Ooooooooooooog… OPP MED SEG, BLOGGEN!

God morgen!

Tenkte jeg skulle starte dette overmodne innlegget med å dele morgenrutinen min med dere.

HAHAHAHAHAHA! Saklig!

Jeg er heldig om jeg rekker tisse før jeg løper i barnehagen med en unge som er heldig om han får spise frokost før de skal spise middag.

Uansett… Følte jeg trengte noe «god morgen»-greier for å vekke liv i bloggen igjen.
Jeg har jo fullstendig gått i dvale. Sorry for det…

Men tilbake nå!

-MammaLi

(Ps… jeg holder faktisk på med bloggtegninger og sånt altså! Men kombinasjonen PC som tar kvelden, briller som knekker og unge som begynte i barnehage og smittet både seg selv og gubben med alle bassilusker i verden gjør at fremgangen er liiiiiitt dårlig. Uff. Jeg føler meg crap asså! Men det kommer!)

Skrivesperre…

Alle blogger med respekt for seg selv har et skrivesperreinnlegg, hvor man skriver ganske langt og artig om at man ikke lenger klarer å skrive ganske langt og artig og derfor vurdrer å legge ned hele bloggen og begynne studere på BI… Så sant man ikke allerede studerer på BI, da skal man ta et år som backpacker og så gi ut en plate med egenskrevne låter om livet på veien.

Jeg er litt usikker på hva en helt fersk mamma som tilfeldigvis blogger skal gjøre for noe når hun får skrivesperre riktig nok. (Og ja… jeg kvier meg litt for å kalle meg mammablogger. Selvom jeg sikkert er det. Men dette er jo ingen mammablogg. Eller er det det? Det kan jo ikke være det om ikke alle som skrive med er mammaer kan det vel?) Spesielt komplisert blir det jo når denne bloggeren allerede er en kunst og håndverklærer-student og skal farge håret grønt, men som samtidig styrer med økonomiske greier i forhold til leilighetskjøp og samboerkontrakter og all annen kjedelig drit… Hva skal liksom jeg gjøre for å opponere mot min selvpålagte bloggertilværelse?

For den er jo det… Selvpålagt altså. Uansett hva man påstår og hva man føler så er det jo som regel selvpålagt hele blogg-greia. (Bortsett fra for de som har det som jobb sånn på ordentlig seriøst… Men de er det jo ikke mange av.)  Jeg har i hvert fall ikke tjent et rødt øre på dette enda, og kommer nok med all sannsynlighet aldri til å gjøre det heller.  Men allikevel får jeg dårlig samvittighet når jeg ikke har blogga på et par dager. Jeg sitter og lurer på om innlegg jeg la ut er artige nok, vittige nok, snåle nok, samtidig som velskrevne nok og interessante nok for andre. Jeg bruker mye tid på å skrive blogginnlegg i hodet mitt og glemme de innen jeg har sjanse til å nærme meg en pc. (Det er vanskelig å rekke fram før Mu til tider… Tilgjengjeld så har han skrevet opptil flere nye innlegg som jeg skal få lagt ut snart.) Det er jo rett og slett til å bli litt smårar av… Og er det noe jeg virkelig ikke trenger så er det å bli smårar(ere).

Jeg har kanskje ikke direkte skrivesperre… For jeg har sånn 17 innlegg skissa ut i en liste, men jeg har nok fått litt bloggangst. Litt noia for å ikke være bra nok. (Ikke at jeg har noe å være redd for… Er jo ikke som om det er ørten mennesker som leser denne bloggen. Hehe. Bortsett fra solobolleoppskriften til Tante I… Den er det ørten som leser. Mon tro om det er noen som faktisk har prøvd lage de bollene. Gidder du i så fall si i fra hvis du har laget og leser dette? Da kan du få…eh…hederlig omtale og et navn som kan dukke opp i Google om man googler det.)  

For en stund siden så leste jeg en artikkel om hvorfor bloggen «din» suger… *lete fram* Her! (Jeg må forresten si at det er liiiitt vanskelig å å ta en side som påstår at den er for profesjonell og inntektsbringende blogging når den bruker overskrifter som «15 tegn på at bloggen din suger», men men.) I følge denne lista så bryter bloggen vår mot minst syv av punktene. Noe som vil si at vi sikkert suger ganske heftig. Ikke sånn «gå og dø i en krok, di sjarkskjøge»-heftig, men litt sånn «hvite tennissokker i svette mørkebrune skinnsandaler»-heftig.

3. Du får få eller ingen kommentarer på dine blogginnlegg.

Jepp… Å påstå at det flommer over av kommentarer er vel å ta litt hardt i. Så hardt at det er å juge faktisk. De to som har kommentert mest her inne er meg og Tante I… Og jeg tror ikke vi teller liksom.

6. Du har aldri fått en mail fra en tilhenger.

Nope… Ingen mail her i gården. Jeg har sendt en mail som MammaLi og fått svar. Men noe sier meg at det ikke teller heller.

7. Du har aldri mottatt en hat mail.

Ikke en eneste en! Selv om jeg faktisk har nærmest bedt om det der det står mail-adressa vår… Som er i overkant knotete forresten, jeg beklager det. Jeg er en knote-digger.

10. Du sparer dine beste tekster og ideer til seinere.

Skyldig her og. Ikke at jeg vet om det jeg sparer på er det beste… Jeg tror vel ikke noe er det «beste» liksom. Men at jeg sparer det gjør jeg. Rett og slett for å slippe å glemme ideer, og slippe gå tom for ting å skrive om i et knipetak. Pluss at det er visse ting jeg gjerne vil huske å skrive om.

11. Din blogg handler om alt mulig.

Den gjør vel kanskje det? Her er det jo håndverk og baking og anmeldelser og babyer og tull og alvor og alt i en salig blanding som kastes rundt i en tørketrommel av noe slag og former ord. Men det er jo sånn vi vil ha det. Det er sånn både jeg og Tante I og PappaDor og Mu er. Vi er usammenhengende raringer. Og når vi slår oss sammen får vi en usammenhengende raring-blogg.

12. Du vet ikke hvilke fordeler leserne dine får ved å lese bloggen din.

Jah… altså. Jeg vet at 19 stykker har funnet en oppskrift på soloboller når de googla etter det. Men ellers… Så aner jeg egentlig ikke om jeg har noe tilby. Noe ingen andre har. Noe unikt man kan referere til og si at man fant det her. Men hvis noen vet om noe så får de gjerne si i fra.

15. Du har blogget i under seks måneder.

Denne er jo vanskelig å komme unna… Og det er vel her skoen trykker hardest. Vi har rett og slett ikke holdt på lenge nok til å finne formen vår. Den riktige balansen mellom tull og alvor, mellom tøv og opplysninger, mellom vrøvel og dybde. Men forhåpentligvis kommer vi dit en gang. Om tre – fire måneder. Hehe.

Forresten så juger det bildet øverst… Der ser det jo ut som jeg sitter ved en ryddig pult og skriver på en gigantisk lap-top. Sånn her ser det vel egentlig mer ut hjemme hos meg:

Bare at vi har alt rotet inne da… Og jeg sitter med en bitteliten lap-top i fanget og knoter. (I skrivende stund toppløs fordi det var så sykt varmt plutselig og det var det første jeg kom på.) Og hvor vil jeg med dette? Dette innlegget… denne bablinga.

Jeg vet ikke. Jeg trengte å skrive meg ut av et hjørne. Og jeg trengte å tydeliggjøre at dette er sånn denne bloggen kommer til å være. Den kommer til å være og forbli «mest av alt snålt».  Og hvis det er noe du har lyst til å bli med på, noe du har lyst til å følge så er det utrolig kult! Og hvis ikke, så finnes nok bloggen for deg der ute også. 😉

-MammaLi

Heklet babyhjem-oppskrift!

Jeg har lagt merke til at det er opptil flere som har googlet enten «heklet babyhjelm» eller «babyhjelm oppskrift» og endt opp her. Og her fantes jo ingen slik oppskrift. Og jeg er jo intet om ikke imøtekommende… (Nå kan jeg nærmest høre åssen det fnises i de hjem som faktsisk kjenner den virkelige MammaLi.)

Så her har dere altså en oppskrift på en hjemmelaget heklet babyhjelm!

Man begynner med en heklet lue. I dette tilfelle en hjemmeheklet djevellue. (Oppskriften er ikke min, men hentet fra Sys Fredens bok «Hekle til babyen». Hvis jeg bare får sjekka litt om rettigheter og sånt så kan jeg sikkert legge den ut om ønsket for lua er faktisk kjempefin på og er utrolig lett å lage. Selv for en som hater djevelluer så falt denne i smak.)

Deretter må man jo fylle denne lua med noe. Noe isolerende og eh… putete.(Her kunne jeg vel sagt mykt og støtdempende. Men det gjorde jeg altså ikke.) Jeg valgte å bruke engangsammeinnlegg. Nye, ubrukte sådan. Disse er fine fordi de ofte har eget klister så man trenger ikke tenke på åssen få festa de.

Jeg brukte syv slike innlegg. Fremgangsmåten er da at man tar innleggene, tar av teipbiten og så limer de først i en heldekkende sirkel på innsiden av lua. Dette er veldig viktig da de på utsiden ikke får dratt nytte av sin naturlige hodeformede form og sitter samtidig fryktelig dårlig på. (Er jo ikke akkurat Araldite i det klistre på de liksom… For de som ikke vet hva Araldite er så er det tokomponent epoxylim som kan lime hva som helst til hva som helst og du får det aaaaaaaaaaaaldri løs noen gang!)

Det er jo naturlig nok viktig å dekke alle flatene inni lua. Så her kan det nok være lurt å koste på seg et innlegg er to ekstra om man er usikker på om det er nok. Og har man et meget klønete barn så ser jeg ikke bort i fra at det kan lønne seg med to lag. Men dette er jo en vurdering du må ta selv.

Nå er det bare å knyte lua fast på valgte barn og så kan det ramles i vei.

Mu valgte selvfølgelig å ikke ramle i det hele tatt mens han hadde hjelmen på… Men heller sitte pent og leke med den nye leka si fra barnehagen til farmor. (Altså, farmor hverken eier eller går i en barnehage da. Men hun jobber i en.) Jeg ser nå at jeg sikkert kunne festet flere innlegg i fronten av lua. Det går mye i svalestup om dagen. Det er jo også noe man må vurdere. Hvilken vei detter barnet ditt mest? Også limer man flest innlegg der.

Bakhodet hans og rundt ørene var i det minste godt beskyttet. (Og jeg lover… Den lua er eeegentlig fin på og jeg anbefaler den virkelig som et enkelt hekleprosjekt. Det er en perfekt vår- og sensommmer lue!)

Et lite minus er jo selvsagt at Mu ganske fort ble klar over at han hadde på seg lue inne, at vi ikke engang var på vei ut og at dette bare var tullball og gjorde kort prosess med hele hjelmen og heller gikk for å lese litt i boka si.

Æsj og fy! Vekk med seg!

Jeg setter meg heller her langt vekk fra gale mamma og leser i en bosskjsji! (Skal sies med myyyye spytt og trykk på alle bokstavene.)

Men hvis barnet ditt er litt mer veldannet så skal man ikke se bort i fra at dette ville vært en fin-fin babyhjelm. På en annen side så trenger vel kanskje ikke veldannede barn hjelm. (Det gjør forsåvidt ikke andre barn heller. Selv om jeg skjønner meget godt at tanken frister til tider!)

-MammaLi

MacGyverløsning #5: Merking av søplesekker el.l.

Tante I kalte dette tipset «gjenbruk på detaljnivå»… og det har hun nok rett i. Det oppfordrer også til å ta vare på noe man normalt sett aldri ville sett på som verdt å ta vare på. Og som sikkert ikke er en sånn kjempestor synder når det gjelder miljø og forsøpling. Men alle monner drar eller noe sånt… (For å være heeeeelt ærlig så tenkte jeg ikke på det miljøvennlige aspektet ved det i det hele tatt. Dette er et klassisk «Her trenger jeg en greie, jøss, der ligger en greie»-tips. Hehe.)

Nå var det jo egentlig tid for å pakke vekk vintertøyet her i Oslo, (Akutt glad for at både jeg og PappaDor er supertrege og dermed ikke flytta det nedpakka tøyet opp på loftet enda.) og når man pakker vekk tøy så er det lurt å merke det. (Noe jeg glemte å gjøre med de 653 sekkene vi allerede har stappa opp på det loftet og nå må vi belage oss på å flytte med oss både loppetøy, kastetøy, når-jeg-blir-tynn-tøy, gamle sko og gudene skal vite hva fra hjem til hjem.)

Ofte når jeg har merka sekkene, (De gangene jeg har huska det altså.) så har jeg teipa fast en post-it lapp litt nedpå sekken. Noe som virker fint sånn i teorien, men når man har satt andre ting rundt og sånt så er det et sabla knot å prøve finne fram til der lappen er. Derfor så ville jeg ha noe jeg kunne henge på hyssingen og ha lett tilgjengelig. (Og ja… jeg kunne jo bare tatt papir og en hullemaskin og laget dette selv, men det ville jo blitt et litt dølt tips sant.)

I og med at jeg akkurat hadde kjøpt meg litt nye klær, hadde jeg flere sånne klesprislapper liggende rundt. AHA!

Disse lappene har jo ofte en hvit bakside, er laget av litt stivt papir så de tåler litt og har allerede hull som passer perfekt til vanlig hyssing. Da slipper man i tillegg at lappen slenger seg hit og dit og blir slitt.

(Når jeg sier «tåler litt» så mener jeg da ikke at de tåler en 9 måneder gammel gutt med pelle-syken. Det har vi nemlig testa, den er ikke så veldig god å spise heller. Men når gjør man det sånn i voksen alder egentlig? Jeg har ikke spist papir siden jeg var 15…sånn ca.)

Jeg vurderte litt å legge inn et tips #6 om åssen bruke søplesekker man har glemt å sette på loftet som provisorisk dørstengsel i samhandling med en skittentøyskurv som brukes til tekstil- og skrotoppbevaring… Men jeg tror jeg dropper det. Slår meg ikke som en løsning andre ville satt så pris på.

Er kanskje ikke så mange andre som bruker pappesker for å hindre tilgang til ledninger heller? Det får i så fall være et innlegg til enn annen dag. «Åssen sikre hjemmet ditt med ting du har for hånden.»

Denne gangen var det altså meningen å tipse om den klesprislapp-greia. (Selv om det kanskje var litt vanskelig å få med seg opp i det hele. 😉 )

-MammaLi

Mu sitt første blogginnlegg!

Haha! Mamma har gjemt seg under et teppe… nå er kysten klar!

(Her i huset bruker vi altså Pampers-esker som gå-vogner. Hehe. Muligens litt white-trash, men flerfunksjonelt da den også brukes som krakk. Mu liker nemlig å skyve eskene sine (ja han har flere. 😉 ) inntil bokhyller eller sofaer og så klatre opp på de for å få tak i ting han ikke får tak i ellers. Og det han har i hånden sin er yndlingsleka hans, spagettisleiva…)

Skal vi se… La meg bare flytte denne boken om ansikter jeg har lest i det siste og så er jeg klar.

Etter dette rigget han seg til på esken sin og hamret løs… Først med spagettisleiva, men den var visst for upresis så han gikk fort over til å bruke fingrene.

Dette er det han skrev:

 hh  hvvvvvvvvvvvv     _
QCXDxssxaad x vd rv     ds væ

Kanskje ikke så forståelig for de fleste så jeg valgte å la Google oversette for meg. Det viste seg at Mu, flink som han jo er, hadde skrevet på aserbajdsjansk (Prøv å skrive det ti ganger etter hverandre uten å jukse liksom!)… Sikkert fordi det er der Grand Prix skal være i år. Han er jo intet om ikke oppdatert på aktuelle hendelser.

Da endte vi i hvert fall opp med dette:

hvvvvvvvvvvvv nå _
VAE QCXDxssxaad x vd og DS

Jeg må innrømme at jeg ikke ble så veldig mye klokere. Men jeg ser jo at det er noe han vil ha… og han vil ha det nå!  Derfor valgte jeg å ty til Google igjen.

VAE viste seg å kunne bety så mangt…

VAE	Validation des Acquis d’Expérience (French: Validation of Learning Through Experience; degree granting initiative; France)
VAE	Vélo à Assistance Electrique (French: Electric-Assist Bicycle)
VAE	Virtual Army Experience (trademark of US Army)
VAE	venous air embolism
VAE	Vinyl Acetate Ethylene Copolymer
VAE	Vermont Arts Exchange (est. 1994; arts development organization; North Bennington, VT )
VAE	Vereinte Arabische Emirate (German: United Arab Emirates)
VAE	Video Analysis Engine
VAE	Vermont Automobile Enthusiasts (est. 1953)
VAE	velocity-anisotropy error

Hentet her i fra.

Jeg velger å anta at han ville ha en Vélo à Assistance Eletrique, altså en elektrisk sykkel. (Helt utrolig! Han kan fransk også!)

«QXCD» er visst en eller annen elektrisk komponent kunne Google fortelle meg. Noe om virker logisk til den elektriske sykkelen. (Den hadde intet svar på «xssxaad», men jeg anter dette er et produksjonsnavn på delen han ville ha.)

«x vd» er et gratis onlinespill… og den siste delen skjønte jeg dermed helt av meg selv.

Mu vil selvsagt ha en Nintendo DS. Med både en mamma og en pappa som er spillnerder så var det jo bare et spørsmål om tid. (Jeg hadde riktig nok trodd det ville ta lengre tid… Men men… De blir jo stadig tidligere store disse barna.)

Så da er det jo bare for mor å kaste seg rundt i morgen og importere elektriske komponenter, kjøpe sykler (Skjønner nå at Pampers-eska begynner å bli utdatert.) og en Nintendo DS. I morgen blir en dyrere dag enn jeg trodde…

(Jeg kjenner meg plutselig veldig nysgjerrig på hvor æ’en i setningen kom fra… som man kan  se så er de fleste bokstavene fra venstre side av tastaturet. Det er nemlig der mammas caps lock-knapp sitter… og den lyser når man trykker på den. Så det må vi gjøre mange, mange, mange, mange ganger.)

Mu insisterte på å avslutte sitt første innlegg med et bilde av et skilt han så når vi gikk tur som han påstår hardnakket at er skrevet i blod… (Jeg vet ikke om jeg skal ta det som et hint.)

-Mu og MammaLi

Advarsel: Litt langt og halvseriøst om bildebruk.

På det som nærmest blir hyllet som årets første sommerdag, altså tirsdag 26. mars, var Mu, Tante I og jeg i Botanisk hage på Tøyen. (Et naturlig valg for en ekstrem allergiker i vårsesongen… Duste MammaLi.)

(Her driver jeg forresten med juks og fanteri… bildet ekke tatt i Botanisk hage. Er ikke engang tatt i år. Hehe.)

Der var også Østlandssendinga, eller altså ikke selve Østlandssendinga, men en ganske muggen fotograf og en snuppete reporter. Litt for seint så innså Tante I og jeg at vi hadde satt oss ekstremt dumt til. Og at vi var midt i synsvinkelen for både kameramann og snuppe. (Uff, for en sjåvinistisk og slem til å si… Hehe. Men jeg mener vel egentlig bare pen og mer jentete enn meg. Ikke at det skal mye til.) Da det plutselig ble dratt fram en mikrofon på lang ledning begynte vi jo å ane brugder i posen. Jeg hadde for sikkerhets skyld stroppa Mu fast på kroppen min og der hang han og sov… Rømingsmulighetene var derfor små. Og for å viiiirkelig gjøre det ekstremt vanskelig å stikke av så satt jeg og hekla mens Tante I strikka. (Noe sikkert ville sett hysterisk artig ut om vi hadde prøvd… En barnevogn og to damer løpende avgårde med garnnøster hengende etter oss bortover veien mens Mu hopper og spretter i en bæresele. Hadde vi ikke blitt filma før så ville vi vel forselget vår skjebne da!)

Vi bestemte oss for å takke pent nei når de kom for å spørre, og de fant seg heller en kjekkas pappa i pappaperm og en skokk med middelaldrende damer på blomsterjakt. Mye bedre tv-materiale enn en MammaLi som hater blomster og en strikkegenser med hår på som tilsynelatende var Tante I. I ettertid begynte jeg  å tenkte på at dette kanskje hadde vært en glitrende mulighet til å reklamere for bloggen vår… (Og ja. Jeg innser at da må jeg slutte ha sånne ukespauser… Hvis denne bloggen skal ha livets rett i hele tatt.) «Ja det er deilig med det fine været, nei jeg har ikke sett noen fine blomster enda, men jeg har oppdaget en kul blogg. Muligt heter den… Bare google det. Da dukker den nok opp.» Fint og diskrè. Eventuelt ikke. Hehe.

Om ikke annet så fikk det meg til å tenke litt på bildebruk og gjenkjennelse her på bloggen. For det er jo ikke til å legge skjul på at hvis jeg faktisk hadde gjort noe sånt på Østlandssendinga så ville jeg jo vært ganske avslørt. Altså selv om jeg ikke hadde sagt at det var jeg som er MammaLi, skal man jo være en smule dust om man ikke satte to og to sammen og tenkte «Vent nå litt! Minner ikke hun derre med ungen på brystet og det grevlingfargede håret (sitat PappaDor) veldig om de derre snåle tegningen som er på den bloggen?! Jaggu begynte navnet hennes på Li også! Her har vi nok et scoop!» Og vips så ville jo alle som både ser på Østlandssendinga og leser denne bloggen (Ja, alle dere to ja!) visst åssen jeg så ut. Og ikke minst visst hva jeg het.

Men så kommer vi da til sakens kjerne… Hva så?! Hvorfor er jeg så opptatt av at dere ikke skal vite hvem jeg er? Åssen jeg egentlig ser ut eller åssen barnet mitt ser ut? Jeg deler jo linker fra denne bloggen på min private Facebook-profil for eksempel. Så alle mine venner og Tante I sine venner og PappaDor sine også vet jo alle at det er meg som er MammaLi. Der legger jeg jo også ut bilder av Mu… Under hans virkelige navn og alt. Hva er egentlig forskjellen?

Forskjellen ligger naturlig nok i at mange av dere som leser denne bloggen er vilt fremmede. Det er en ting. Det andre er at bilder jeg legger ut her er mulig å finne søke opp for hvem som helst. Mine private bilder på Facebook ligger jo ikke på Google. Men det gjør disse…

Og her deles veien litt i to. For jeg har totalt ulik grunn for å skjule min identitet og Mu sin.

For å ta Mu først, det har ingen ting med frykten for pedofile eller andre med lumske intensjoner å gjøre. De klarer helt fint å finne bilder av hva enn de vil se på uansett, og skulle man gå rundt å være redd for alle med lumske intensjoner til en hver tid så kan vi aldri dra på en badestrand, aldri la barna leke ute, kort sagt kan vi vel egentlig aldri gå ut i hele tatt. Det kan jo strengt tatt være en uggen person både på bussen eller på fortauet utenfor blokka di. (Når det er sagt så er jeg jo uansett mitt ansvar bevisst og ville aldri i mitt liv lagt ut et bilde av Mu naken hverken her eller på Facebook eller latt han løpe rundt naken på fortauet for den saks skyld.)

Og egentlig så skulle jeg gjerne ha delt bilder av den søteste, kuleste, kjekkeste, nydeligste (Helt objektivt sett.) gutten her sånn at alle kunne få se han sånn han egentlig ser ut uten smokk og solbriller. Ikke minst hadde det gjort det mye, mye enklere å finne bilder til innleggene mine. Men det føles  rett og slett ikke naturlig. Jeg får meg ikke til å gjøre det. Og det er faktisk hele grunnen. Det er noe dypt inni meg som sier at jeg ikke skal… Ikke enda og kanskje aldri. Det er kanskje en merkelig grunn, og en ganske overfladisk og for mange teit grunn. Men er det noe jeg har lært meg i livet så er det å følge magefølelsen. Så da gjør jeg det.

Når det gjelder meg så er vel grunnene mer forfengelige. Jeg skal være ærlig nok til å innrømme at jeg frykter kommentarer av arten: «Æsj, så feit og stygg du er». Ikke at jeg egentlig tror at de som leser denne bloggen er av typen til å sende slike kommentarer. (Om du er det så kan du klikke på det lille krysset øverst på vinduet her og finne deg en VG-artikkel å kommentere eller noe sånt.) Men tanken på at de kunne komme, og tanken på å blottstille meg selv på den måten ville hindra meg i å gjøre det jeg vil med denne bloggen. Jeg ville brukt så lang tid på å finne bilder jeg syns var bra nok til legge ut for hele verden til se, at hva jeg skrev sannsynligvis ville blitt skadelidende. Og det vil jeg ikke. Det er jo riktig nok ikke noe prisvinnende arbeid jeg driver med her, men de få gangene jeg sier noe vettugt så vil jeg at fokuset skal være på hva jeg skriver og ikke åssen jeg ser ut.

Jeg innser jo at bloggen sikkert hadde blitt mer personlig og at dere som leser kanskje hadde følt en større tilknytning og gjenkjennelse til meg om jeg hadde lagt ut bilder med godt synlige ansikter og brukt fullt navn, men jeg føler at jeg har  klart å velge en slags gylden middelvei. (Kjerre og fnatt, for en lang setning!)

Jeg bruker uansett lengre tid på å tegne disse bloggtegningene mine enn jeg ville brukt på å knipse et bilde eller to. Og jeg tror nok at det er noe av det mest personlige jeg kan gi egentlig. Greit nok at det ikke er stor kunst akkurat de kjappe tegningene jeg har laget til nå. Men det kan jo være det kommer. På mange måter føler jeg meg nesten mer blottlagt med tegningene enn jeg ville gjort med bilder tror jeg. Nettopp fordi, som jeg nevnte, at jeg ville brukt lang lang lang tid på å retusjere og nøye velge ut akkurat de bildene jeg følte meg komfortabel med, mens tegningene mine er et ganske så usminka og ukritisk uttrykk for noe jeg føler der og da.

Enn så lenge så kommer jeg nok til å fortsette som jeg har gjort så langt… På tross av at jeg sikkert gjør det overmåte komplisert for meg selv. Om ikke annet gjør det meg mer kreativ både med tegningene mine og bildetakingen min. Hehe.

Og sånn at det er nevnt når det gjelder bilder i denne bloggen som ikke er mine… (Sånn som for eksempel grevlingen jeg har på hodet over her. Jeg har jo ikke gått ut og jakta ned en grevling. Så dedikert er jeg dessverre ikke til denne bloggen.) Så bruker jeg nettstedet Creative Commons. Her har man samlet sammen flere bildebaser som har fri lisens til bruk både kommersielt eller i eget arbeid.

Da tror jeg at jeg har dekka det meste… Hehe. Uff, dette ble langt og ganske seriøst. Jaja. Noen dager er jo sånn også. Og om ikke annet står det jo kanskje i kontrast til forrige lange innlegg. 😉

-MammaLi

Grunnen til manglende blogging…

Jeg beklager virkelig bloggtørka denne uka… Vi sloss med en gjenstridig fortann her i huset og dette er eneste måten Mu vil sove på, dag som natt..

Lite bloggennlig stilling for mor… Er nok nødt til å legge til en app eller noe om dette fortsetter…

Men jeg har kladd til to ordentlig innlegg altså! Så de kommer. Kanskje allerede i dag. Om tennene så ønsker. 😉

 

-MammaLi

Lesere fra USA?!

I går oppdaget jeg noe merkelig på statistikken min… (I går er nå forresten «i forigårs», jeg sovnet atter en gang samtidig som Mu og rakk aldri fullføre noe som helst. Hehe.)

Jeg hadde nemlig to lesere fra USA plutselig? Og såvidt jeg kunne se så hadde de ikke klikka seg inn fra en annen link og ikke ramla innom fra Google eller noe sånt. Også to (TO.. 2) stykker da. Jeg kunne skjønt en villfaren stakkar. Men to er da litt pussig…

Så nå sitter jeg nysgjerrig igjen og lurer. Hvem var de? Hvor kom de fra? Og kommer de (Eller noen andre for den saks skyld…) noen gang tilbake? Har jeg terget på meg CIA? FBI? NASA? Eller kanskje er jeg kjendis i USA uten å vite det? Kanskje det er daglig høytlesning fra bloggen min på ymse internettkaféer? Hvem vet…

Er det egentlig noen som kommer tilbake for å titte flere ganger? Neste gang syns jeg dere kan si Hei. 😉

Eller Hello…

(I should just in case say this in English as well… Yesterday I suddently discovered that I had two readers from USA… I’m deeply puzzled as to who they are, how they got here, will they ever return, are they a member of the CIA, FBI or perhaps NASA, am I without my knowledge a big star over there with daily readings out loud from my blog on various internetcafés? Who knows… Well if you ever do return, feel free to say Hi. 😉 It will be much appreciated. 🙂 )

Her følte jeg at det eneste riktige måtte være et gammelt bilde av Mu som hip-hop-bling-dude… Hva annet liksom.

-MammaLi

Kveldsinnsikter…

Når man står opp fra å ha sovna med sovemotvillig sønn fordi man kommer på at for det første er lenge siden man har blogga og for det andre man ikke har fått spist alt lørdagsdigget man har kjøpt, da innser man også for det første at man har blitt en blogger rett og slett… og for det andre at man er alt for avhengig av godis. Hehe. Jeg kan leve med begge deler.

 -MammaLi

MacGyverløsning #4: Våtserviettvasking

Bare et kjapt lite MacGyverløsningtips… Sikkert flere av dere som har tenkt på dette kanskje. Men jeg sier det allikevel 😉

Jeg skal være den aller første til å innrømme at jeg er en bedriten husmor. Jeg er rett og slett ganske ubrukelig sånn i det store og hele når det gjelder huslige ting. (Eller… jeg er vel egentlig ganske flink hvis jeg først setter i gang… Det er bare det at jeg aldri egentlig setter gang. Hehe. Sånn rent bortsett fra en gang hvert skuddår når jeg får en innskytelse. Sånn som i dag.)

Men etter Mu kom så har jeg jo innsett at jeg må bli flinkere. Vi snakker jo om et hjem som tider minner mer om disse husene på Ekstreme samlere på TV3 enn et normalt velfungerende sted. Og det går jo ikke an med baby. (Har jeg blitt fortalt…) Med mitt nye påtvungede vaskebehov så kom også bekymringen om hvorvidt vaskemidlene jeg brukte var særlig bra for Mu… Derfor har jeg gått over til å kun vaske med økologiske og naturlige vaskemidler på klær og gulv. (Og det er rett og slett mitt personlige valg og hverken noe tips eller noe jeg vil pålegge andre å gjøre.)

Problemet med å vaske er ikke bare om det er trygt eller ei med vaskemidler… det er også dritkjedelig og jeg vil helst at det skal gå fort. Derfor var jeg en stor fan av disse vaskeserivettene man kan kjøpe til glass og gulv og kjøkken og rundt omkring. Men disse er jo dyre og fulle av parfyme og tull.

Og nå kommer vi jo eeeeendelig til selve tipset:

Stellevåtserivetter! De du bruker til bleieskift altså… De passer til alt! Jeg har nettopp tørket  støv og skitt ut av vinduskarmen, vasket kjøleskapet, PCen min (Her tørket jeg med en tørr klut etterpå…bare sånn forresten) og ikke minst mikrobølgeovnen i rustfritt stål! Selv der så fjernet de fingermerker og alt uten å legge igjen enn hinne eller fargeforskjell.

Til de «tyngre» jobbene funker de strålende våte. Her binder de støvet og vasker samtidig. Til sånn daglig touch up så bruker jeg tørre servietter. Jeg har rett og slett begynt å ta ut de par siste serviettene i pakka og la de tørke så jeg har til senere. (De er jo uansett ofte ekstra våte og knøvla og knotete å få ut uansett… Så kan jo like gjerne bruke de til noe annet.)

Billigere enn sånne spesielle servietter og jeg trenger ikke være redd Mu skal få i seg noe han burde når han gnager på møblene.Samtidig som jeg syns de faktisk fungerer bedre!

PS: I dag prøvde jeg å vaske kjøkkenvifta med babyvåtserviettene og innså at de ikke funka så veldig bra på fett. Men så begynte jeg å tenke på at sminkevåtserivetter er laget for å fjerne fett- og oljete belegg som foundation og annen sminke. Og det funka rett og slett som gull! Bare vask i småsirkler… Litt sånn som folk sier at man skal polere bil eventuelt sånn man smører på cellulittkrem. (Her får du velge selv hvilken sammenligning som funker best for deg…) Vifta ble i hvertfall helt ren og fullstendig fettfri! 😀

Hurra for enkle hverdagsløsninger!

-MammaLi

(Beklager mangelen på bilder… Skrev bare litt sånn i farta mens jeg vasker. 🙂 )