hvis hun tuppa ved siden av meg ikke slutter å ta opp og ned avisen sin nå så krøller jeg den sammen og trøsker den langt pokker i vold. Tenker også at hun jenta foran meg som dro opp en sånn isporkulefylt rundpølsepute og la den i vinduskarmen for å så sovne på den, er den mest garva pendleren jeg har sett på lenge.

kl. 07.25:
Fremme i Oslo. Prøver å akseptere at hvis jeg faktisk snudde akkurat nå og tok første tog tilbake, så ville jeg muligens rekke å komme meg helt hjem, kle av meg og legge meg ned igjen før Mu våkna. (Ja, vi er ganske bortskjemte.)

kl. 08.14:
Setter meg for første gang siden mars 2011 i en  forelesningssal. Er for første gang siden august 2009 omringet av fremmede. Denne gangen fremmede som allerede kjenner hverandre godt. (Så godt at jeg nå etter to uker på skolen fortsatt har tilgode å oppleve at en eneste person i klassen hilser på meg. Gøy.)

kl. 08.32:
Husker brått hvorfor jeg ikke akkurat stressa med å orke komme til disse timene når jeg var gravid og kvalm forrige gang jeg tok de. Vurderer om jeg hadde klart å rulle meg sammen i en ball bakerst i salen og sove.

kl. 09.50:
Hjelper ikke akkurat mitt eget første inntrykk fremover ved å dytte en hel muffins inn i munnen på en gang og prøve å tygge umerkbart på den. Altså var ikke verdens største muffins da… men stor nok til at jeg så dust ut.

(Hahaha. Her så jo muffinsen gigantisk ut. Men for orden skyld så er pcen min knøttliten da. Vi snakker forresten om Mu sine grove, men søte mumsemuffins… Som han nekta spise. Takk for den. Og for ordens skyld to… Jeg har ikke for vane å ta bilde av maten FØR jeg spiser den. Jeg tok selvsagt opp en ny muffins senere for å ta bilde av den. Ikke at jeg stå mindre dust ut der jeg satt i gangen på høyskolen og tok bilder av mat jeg la på pcen. Hehe.)

kl. 10.11:
Ferdig for dagen faktisk. Setter meg ned for å blogge litt. Begynner på dette innlegget.

kl. 11.17:
Får den telefonsamtalen alle som etterlater barnet sitt hjemme i mer eller mindre kompetente hender i jakt på egentid og selvutvikling frykter nesten mest av alle…

«Nøyaktig HVOR er egentlig legevakta i Askim?! Glem det, vi tar drosje!» *klikk* Samtale slutt.

(Og her slutta det jo brått. Ble ikke no om pimping… Ble ikke noe med resten av døgnet som pendler. Det ble panisk drosjetur og en to ukers forsinkelse på blogginnlegget. Ta det med ro. Det er ikke så alvorlig som jeg først frykta! Kommer et innlegg om det i løpet av helga.)

-MammaLi

Lørdags»godt» og tankespinn… Ganske så seriøse greier.

Skal jeg flytte?

Eller rettere sagt vi da… Mu, PappaDor og jeg. Og svaret er ja. Altså vi skal jo flytte. Greia er bare skal vi faktisk ta steget og flytte vekk fra vårt elskede Oslo?

Jeg føler meg som om jeg er i ferd med å slå opp med en kjæreste. En du har vært sammen lenge. De siste årene mest av vane og av frykt for hvem og hva du er hvis dere ikke lenger er sammen. En du har vært sammen med så lenge at du nesten har mistet alt av egen identitet. Du er blitt «kjæresten til…».

Og man fortsett liksom bli med denne kjæresten, selv om den ikke behandler deg særlig bra. Den kommer ofte forseint, er gnien og samtidig sløser bort pengene dine. Den stjeler maten din og tiden din, og maser om å få mer hele tiden. Den virker alltid som den ikke har helt tid til deg og hvert fall ikke plass. Spesielt ikke etter at du fikk barn. Nå virker kjæresten mest som den syns at du er i veien og til bry. Og allikevel blir du.

For når kjæresten smiler til deg, når været er fint og dere vandrer gatelangs så er det ikke noe annet sted i verden du vil heller være enn her. Når den først gir av seg selv er den generøs og varm, og du føler seg trygg og komfortabel fordi du kjenner hver minste krok og rynke. Du vet nøyaktig hvilke knapper du skal trykke på for å få en strålende dag sammen, samtidig som du vet hvilke emner du skal unngå og når. Du føler deg sett og kjent og rett og slett hjemme.

Men allikevel vet du. Innerst inne. Langt der inne. Inne i den dypeste delen av deg som du helst ikke vil høre på fordi den alltid forteller sannheten. Der inne vet du at det er på tide å gå. Det er på tide å finne seg noe annet. En egen identitet.

Selv om det føles som om hjertet ditt blir revet ut av kroppen og du får pustevansker bare av å tenke tanken.

Men som regel finner man jo en ny… Rundt neste sving venter det kanskje en ny stor kjærlighet. Og jeg tror jeg skylder både meg selv, mannen min og barnet mitt å gi den kjærligheten en sjanse til å gro.

(Jeg bare vil ikke… *sukk* Blir man faktisk noen gang voksen nok?!)

Og bare for å bryte opp stemningen litt så er her et bilde av lørdagsgodtet mitt i dag (Tatt med webcam så beklager den uberdårlige kvaliteten!):

Tørre Cheerios faktisk. God helg liksom…

 

-MammaLi

Et med all sannsynlighet sjeldent anfall av hverdagsblogging

(Jeg skulle liksom egentlig lage et innlegg om åssen man vet at man har blitt mamma… Men så kom jeg liksom på så mye annet i farta at det utviklet seg mer til et hverdags-dagbok-blogg-innlegg. Er det tilgitt på en søndag når mor har vært på fest og drukket en heeeel cider?)

I morges hadde jeg et tilfelle av «Du vet du har blitt mamma når (…)». Vi har nemlig barnevakt akkurat nå. Mu er og koser seg hos mormor og bestefar på landet…(Vent litt. MammaLi må ha allergimedisin. Åpne stuevinduer, allergisk MammaLi og den ene cideren jeg nevnte gjør MammaLi blind? (Konkurranse: Hvor mange ganger kan man slippe unna med å si MammaLi i et parantes…eh…innstikk? Hva i alle dager skal man egentlig kalle det?))…mens PappaDor og jeg har vært i 50 årslag. Noe som egentlig er veldig deilig. Den delen med barnevakt altså, 50 årslag var koselig det også… men deilig vil jeg nok ikke kalle det. Noe av det jeg alltid gleder meg aaaaaaller mest til når vi har barnevakt er så sove lenge! Hver eneste gang jeg skal legge meg de gangene vi har hatt barnevakt (Alle tre… Hehe.) er alt jeg tenker på at jeg skal sove lenge. Jeg vil helst gå hjem fra hva enn vi er på for å gå hjem og legge meg umiddelbart.

Men som den observante leser sikkert kan dedusere seg fram til så er jeg jo nødvendigvis våken og tilstedeværende nok til å blogge. Jeg har faktisk vært våken to ganger allerede i morges. Ene gangen så bare titta jeg meg litt rundt og fant ut at ikke pokker om jeg skulle stå opp enda, men andre gangen så var jeg sikker på at nå hadde jeg nok sovet kjempelenge. Og at vekkerklokka sikkert kom til å ringe snart uansett. (Optimistisk hadde jeg satt på vekkerklokke for å være sikker på ikke sove for lenge i dag.) Så opp sto jeg… Og ble møtt av klokker som kunne informere meg om at klokka var 10… TI liksom! (Ja, jeg vet jo at det har blitt sommertid og at disse klokkene egentlig skulle vist 11, og at det hadde vært litt mer sånn sove-lenge-aktig, men altså den timen anerkjenner jeg ikke som at jeg har fått sove ekstra. Den timen har jo bare rett og slett blitt stjålet fra meg!)

Det er da ingen som legger seg etter en fest og tenker nå skal jeg sove kjempelenge for å så stå opp klokka 10! Før jeg fikk barn så var vel eneste grunnen til å stå opp før klokka 12 at jeg skulle jobb eller skole. Man sto da aldri aldri aldri noengang opp klokka 10 på en søndag og tenkte: «Jøss, heldige meg, nå fikk jeg sove lenge, kanskje jeg skal blogge og rydde litt FØR vekkerklokkka ringer.« (?!?!?!?!?!?!?   *skamme seg*) Er nesten så jeg har lyst til å gå og legge meg igjen og krampeaktig ligge der til jeg sovner igjen og vekkerklokka ringer. Hadde jeg bare orket å reise meg fra sofaen og gå bort til soverommet for å legge meg… Men det gjør jeg ikke.  Hvor tragisk er ikke det.

Jeg er seriøst fyllesjuk etter den ene markjordbærcideren jeg drakk i går. Jeg burde jo ant det. Det er den andre cideren jeg har drukket siden august 2010. Men allikevel da. Det får da være grenser! Det burde også komme under «Du vet du er mamma når (…)»-greia. Du veit du er mamma når du blir fyllejsuk av en stakkars cider. Hehe. Og når man ser ut av vinduet og tenker: «Sol! Jeg må gå tur!»

Men jeg vil ikke gå tur. Har virkelig ikke lyst til å gå tur. Er sååååååååååååååååååååååååååå lei av å gå tur! Men det er jo sånn det blir. Pent vær = tur.  I dag er pent vær = boikotting. Mu sitter og husker på en veranda i Aurskog. Han får all den friske lufta han kan ønske seg. MammaLi på sin side lukker igjen persiennene og spiser smågodt.

Jeg lovet jo et dagboksblogg-innlegg… Egentlig så er det vel bare jeg som sitter og bableskriver fordi jeg ikke har noe bedre å finne på. (Nå juger jeg. Jeg har VELDIG mye som er «bedre å finne på». Eller ting som det hadde vært smartere å gjort i hvert fall. Nå er det seriøst så rotete her at jeg brått ble usikker på om Mu faktisk er hos mormor eller om han ligger under en kleshaug eller noe et sted i leiligheten.)

Men i god fjortis-dagbok-blogging-stil skal jeg nå ta opp ting som ikke har noe med det jeg akkurat skrev om å gjøre og som er av null interesse eller relevanse for andre. Hehe. (Moahahahaha… Onde meg! Du trodde du hadde kommet til en annerledes blogg trodde du ikke? En som var saksrelevant og mest opptatt av å være underfundig og artig? Å nei da du! Innerst inne i MammaLi bor det en liten rosa blogger som vil dele ørsmå private detaljer av livet sitt som egentlig bare sentrerer seg rundt hennes egen navle, og min fyllesjuke hjerne er for svak til å kjempe i mot.)

Min indre rosa blogger.. som selvsagt har fått solbriller i steden for vanlig briller. Ingen rosa blogger med respekt for seg selv bruker briller altså!

(Jeg er forresten klar over at brillene har mangla på de bloggtegningene av meg selv jeg har laget. Jeg er bare for lat til å tegne de inn. Hehe.)

Fy fillern dette blir et langt innlegg… Jeg håper du har tatt en pause eller kjeks eller noe sånt midt inni der et sted.  Hvis det i det hele tatt er noen som gidder lese alt dette. Hehe. Trøsta er vel at det faktisk egentlig bare er en ting igjen som jeg vil nevne. Eller opplyse om eller hva man skal si… Eller skal man kalle det en kunngjøring?

Det er nemlig slutt på de dårlige mobilkamerabilde fra denne kanten! MammaLi har fått seg ny telefon! En rooooosa en. Hehe. Med touchscreen og det hele. 😀 Så nå blir det morsommere å ta bilder igjen sånn i hytt og pine. Jeg vurderer også å legge inn wordpress som en app og så jeg kan blogge litt når som helst.

Hadde ikke det vært fint da dere? Så kunne jeg lagt ut givende innlegg som dette heeeele tiden lizzom! Hihihi.

Nei uff…

Nå gir jeg meg kjenner jeg.

Jeg lover på tro og ære å komme sterkere tilbake meget snart med et innlegg det er verdt å lese. Hehe. Jeg startet jo så bra… også endte det jo så tragisk. Jaja. Vi lar hest være best og går for å vekke PappaDor med beskjeden om at MammaLi nekter å vaske opp så han får stå opp å gjøre det han. 😉 (Da blir han nok glad!)

Ha en strålende søndag! Og gå en tur i finværet for meg….

-MammaLi

(PS: seriøst… hvis det er noen som har erfaring med wordpress-appen så hadde jeg satt pris på litt tilbakemelding på om den funker bra. Kjenner disse app-greiene gir meg litt noia. Man gir de jo tillatelse til mye rart når man ser på den lille skrifta…)

 

Ufrivillig teppe-mamma…

Er det noe jeg virkelig (Her holdt jeg på å skrive hater, men innså at det kanskje er litt vel drøyt.) misliker så er det denne trenden med tepper foran barnevogna. Det forunderer meg egentlig veldig at det i det hele tatt er noen som gjør det for jeg har vel enda til gode å møte noen som forsvarer denne praksisen.

Bildet var hentet fra denne artikkelen fra Familie og Helse. (Etter at forfatteren av artikkelen valgte å endre sitt bilde da det var hentet fra Google uten å ha sjekket opphavsretten, har jeg også valgt å endre mitt til et jeg har tatt selv. Bare så vi har alt på det rene. Så vidt jeg vet da… Men artikkelen er fortsatt verdt å lese altså!) Som alle andre så er jo også disse naturlig nok i mot å gjøre om vognene til kokonger. Altså babyene har allerede vært fanget inni en tett boble uten mulighet for luft eller utsyn i 9 måneder det. De er faktisk ferdig med sånt nå og skal faktisk nå utsettes for både frisk luft og inntrykk. Man ser jo ikke ikke voksne folk på bussen surre seg inn i et eller annet telt før de sovner på bussen.

Og selv om jeg ikke har noen bevis, til det så er jo denne teppe-greia for ny og dermed lite forsket på, så tror jeg at disse teppene skaper usikre og lettvekkede barn som ikke blir vant til å takle verden slik den er. Som sagt så er dette min personlige mening som ikke har noen vitenskaplig basis. (Jeg syns bare det virker som sunn fornuft. Blir man skjerma fra alt så lærer man eller ikke å takle noe.)

Jeg har vært så i mot å bli oppfattet som en teppe-mamma at jeg heller drar vogna etter meg hvis vi møter på sollys og det eneste jeg noengang har hengt 1/3-del ned over vogna er en siklefille i gassbind. Og da faktisk i en trekant slik at det bare dekket akkurat nok til å lage en skygge på en nyfødt Mu.

(Dette er et illustrasjonsbilde da… selv om jeg ser at det til forveksling kan ligne på ett av mine bedritne mobilkamerabilder.)

Men… nå viser det seg plutselig at det er noen her i huset som har sin egen agenda, en heeeeeeeeeelt annen agenda enn den jeg har sett for meg. Lille Mu er nemlig ikke særlig glad i å sovne på dagtid. Kan jo skjønne det. Er jo så mye man skal oppdage og ødelegge. Så her er det til tider en kamp på liv og død på gang. (Det må i hvertfall høres sånn ut for naboene. Seriøst… Jeg tror Mu hadde foretrukket å bli slått med en pinne enn å legge seg inni mellom.) Så i desperasjon en dag begynte jeg å leke titte-bø med helseteppet hans bare for å ikke klikke i de 17 vinklene jeg ville klikke i.

Og har’ru sett på makan. I det ungen fikk teppet over hodet et par gang så sovna han jaggu og sov i to timer. Hehe.

(Selvsagt flytta han armen i det jeg tok bildet… Hehe. Men det sparte jo bare meg fra å måtte fiske teppet av han igjen. For jeg er jo fortsatt teppe-motstander-mamma innerst inne.)

Av dette har jeg dratt følgende to konklusjoner:

1. Mu har et eeeekstremt avslappa forhold til titte-bø-leken. (Det kommer nok av at han skjønte av seg selv åssen leken fungerte når han var 4 måneder og dermed er meget klar over at ingen blir faktisk borte. Det kjipe med dette er jo at det ikke går an å lure han eller gjemme noe fra han. Hehe.)

2. Mu er en fugl! (De sovner jo alltid når man legger teppe over buret.      ÅÅÅÅH! Kanskje det er det teppe-mammene driver med. De lufter bare fuglen sin!!!!)

-MammaLi

(Liten bonus:

Denne regla sier vi mens vi ser etter pip-piper ute og den faller like i smak hver gang så tenkte jeg skulle dele den når vi først var inne på fugler. Den har egentlig ikke melodi eller fast rytme, man legger bare trykket på første stavelsen i hvert ord. 🙂

Flakse Flakse Flooosj

Fuglen Flyr Vekk

Flakse Flakse Flooosj

Fuglen Flyr Vekk

Borte Borte Borte Borte

Hvor Er Fuglen Nå?

Borte Borte Borte Borte

Hvor Er Fuglen Nå?

*titte ut av vinduet eller vogna etter fuglene*)