Kveldstilbud: Unge til salgs!

Jeg legger herved ut en relativt pent brukt unge til salgs.

(Dette er en av de sommerkledde variantene av modellen. Her i ført en alt for stor Hufa-lue og kortbuksedress fra morfar i Thailand. Om ungen faktisk er i stand til å gjøre noe fornuftig arbeid på vogna si vites ikke, men han er i det minste glad i å late som.)

Modellen er ca 11 måneder gammel og i følge legen, som både var forkjøla og snakket veeeldig gebrokkent, er han 76 cm høy og veier den nette sum av 10,95 kg. (Her kan jeg være villig til å strekke meg til 11 kg hvis tilbudet er av riktig beløp.) Eventuelt kan ungen være «tid fra ni til fem» kg tung og «søtten hekser» høy. Alt ettersom.

Han er som nevnt av hankjønn, noe han nylig selv har oppdaget også… Noe som kan gjøre bleieskift, hva skal man si, komplisert. Ellers er han såpass gjenkjennelig som gutt til vanlig også at selv pensjonister kaller han konsekvent «han» selvom mammaen hans har en tendens til å kle han i sjokkrosa. (Greit nok ungen er en gutt, men mammaen hans er fortsatt en jente og jeg liker rosa! Dessuten tror jeg ikke på «jente- og guttefarger».)

Ungen som tidvis svarer på betegnelsen «Mu» er nesten selv-gående, men ikke helt. Er dog meget mobil både vertikalt og horisontalt. Og ekstremt flink til å peke. Kan rundt 15 ord. Kun 5 av de forståelig for andre enn de som er genetisk disponert til å tolke akkurat denne modellens babybabling.

Noen ting ungen liker:

Jord… Jord av alle typer er en stor høydare. Så tilgjengelighet til en åker eller et jorde eller noe sånt er nok et stort pluss. (Her trenger ungen minimalt med pass og stell så lenge alle sperreventiler er montert.)

Ellers så kan vi nevne spising av knekkebrød som mamma har strødd rundt på terrassen som en favoritt. (Nød lærer desperat mamma å mate barnet sitt som en hund. Varme og småspist barn er dårlig blanding.)

Grøtglasering er også høyt på lista over favorittaktiviteter til denne karen.

Tilgang til innlagt vann eller andre vaskemuligheter vil nok være nødvendig.

Ungen er for det meste blid som en sol og kan sjarmere penger ut av en gråstein… Eller i det minste godis ut av en pensjonist. (Ikke at det er sånn kjempevanskelig. Men er jo greit å nevne allikevel.)

Men sånn for å være helt ærlig har modellen sine svakheter. Det er nemlig noe alvorlig galt både med volumkontrollen og søvnmodusen. Og aller tydeligst blir problemet når disse to funksjonene skal kombineres i en såkalt «leggetid».

Enkleste måten jeg kan forklare åssen problemet utarter seg på er denne:

Forestill deg en brannbil som har hatt samkvem med en vuvuzela, og at deres avkom var en sprettball med lange armer og bein som flakser vilt mens den lugger deg.

Av denne grunn er ungen ganske billig… Altså man skal ikke stikke under en stol at modellen er One of A Kind, og derfor muligens et samlerobjekt. Men man må altså være forberedt på noen små bugs i systemet. Diss kan kanskje bli utbedret over tid eller i en senere modell.

Spørsmålet er bare om du er villig til å la denne unike muligheten gå fra deg?!

(Bildet viser 17. mai-versjonen av denne modellen. Flagg, solbriller og Grete Waitz-løp-medalje kan medfølge mot et tillegg i prisen.)

Bud ønskes!

-MammaLi

Akutte hukommelsesproblemer

(Først og fremst så må jeg bare advare om at jeg faktisk skriver på mobilen… Derfor ser kanskje ikke dette innlegget ut som vanlig.) (Nei… jeg har faktisk ikke skrevet hele på mobil. Jeg ga opp. Men jeg er for lat til å skrive hele innlegget på nytt. Så det meste er faktisk fra mobilen.)

Jeg hadde bursdag i går! (Hurra for meg!!!) (Nja, ikke i går… men i forigårs!)
Som følge av det så har jeg jo blitt gammel… Det er fort konsekvensene av å ha bursdag.
Og gamle mennesker glemmer jo lett.

Så kunne vi gjort en avtale om at en eller annen som gidder kan minne meg på å lage innlegg om huskjøp og om (Nå har jeg faktisk allerede glemt det… Eh..) om om om hmmm… Ja! Om bloggtegninger og åssen du kan få din helt egen hvis du har lyst på!

Kan vi forresten lage en avtale om av jeg legger ut nye innlegg minst en gang i uka fremover? Også skal jeg mase på PappaDor og Tante I og Mu for den saks skyld. Sånn at de også legger ut oftere.

Imens så skal jeg prøve å holde hodet mitt vagt konsentrert og leke med bølletrollet mitt.

(Her prøvde jeg legge inn et bilde… Men det funka dårlig. Hehe.) (Også er jeg for lat til å gjøre det nå…)

Sånn for å gjøre det ekstra komplisert så skal jeg nå prøve å linke til noe artig jeg fant.

Jeg fant nemlig min gamle blogg! Min gamle sinna-blogg faktisk. Hehe. Så om jeg manglerbilder og sånt her i dag så kan man i det minste finne det der. 😉

Tarilja sin sinnablogg

(Nå skal jeg gjøre voksneting… ÆSJE BÆSJE! Så voksen. Hehe.)

KABOOM! *hode eksplodert!*

Som alle andre må jo jeg også ha et 17. mai-innlegg. Dog veldig på etterskudd da… Noe som har sin naturlige forklaring i de tankene jeg lanserte i forrige innlegg. Hodet mitt har rett og slett eksplodert og implodert og alt er kaos. Hehe. Uansett…

Av alle bilder som jeg tok på 17. mai så syns jeg dette beskriver følelsen vi hadde akkurat dette året best:

En meeeget spent og fascinert liten kar som klamrer seg til mitt gamle barndomsflagg mens korpset går forbi. Han var rett og slett i snåling-himmelen. Det var jo flagg og musikk over alt! Når han i tillegg fikk lov tilå ha på seg mormor sin medalje fra  Grete Waitz-løpet så var lykken komplett. Hehe. Denne viste han frem til alle som så hans vei.

Så spent var stakkaren at han etter dette sovnet nærmest momentant og sov seg gjennom tog og pølsespising og det meste. Heldigvis våknet han nok til å få en vaffel og litt iskrem.

Helt sprøtt å tenke på at neste år så skal vi sannsynligvis og se på babyen vår gå i barnehagetoget. Neeeei han skal jo være min lille klumpneve for alltid!

Ellers så føler vi voksne i familien oss sånn her:

Nå blir jeg sikkert saksøkt av de som bestemmer over arva til Edvard Munch. Men dette var første jeg kom på som kunne beskrive åssen vi har det i dag.

Husker dere forresten den store Munch-diskusjonen om hvordan man skulle uttale Munch… om det skulle være mUnk eller mOnk liksom. Og familien måtte ut i media og si meninga si og sånt… Hehe.

Jeg syns det skulle bli uttalt mÅnk… Med skikkelig sånn Wincke-Lanke-svung i stemmen. (Aner ikke om det var sånn de skrev det… men det virka riktig. Hehe. Aner du ikke hva eller hvem Wincke-Lanke er? Altså hallo! KLM liksom?! Aner du ikke hvem det er heller? Vel da velger jeg å anta at du er født etter 1990 og derfor i en humoristisk bakevje.)

Dette er nok ikke verdens beste blogginnlegg merker jeg. Men hodet mitt har som sagt gått kaboom! I natt må vi nemlig avgjøre om vi skal legge inn bud på et hus… I Askim. Askim liksom… Ikke Oslo. Askim. Men tilgjengjeld… Hus! Ikke leilighet. Faktisk hus med hage og ting som varmepumpe og greier. Jeg beklager at bloggen har liggi litt brakk i det siste. Men altså. Oslo vs Askim, leilighet vs hus, pendling vs god plass, barnevennlig vs venner i nærheten. Åssen skal noen klare å forholde seg til dette på en voksen og balansert måte?

Nei vettu hva… Da spiser jeg heller popcorn og ostekake klokka halv to om natta og later som jeg er ung og sprek og singel og barnløs og bekymringsfri. *putte hodet i sanden* (Nå ødela Mu fint den illusjonen med å skrike etter nattmat da. Men det funka jo sånn fem minutter kanskje. Hehe.)

Jaja..

God natt fra MammaLi (Snart Askim-borger?)

Lørdags»godt» og tankespinn… Ganske så seriøse greier.

Skal jeg flytte?

Eller rettere sagt vi da… Mu, PappaDor og jeg. Og svaret er ja. Altså vi skal jo flytte. Greia er bare skal vi faktisk ta steget og flytte vekk fra vårt elskede Oslo?

Jeg føler meg som om jeg er i ferd med å slå opp med en kjæreste. En du har vært sammen lenge. De siste årene mest av vane og av frykt for hvem og hva du er hvis dere ikke lenger er sammen. En du har vært sammen med så lenge at du nesten har mistet alt av egen identitet. Du er blitt «kjæresten til…».

Og man fortsett liksom bli med denne kjæresten, selv om den ikke behandler deg særlig bra. Den kommer ofte forseint, er gnien og samtidig sløser bort pengene dine. Den stjeler maten din og tiden din, og maser om å få mer hele tiden. Den virker alltid som den ikke har helt tid til deg og hvert fall ikke plass. Spesielt ikke etter at du fikk barn. Nå virker kjæresten mest som den syns at du er i veien og til bry. Og allikevel blir du.

For når kjæresten smiler til deg, når været er fint og dere vandrer gatelangs så er det ikke noe annet sted i verden du vil heller være enn her. Når den først gir av seg selv er den generøs og varm, og du føler seg trygg og komfortabel fordi du kjenner hver minste krok og rynke. Du vet nøyaktig hvilke knapper du skal trykke på for å få en strålende dag sammen, samtidig som du vet hvilke emner du skal unngå og når. Du føler deg sett og kjent og rett og slett hjemme.

Men allikevel vet du. Innerst inne. Langt der inne. Inne i den dypeste delen av deg som du helst ikke vil høre på fordi den alltid forteller sannheten. Der inne vet du at det er på tide å gå. Det er på tide å finne seg noe annet. En egen identitet.

Selv om det føles som om hjertet ditt blir revet ut av kroppen og du får pustevansker bare av å tenke tanken.

Men som regel finner man jo en ny… Rundt neste sving venter det kanskje en ny stor kjærlighet. Og jeg tror jeg skylder både meg selv, mannen min og barnet mitt å gi den kjærligheten en sjanse til å gro.

(Jeg bare vil ikke… *sukk* Blir man faktisk noen gang voksen nok?!)

Og bare for å bryte opp stemningen litt så er her et bilde av lørdagsgodtet mitt i dag (Tatt med webcam så beklager den uberdårlige kvaliteten!):

Tørre Cheerios faktisk. God helg liksom…

 

-MammaLi

Krabbebeskyttere til kravlende småkryp.

La oss først begynne med et klask på lanken også gå raskt videre til dagens innlegg:

Krabbebeskyttere til kravlende småkryp!

Når Mu først begynte å krabbe sånn på ordentlig viste det seg at gamle tregulv og myke babybukser var en dårlig kombo… (Kanskje ikke særlig overraskende riktig nok, men et problem uansett.) Jeg kunne huske å ha sett sånne knebeskyttere til babyer med anti-skli på, og kunne også huske langt baki der et sted å ha sett oppskrift på å lage egne anti-skli-sokker. Og tenkte da altså at jeg med all sannsynlighet kunne kombinere disse til noe billig og funksjonabelt.

Jeg valgte derfor å ta en strømpebukse som Mu har vokst fra:

Her har jeg allerede klipt av beina… hvorfor husker jeg faktisk ikke. (Kan ha vært et litt sånn tjuvstart-anfall i min iver etter å lage krabbebeskyttere eller så kan det ha vært et forsøk på å få strømpebuksa til å vare litt lenger.)

Denne strømpebuksa la jeg deretter pent og flatt på sofaen, og stappa en papirbit ned i hvert bukseben. (Det hadde jeg egentlig bilde av, men det ble så stygt at selv jeg kvier meg for å legge det ut.) Dette var for å forhindre en massiv eventuell tabbe i neste omgang…

Nå trenger man muligens å enten ha kjøpt inn ting på forhånd eller låne av noen andre eller hvis man er som meg, en kreativt-stæsj-shoppoholiker, så trenger man å lete litt i de 70 000 posene med ting som man tenker «Dette skal jeg lage noe med en gang og det skal bli driiiiitfint»-materialer. Man trenger nemlig tekstilmaling. Eller ikke maling, mer sånn ting på tube som man dekorerer på tekstil med. Sånn som legger seg oppå liksom. (Man kan se på min eksemplariske forklaringsevne og bruk av fagord at jeg skal bli kunst- og håndverkslærer, ikke sant? Det bare oser profesjonalitet og kunnskap ut av hvert eneste ord her.)

(Her støter jeg på en liten estetisk smell…)

Fordel så tekstildekormalingen i sånn knehøyde på strømpebuksa, gjerne i litt artige mønster eller bare snirkler og klussing. Poenget er å få mest mulig kontaktflate uten at det blir stivt:

(Her er da smellen… For det første burde jeg nok gått for samme mønster på begge bein. For det andre…burde jeg nok gått for en annen farge enn majones på bæsjebrunt.)

Så lar man dette tørke før man klipper de av til passende knebeskytterstørrelse.

(Uff da…. produktplassering.)

Når det bar tørt og klippet prøvde jeg å få plassert krabbeknebeskytterne på Mu. (Den observante leser legger nok her merke til at det var da en sabla liten 10 måneder gammel gutt… Og er han så dårlig på å krabbe at han trenger sånne ting? Har jeg ikke så sannelig sett bilder av at han løper av stede med pappesker? Og du har helt rett. Dette ble nok gjort for noen måneder siden ja.)

Dette viste seg å være særs vanskelig. Det gjorde også sønnen min til en skummel zombilignende ting. Veldig upraktisk.

Etterhvert fikk jeg i det minste et bilde av han med tingene på… Riktig nok ikke mens de er i bruk da. Men det har en meeeeget enkel forklaring.

De funka ikke.

I det hele tatt.

De rulla seg opp og flytta på seg og var faktisk glattere enn om han ikke hadde hatt de på.

De var rett og slett en massiv episk FAIL på alle punkter. Jeg kan ikke en gang påstå at de så fine ut i det minste liksom.

Så hva er egentlig målet med dette innlegget? Rett og slett å si; Ikke lag sånne. Blir bare tull av det!

(Det kan nok være at det hadde funka bedre om jeg ikke hadde vært dronningen av snarveier og faktisk brukt sånn «volumpasta» som blåser seg opp og blir litt klissete i konsistensen sånn som oppskriften på anti-skli-sokker. Men jeg gadd jo ikke ta fram strykejernet. Det er jo dølt!)

Mu ga som vanlig opp hele den teite mammaen sin og valgte å lese i en bok. Nerd altså!

-MammaLi

Hva er den lyden der?!

Den gnagende, gneldrende, skrikende, kjeftende, sutrende, hjernebarkspisende lyden der… Den som kommer hver gang man prøver å gå på do eller få noen til å sove eller man snur seg eller går for å lage mat eller puster feil… Den som kanskje hadde gjort at man kom stormende til for å trøste hvis den bare ikke hadde vært sinna og trassete og faktisk ikke slutta komme selv om man ikke prøvde gå på do allikevel, ikke prøvde å legge, ikke snudde seg eller gikk for å lage mat og i hvert fall ikke prøvde lage mat. Hva i alle dager er den lyden?

Aha! Det var det ja…