Torsdag for en stund uker siden kom den altså. Den fryktede telefonsamtalen…Den som får alle foreldre til å svettet når mobilen plutselig ringer i et møte eller på en forelesning.
Den som ligger i bakhodet fra det sekundet du går ut av døra og overlater barnet ditt til noen andre enn akkurat deg selv. (Eller EN av de fryktede burde jeg vel si… Det finnes jo flere av de. Men de er vel alle variasjoner rundt samme temaet.)
Jeg var heldigvis nettopp ferdig med forelesning og panikkfølelsen var ikke like stor før jeg faktisk tok telefonen og alt jeg hørte var infernalsk, hjerteskjærende hyling og en stresset, men fokusert far som sa:
«Nøyaktig hvor er legevakta i Askim?! Glem det, vi tar drosje!» *klikk* Samtale slutt. Mor nervevrak.
Jeg fikk rasket med meg sakene mine og marsjerte i retning Askim. Eller toget eller bussen eller hva enn jeg kunne finne som brakte meg dit i det minste. Presterte i prosessen å tryne ned en trapp ute på Høyskoleområdet… Midt i lunsjepausen. Og allerede gråtkvalt og redd fra før av måtte jeg kjøre den klassiske «Hehehe.. tåplige meg. Hahaha. Neida. Det gikk helt fint altså! Neida… Hahahahahahaha. Skoa mine ble bare litt ødelagt. HAHAHAHAHAHA!»-greia hvor man prøver virke nonsjalant og kul, mens man prøver å bestemme seg for om man vrikka eller forstua nærmest hele kroppen.
Etter dette klarte ikke hjernen min å gå og gruble på skrekkscenarioer mer og jeg tok sjansen på å ringe PappaDor tilbake. Og håpet egentlig på å høre en Mu som lekte pent i bakgrunnen og en far som sa at det ikke var så ille som først trodd og at alt gikk fint. Men så heldig var jeg ikke.
Hylingen hadde gått over til sår, hulking og far var nå så fokusert at han snakket som en militæroffiser. (Og for de som kjenner PappaDor så vet man at når han er så kald og rolig så er noe veldig galt.) Ut i fra hva jeg kunne forstå hadde Mu og PappaDor sitti på gulvet og lekt med en ball som så spratt opp på et pyntebord.
Et gammelt bord i massivt tre… som er ekstremt mye tyngre enn det ser ut som.
(Beklager at bildekvaliteten, og da spesielt estetikken, er betydelig dårligere enn normalt. Skyld på PappaDor.)
Dette bordet hadde Mu så klart å velte i sin iver etter å få tak i ballen, og før PappaDor hadde rukket å komme seg opp fra gulvet så slamret bordet med all sin kraft ned på føttene til Mu. Deretter fulgte det en brøkdel av et sekund med stillhet, før Mu begynte å hyle som besatt. Og den ene foten var full av skrubbsår, helt blå og dobbelt som stor som den andre.
(Bildet er tatt noen timer senere altså. PappaDor stoppa ikke opp midt i alt styret for å ta bilder av foten.)
PappaDor fikk i hverfall bestilt drosje, raska med seg yndlingskosen og stappa ungen i bilsetet sånn at de fikk tatt drosje til legevakta som ligger på det de kaller Sykehuset i Askim. Her kommer første sjokk for oss tidligere Oslo-borgere.
Det er ikke leger på legevakta i Askim.
Legevakta i Askim er visst bare betjent etter klokken fire og i helgene… Hurra.
Men det var i hvert fall noen som kunne ta bilde av foten og det ble konstantert et brudd i 2. tå. AU!
Betutta kar som venter på å få is utenfor «legevakta» i Askim.
(Og nå starter det en evig strøm av knoting, forviklinger og frustrasjon som jeg fortsatt egentlig er for sint til å snakke om kjenner jeg… Men den involverer en tur til Fredrikstad som var fullstendig bortkasta, og en tur på legevakta i Oslo der vi endelig fikk en ordentlig sjekk av foten til Mu. Men det viktige her er jo egentlig Mu. Så teite leger får bare være teite leger. Så vi driter i alt frem og tilbake og heller bare fortsetter som alt gikk smooth.)
Vi så jo for oss uker med smertefull gråt, konstant bæring og kreativ bruk av leker.
Som denne gå-vogna som vi kjørte han rundt i stua med de første dagene.
Men allerede dagen etter prøvde han faktisk og gå litt på foten og ville til og med leke i sandkasse.
Sånn lærte vi at det ikke er særlig lurt å først smøre foten med nedkjølende salve mot hevelsen og så sette nevnte fot i en sandkasse. Jeg har aldri sett så store mengder turkis sand sitte fast på en unge noen gang.
Heldigvis har det gått overraskende bra! Foten har fortsatt en litt pussig farge og har fått en liten kul som jeg vil sjekke ut hos lege, men ungen i seg selv er like i farta som før. 😉
Ser man bort fra de nettene han faktisk våkna i hylende smerter, og bekymringene og alt det som selvfølgelig fulgte med selv om vi hadde flaks, så var det nesten litt koselig. Hehe. (NESTEN!) Plutselig hadde jo gutten tid til å sitte litt på fanget eller leke litt i sandkassa og ikke bare prøve stikke av.
-MammaLi
Som en liten sidenote, så fikk vi telefon om barnehageplass dagen etter dette skjedde… Noe som kanskje er like greit. Da PappaDor fortsatt ser på meg med vill panikk i blikket om jeg nevner å la Mu være alene med han.
muligt 